Hilde Rød-Larsen undersøker offerrollen i ny roman: – Det var virkelig ubehagelig å bruke en jeg-forteller.
– Diamantkvelder er utforskning av hva som er sant og hva som er falskt, og en undersøkelse av hva det egentlig vil si å være et offer. Med metoo-debatten som ett av flere baktepper.
Det sier Hilde Rød-Larsen, som slipper sin andre roman på Aschehoug forlag i august.
Om bakgrunnen for romanen sier forfatteren:
– Hovedpersonen i boka mi setter seg ned for å skrive fordi det er noe hun vil finne ut av, noe kroppen hennes prøver å fortelle henne. Selv satte jeg meg ned for å skrive for å se hva som kom til å skje. Det eneste jeg visste på forhånd, var at jeg ville prøve å skrive i førsteperson, altså med en jeg-forteller.
– Så skjedde Diamantkvelder, som er blitt til en mosaikk av egne erfaringer og fri fantasi, satt sammen til en roman.
– Ubehagelig og kvalmt
Rød-Larsen sier hun er opptatt av form når hun skriver, det er den som gjør at handlingen kan folde seg ut.
– Da jeg skrev Sommertid, debutromanen min, var det forløsende at jeg bestemte meg for at alt på nåtidsplanet skulle utspille seg i løpet av ett døgn. Med Diamantkvelder var det avgjørende punktet da jeg skjønte at den skulle bestå av tre deler, som på ulike måter prøver å sirkle inn sannheten om noe helt konkret som har hendt hovedpersonen.
Det ble ikke en bare enkel oppgave, forteller hun:
– Det vanskeligste var å bruke en jeg-forteller. Jeg syntes det var virkelig ubehagelig, kvalmt. Men det var dette ubehaget som gjorde at jeg klarte å skrive romanen, så takk og pris for det.
Nå når boken foreligger, håper forfatteren den kan appellere til ulike lesere.
– Jeg håper at boka skal finne fram til lesere som vil kjenne seg igjen i den, og til lesere som vil skjønne noe litt nytt i løpet av lesningen. For meg er det sånn at de beste bøkene er de bøkene som gir meg følelsen av at det er noe som har hendt meg. Det er drømmeleserne mine: Lesere som syns at Diamantkvelder er noe som har hendt dem, kanskje til og med noe som forandrer dem litt, forklarer hun.
– Livsviktig å bli sett
På spørsmål om det blir flere bøker fra henne i samme stil, svarer hun:
– Jeg håper at jeg klarer å gjøre noe nytt hver gang jeg skriver en bok. Det er tanken på at jeg skal klare det som gir meg lysten til å fortsette å skrive. Likevel, det aner meg at det er noen temaer som kommer til å vende tilbake. Som for eksempel den utemmelige kraften som ligger i det usagte. Og hvor livsviktig det er å bli sett av et annet menneske.
– Det utkommer mye norsk skjønnlitteratur nå, hvorfor skal vi plukke med oss akkurat denne boken, Rød-Larsen?
– Fordi den sier noe om noe som gjelder alle mennesker, om historiene vi lager oss om den vi er. Om hvor nødvendige de er, de historiene, og om hvor farlige de også kan være.
– Hva håper du folk skal si etter at de har lest «Diamantkvelder»?
– At romanen gir et glimt av innsikt i hvor vilt, vakkert og vanskelig det er å være et menneske i verden.
