Usannsynlig uovervinnelig

«Deadline» er en ambisiøs ungdomsthriller som trolig blir hakket for omstendelig for målgruppa – med en heltinne som kunne hatt godt av noen svakheter.

For å ikke irritere deg over usannsynligheter når du leser Jostein Sandsmarks ungdomsthriller Deadline, må du akseptere en del premisser. Bokens hovedperson, Beate Bjurdal, er en 19-åring som allerede har vært sommervikar i VG i to år og nå er lærling i samme avis – alt dette før hun begynner på journalistutdanningen. En av VG-redaktørene var riktignok venn med Bjurdals nå avdøde far, men selv med kontakter i ledelsen er lærlingplass i dagens medievirkelighet mer sannsynlig enn sommerjobb. Bjurdal kommer fra Brønnøysund, og det hadde vært langt mer troverdig om Sandsmark plasserte sin hovedperson i en regions- eller lokalavis.

Uovervinnelig og verdensvant

Og visst er ungdommen nå til dags både opplyst og oppegående, men tenåringen Beate Bjurdal er så kunnskapsrik, handlekraftig, smart, uredd og ufeilbar at det iblant grenser til det komiske. Hun kan alt, klarer alt og får intervjuavtaler med hvem hun vil, uten at noen av dem ser ut til å sette spørsmålstegn ved alderen hennes. Hun manøvrer seg rundt i all slags fremmede storbyer med leiebil, kommer seg gjennom passkontroller med parykk og lånt pass, lar seg ikke stoppe av å bli forfulgt og skutt på av skumle menn og omtaler en informasjonskonsulent hun møter som «den unge spirrevippen».


Jostein H. Sandsmark:
Deadline

Ungdomsthriller
Omnipax
402 sider

Men ok, la oss si at alt dette er greit, at Beate Bjurdal er en uovervinnelig og verdensvant heltinne på 19 år. Hun drives tross alt fremover av et viktig mål: å redde sin halvannet år gamle niese Ina, som kommer til å dø innen 40 dager om hun ikke får motgift til en vannkoppvaksine som trolig har gitt henne et dødelig virus. Det er et spennende (om heller ikke helt realistisk) utgangspunkt, fint løst ved at Sandsmark for hvert kapittel teller ned dagene og viser Bjurdals smerte og frykt. Litt for ofte kommer det til uttrykk gjennom kursiverte og utropstegn-tunge uttrykk av typen «Ina, Ina, Ina!» og «Faen! Faen i helvete!» men Sandsmark skriver også fine og såre passasjer om de samme følelsene: «Ser for meg Ina, perleøynene, skøyernesen, hurramunnen, sånn hun var før dette vonde.»

Fine og actionfylte sekvenser

Som leser er du aldri i tvil om at vår heltinne klarer å nå målet sitt selv om det i starten virker umulig, og det gjør ingenting, det ligger jo i thrillerens natur. Problemet er at boken, til tross for at den inneholder mange fine og actionfylte sekvenser og temposkifter på veien, mangler nok gode cliffhangere og overraskende vendepunkter. Leseren får presentert en teori i starten av boken, og så bruker forfatteren drøye 400 sider på å bevise at denne teorien stemmer. Bjurdal finner, ved hjelp av sin datakyndige venninne Thea, masse ny informasjon om hvem som har vært involvert i produksjonen av den dødelige vaksinen, og hun møter et stort antall eksperter, direktører og informasjonskonsulenter i en rekke organisasjoner og bedrifter i England, Irland, Tsjekkia, Equador og Kenya. Det blir svært mange navn og forkortelser å forholde seg til, og her kommer min største innvending mot «Deadline»: Jeg er redd mange i målgruppa faller av.

Tråkker aldri feil

Det er modig og ambisiøst å servere unge lesere 400 sider om vaksine-problematikk og kampen mot den mektige legemiddelindustrien, og det er viktige temaer Sandsmark belyser, men han klarer ikke å gjøre det spennende nok. Og når det ikke er spennende nok, blir det vanskeligere å henge med i et såpass omstendelig plot. Det fører det til at man – i alle fall som en leser på 37 år – henger seg opp i at 19 år gamle Beate Bjurdal aldri tråkker feil, aldri gjør noe dumt, men derimot «vet at den sudanske borgerkrigen sto mellom den muslimske regjeringen i nord og kristen-animistene i sør» og har «hørt det er helligbrøde å tråkke på plenen» i Oxford.

Det er viktig å bli glad i hovedpersonen. Vi blir glad i mennesker som har svakheter. Vel skal helten i en ungdomsthriller få være en ordentlig helt, og Beate Bjurdal er dessuten både foreldreløs og tvilende på om «en journalistspire som henne» klarer kampen mot Goliat på egen hånd, men gapet mellom tvil og hva hun klarer blir for stort. Til neste bok om super-Bjurdal kan Sandsmark med fordel jobbe med å gjøre henne litt mer spiselig for målgruppa. Dagens ungdom har nok av uoppnåelige forbilder å strebe mot.

 

RANDI FUGLEHAUG

 

 

 

 

 

 

-- annonse --