Visse hendelser gir gjenklang livet igjennom, tror Ian McEwan – som har skrevet sin mest selvbiografiske roman hittil.
Leksjoner, som kom på norsk i fjor, handler om en ukjent bror, født i skam under krigen, men også om 11-åringens sterke opplevelse av godhet.
Om Ian McEwan skulle bli tvunget til å verbalisere de lærdommene som han har dratt under sitt til nå 74-årige liv, skulle det lande i klisjeer som «vær god», «vennlighet er bra», «kjærlighet er bra».
– Hvordan man viderefører de leksene man har lært? Jeg tror at man bare kan gjøre det gjennom å presentere et helt liv, og jeg håper at den som leser denne romanen mer eller mindre i ett strekk får en følelse av – i høyeste grad kunstig så klart – av hvordan et liv føles.
Pandemi endret plan
Planen var at han i 2019, som en av den britiske litteraturens mest anerkjente forfattere, skulle la seg fullstendig oppsluke av å bygge opp en stor roman – la arbeidet bli som «luften jeg puster inn», forklarer McEwan. Som synes det hadde vært helt på sin plass om det tok ham syv år å skrive Leksjoner.
I stedet kom pandemien, og alle møter og reiser ble avlyst. Dermed kunne han sitte hjemme på landsbygda i Cotswold, Englands Toscana, og skrive opptil 12–14 timer om dagen, alle ukens dager, ofte til langt inn i nattetimene. Og boken utkom i fjor høst.
– Jeg følte at jeg kunne gi denne romanen alt fra hele mitt liv. Men spør du om hva lærdommene er, så måtte jeg gitt deg hele boken. Det finnes ingenting spesielt, men det finnes visse ting – som barnebarn – som det er umulig som 30-åring å forestille seg; denne sene kjærlighetshistorien og gleden i livet.
Tok et helt liv
Leksjoner innledes med et seksuelt overgrep. En pianolærerinne forgriper seg på den 11 år gamle hovedpersonen Roland, som opplever at barndommen tar slutt når han forlates på en internatskole av foreldrene sine.
Men det var ut fra etterkrigstidens storpolitiske begivenheter som Ian McEwan begynte å skisse frem handlingen – om enn med hensikten om å skildre hvordan de griper inn i et enkeltmenneskes liv.
Som 14-åring sykler Roland over til samme lærerinne. Cubakrisen får verden til å holde pusten. Redselen for å dø i en atomkrig bidrar til at Roland lar seg forføre. Deres to år lange og intenst seksuelle relasjon påvirker ham mange år senere.
– Det tar ham et helt liv å forstå at det ikke er mulig for en voksen å ha et forhold med samtykke fra en 14-åring, sier Ian McEwan.
Opphører aldri
Som middelaldrende mann oppsøker Roland pianolæreren for et mildt sagt ladet oppgjør. Det betyr ikke at han når frem til noen slags avslutning. Tvert om, ifølge Ian McEwan – som går imot oppfatningen om at dette skulle være mulig.
– Jeg har en slags idé om at det finnes hendelser i livet som aldri opphører. På den måten er vi alle forfattere som skriver nye utkast om vår fortid. Noen ganger glemmer vi bare disse hendelsene, men de blir en del av den bagasjen vi bærer med oss, og det tror jeg er viktig å akseptere.
Med rolig og mild stemme forteller han om sin roman og seg selv. Om Roland later til å ha mange likheter med Ian McEwan, er forfatteren i etterordet tydelig på at han aldri har blitt utnyttet seksuelt av en pianolærerinne.
– Om jeg hadde blitt det, så hadde jeg likevel skrevet det, men nå ble jeg ikke det.
Brukte egen oppvekst
Derimot gikk forfatteren på en internatskole lik den som beskrives i boken. Og trafikkulykken som Roland er vitne til som 11-åring er en skildring av Ian McEwans opplevelse i samme alder. I romanen forvandles den til en sterk scene der menneskene rundt slipper alt for å hjelpe til.
– Jeg begynte å gråte. Jeg fikk en veldig fin følelse av verden som «godartet». Det som senere skjer i boken er ikke motbevis, det handler om at verden er slik pluss en veldig mange andre ting.
I Leksjoner» benytter Ian McEwan seg av store deler av sin egen oppvekst som barn av en britisk offiser som overlevde andre verdenskrig, og som nå er på evig flyttefot mens hans dominante personlighet forårsaker store spenninger i familien. Først etter foreldrenes død følte McEwan seg fri til å skrive.
Selvbiografisk er også den usannsynlige historien om den broren som Roland – i likhet med Ian McEwan selv – fikk vite om sent i livet. Morens første ektemann kjempet – og skulle etter hvert dø – ved fronten, da hun møtte mannen som senere ble McEwans far.
Ingen forsoning
Deres utenomekteskapelige forbindelse under krigen resulterte i et barn som innebær landsforræderi for faren, som også var militær. Barnet, en sønn, ble adoptert bort etter bare noen uker. Senere giftet moren seg med sin elsker. Da denne tapte sønnen 60 år senere kontaktet sin biologiske familie, var faren død og moren hadde forsvunnet inn i demenståken.
– Hadde han kommet bare ett år tidligere ville det gjort en enorm forskjell for henne i form av forsoning. Det virkelig interessante med denne historien er hva den avslørte om mine foreldre, og som de aldri snakket om, konstaterer Ian McEwan.
Også hovedpersonens omflakkende arbeidsliv, som tennislærer, barpianist og mislykket poet i en evig tilstand av økonomisk usikkerhet, kunne like gjerne blitt hans egen.
Passiv, synes leserne
Ian McEwan forteller at han i likhet med Roland aldri ønsket en karriere som for eksempel advokat eller lege. Leserne har tidvis gitt ham tilbakemeldinger på at Roland er en passiv person, en dagdriver, som lar seg styre av livets omstendigheter.
– Men han får sosial kapital – barn, barnebarn og en vidunderlig svigerdatter. Når folk sier at han er helt mislykket, svarer jeg «nei – i så fall er du det også», sier McEwan, og siterer forfatteren Henry James’ oppfatning om det ultimate livet:
– Å leve et undersøkt liv. Det spiller ingen rolle om du blir fattig eller rik, men å undersøke sitt liv er selve poenget – og å undersøke det gang på gang. Bokføringen forandres underveis.
