Under heftige angrep for sin gode royaltyavtale, kan det være godt for Jens Stoltenberg å ha NATO i ryggen. Men brutt normalkontrakten har han ikke gjort – han er ikke omfattet av den.
Hvor strengt skal man forholde seg til royalty-satsene i normalkontraktene? Avtalepartene, Forleggerforeningen og NFF, har forskjellige fortolkninger.
Jens blir neppe pengelens etter denne bokhøsten. Stoltenbergs selvbiografi, Mitt liv, dundret rett til topps på bestselgerlistene sist uke. Men det er ikke det som har stjålet hovedfokus, men helgens DN-oppslag om at Stoltenberg via sin advokat- og investorvenn Knut Brundtland, skal ha forhandlet frem en ekstra god royaltyavtale med Gyldendal. Knut Brundtland har også tidligere, med hell, fremforhandlet avtale med samme forlag for sin ikke ukjente mor Gro Harlem Brundtland og hennes tobinds selvbiografi.
«Forkastelig»
I Dagens Næringsliv lufter flere forfattere sin misnøye over manglende solidaritet hos den tidligere Ap-profilen: «Helt kvalmt», sier Anne B. Ragde. «Forkastelig» for en leder fra sosialdemokratiet, mener Unni Lindell.
– Jeg får alle piggene ut når det blir snakk om særavtaler. Det gjelder uansett om det er Jens Stoltenberg eller andre. Det går ut over solidariteten hvis folk mekker slike avtaler, sier Jon Michelet til DN.
TOM EGELAND: – Ikke greit. (Foto: Aschehoug)
Også Tom Egeland, forfatter og styremedlem i Forfatterforeningen, slår et slag for solidaritetstankegangen:
– For mange i bokbransjen er slike spesialavtaler ikke greit i det hele tatt. De ulike forfatterorganisasjonene har fremforhandlet kollektive avtaler med Forleggerforeningen, som skal sikre alle forfattere like vilkår. Når Jo Nesbø tjener mer penger er det fordi han selger flere bøker, ikke fordi royaltysatsen hans er høyere. At en og annen kjendis klarer å jekke opp sin egen royaltysats, gagner neppe alle de andre som må godta minstesatsene. Satsene må opp for alle – ikke bare bestselgerforfatterne, fastslår Egeland overfor BOK365.
Konkurrerer på forskudd
Men er det et brudd på avtalen? Nei, mener de som har forhandlet frem normalkontrakten: Den norske Forleggerforening og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening.
– Avtaleverket gjelder hvis forlag og forfatter er medlem av de organisasjonene som har inngått avtalen. Hvis forlaget ikke er medlem av Forleggerforeningen eller forfatteren ikke er medlem i NFF, må man ikke følge avtalen. Og da er det heller ikke et avtalebrudd hvis man ikke gjør det, sier Kristenn Einarsson, direktør i Forleggerforeningen til BOK365.
– Og hvis forlaget er medlem i Forleggerforeningen og forfatteren ikke er medlem i NFF – slik tilfellet sannsynligvis er med Stoltenberg og mange andre kjendiser og toppolitikere?
– Da anbefaler vi forlaget å følge royaltysatsene i normalkontrakten.
KRISTENN EINARSSON: – 13 og 15 prosent er 13 og 15 prosent.
I normalkontrakten er det flere spaker å trekke i når forlagene skal gjøre seg lekre for potensielle bestselger-forfattere. Det kan være snakk om reisekasser, midler til konsulentbistand, research, og ikke minst:
– Det vanligste økonomiske konkurransevåpenet har gjerne vært forskuddene. Der står jo forlagene fritt til å vurdere hvilken risikodeling de ønsker å ha, sier Einarsson.
Pålegg eller forventning?
Men royaltysatsene på 13 prosent opp til 3000 solgte og 15 prosent derover, regnet av 85 prosent av utsalgsprisen, er risset i stein. Eller er de ikke det?
– Er disse satsene låst eller er de å betrakte som mer fleksible minimumsroyalties?
– Vår fortolkning er 13 og 15 prosent slik det står og uten slingringsmonn, sier Kristenn Einarsson.
Der er generalsekretær Tore Slaatta i NFF hakket mer fleksibel:
– Vi forholder oss i utgangspunktet til normalkontrakten, men kan ikke legge oss opp i hva våre medlemmer kan forhandle seg til på egenhånd. Kommer de frem til en bedre avtale, vil jeg ikke se det som et brudd på avtalen men heller si at de ikke har fulgt en forventning om at den brukes, sier Slaatta til BOK365.
– Må tilby noe ekstra
Slaatta mener det er viktig med normalkontrakter, ikke minst for å gi styrke til forfattere «som enkeltstående er svakere enn foreningene». Samtidig forstår han dem som er på jakt etter mer gunstige økonomiske konstruksjoner:
– Mange av disse prosjektene er krevende. Forlagene må tilby noe ekstra for at sentrale folk skal kunne tilføre offentligheten disse historiene, sier Slaatta, og legger til. –Her har Stoltenberg omsatt sin politiske posisjon til kapital i det litterære systemet. Så blir det interessant å se om dette er noe som vil bre om seg. I dag tror jeg ikke dette er noe særlig utbredt praksis.
Vil ha mer
De faglitterære forfatternes dårligere vilkår enn de skjønnlitterære, med royaltysatser på 13/15 prosent mot 15/20 prosent i de respektive normalkontraktene, har vært et stadig tilbakevendende tema. Nå varsler Slaatta nok en runde:
– Royaltysatsene for faglitteraturen bør opp på samme nivå som for skjønnlitteraturen. Jeg ser at innkjøpsordningene er et vrient element her og at forlagene vil peke på Kulturrådet i neste omgang. Men: Den senere tids diskusjon om hvor sjangergrensene går, viser at tiden er overmoden for en justering.
