Ujevnt om pionér-kvinner

I en språklig enkel og strengt kronologisk anrettet fortelling skildrer Cecilie Enger to pioner-kvinner som står som historiske bautaer, også bortenfor det faktum at de var et lesbisk par.

Fortellingen er også et tidvis interessant vinklet speil av som viser glimt fra den enorme utvikling og omskifting som preget alle plan i samfunnet fra om lag år 1870 til 1950.

Romanen fungerer ikke like godt på alle plan, kanskje fordi det skjønnlitterære grepet svekkes av forfatterens uavklarte forhold til egen entusiasme i formidlingen av research, biografiske element og dermed en mer sakprosatypisk tilnærming. Resultatet er en sjangerblandet bok, med elementer fra både underholdningslitteraturens overforklarende følerier og pedagogisk forenklet faktaoppramsing.

Føling i fjæra

Leseren møter først den ti år gamle og morløse Bertha Torgersen fra Haugesund. Som i en Hollywood-film løper hun over den nye broa som knytter fastlandet til yndlingsøya hennes – der det åpne havet gir en forunderlig smak av utferdstrang og frihetslengsel.  Der møter Bertha den første av mange bipersoner som i romanen aldri blir annet enn navn og plakatbærere, konfliktsymboler og ganske pregløse passerende skip i natten.

Cecilie Enger:
Det hvite kartet

roman
Gyldendal
304 sider

”Som en strømpe”

For det er ikke noen drøm om Amerika eller andre nye horisonter som skal forme Berthas liv, tvert om er hun den forsiktige og litt skuggeredde delen av paret hun etter hvert danner i løyndom med den mer kraftfulle, selvsikre og mannhaftige Hanna Brummenæs. Hanna kler seg som en mann, men har et sikkert blikk for hva som kler hver enkelt kvinnekropp på kundelisten. Etter prøving av en konfirmasjonskjole glemmer Bertha henne aldri. Hun tenker at Hanna er «som en ung kvinne like under huden til en mann» og at «det mannlige kunne trekkes av henne som en strømpe, hvis hun ville.»

Livet fører dem sammen som butikkpiker og senere partnere i både forretninger og kjærlighet, selv om Bertha lik de fleste andre kan kjenne på gys og sosial rystelse ved synet av en kvinne med kortklippet hår og mannefrakk som tenner sine sigaretter akkurat der det passer henne. Det er jo nettopp Hannas glødende mot og intense vilje til å realisere visjoner som tiltrekker henne, i så stor grad at hun avviser alle livsplaner og også et langtkommet forhold til en mannlig frier.

Ubalansert

Boken er ujevn i sin komposisjon. Den første halvdelen, særlig de første 50-60 sidene av den nær 300 sider lange boken, framstår unødig dvelende ved Berthas familieforhold og hverdagsrutiner. Valget om å bygge fortellingen på en strengt lineær kronologi krever mye dramaturgisk kreativitet og finesse for å holde temperaturen i både språk og fremdrift. Teksten lever og fungerer da også på et helt annet plan i siste del av boken, der forfatteren i mye større grad klarer å skape troverdige tankeunivers på vegne av den middelaldrende og aldrende Bertha.

Her er jo også det ytre dramaet mye sterkere.

Hvitt kart

Karmøy opplevde de korte årene da kobbergruvene skapte en lokal gullalder for både lokale investorer og tilreisende fagfolk og slusk, men det er først når gruvene går tomme og fraflytting og nedgangstider truer at de to hovedpersonenes portretter får dybde. Et vendepunkt kommer når Bertha nærmer seg femti år, de har levd nøysomt og lagt til side mye kapital, og hun ser frem mot en smul livsseilas. Hun mener at pengene deres bør komme både kvinnesaksforeningen, Frisinnede Venstre eller pleiebarnet Peder til gode, selv om slikt ikke generer fortjeneste eller renter. Men den handlekraftige Hanna ser at det er svært lukrative tider innen skipsfrakt og rederi nå like før og under 1. verdenskrig, og vil trå inn i et forretningsmiljø der «kartet var hvitt, uten fyrlykter å styre etter» for kvinnelige grundere.

Les også: Våre første kvinnelige skipsredere

Hersketeknikker

De to pioner-kvinnene blir ikke direkte konfrontert med at de lever sammen, og ikke mistenkeliggjort og hatet slik mannlige homofile blir. Men de opplever å bli hånet og mistrodd, og utsatt for det vi i moderne tid kaller hersketeknikker. Folk ler av dem, og mener at de kjøper skuter mer etter farge på interiør enn teknisk tilstand, men leseren få vite at de med største møye søker fakta og skaffer seg grundig informasjon om den nye bransjen sin. Denne leser undrer seg på om det da er med overlegg forfatteren lar dem omtale et skips størrelser ved antall meter, og ikke fot? Er det for å sikre at leseren skjønner hvor stor (160 meter) den aktuelle skuta er?

Den indre psykologiske logikken er heller ikke uten skurr. Siden Bertha Torgersen, jamfør biografer og historiske kilder, hele livet synes å ha levd med en levende kristentro og stor dedikasjon til kristent menighetsarbeid, er det påfallende at forfatteren ikke lar henne internalisere og problematisere det homofile levesettet mer opp mot kirke og Bibeltekster. Hun frykter bare folkesnakket, fordømmelsen i andre menneskers øyne, en fordømmelse hun i denne romanen i liten grad blir utsatt for – det er faktisk ganske vanlig at to ugifte frøkner deler både bord og soverom.

Arbeiderkamp og tidsånd

Cecilie Enger skaper ellers, med en dikters selvsagte frihet, troverdige innblikk i både intime opplevelser og samfunnsmoralske eller politiske refleksjoner hos Bertha. Hun rystes og får ny innsikt når Martin Tranmæl problematiserer at rederne har fått Stortinget med seg på at de ikke må skatte for inntekter de får fra forsikringer etter skipsforlis. Hun innser at han kan ha rett, at kapitalistene uten samvittighet setter mannskapets liv på spill – fordi rederen vinner og tjener stort selv om skipene blir senket av de stadig mer effektive tyske ubåter. Hun har en pleiesønn, og berøres direkte når Tranmæl utfordrer rederne på hvorfor de ikke sender sine egne kjære til sjøs, bare fattigfolk som ikke har noe reelt alternativ til å forsørge seg og familiene.

Effektiv

Noen av scenene, som når Bertha studerer seg selv i speilet eller lar tankene kretse rundt klær og frisyre og mote har et svært nært slektskap med de mange norske underholdningsromanseriene, som ofte har heltinner til forveksling lik Bertha. Det enkle språket og tendensen til å skildre store samfunnsendringer i svært generelle og oppsummerende vendinger, gjerne ved å referere avisoppslag eller taler, minner også om den sjangeren.

Men det er uansett effektiv fortellerkunst å hekte fortellingen på bruddstykker fra den offentlige debatten. Slik knyttes nåtidens lesere til en tid da Undset skriver Jenny og Videnskaps-Akademiets ledende psykiatere og leger mener at ikke bare gifte kvinner må nektes tilgang til eget lønnsarbeid, men at trenden der ugifte frøkner med yrkesaktive liv også kan være skadelige forbilder – og på sikt ødeleggende for hele den sunne og naturlige kjønnsbalansen.

Mot slutten tar historien et veldig hopp fra en verdenskrigs slutt til den neste har begynt, i 1941.  Da lar forfatteren en alderspreget Bertha sitte der og tenke at «hun var aldri blitt en kjempende kvinne».

Mon det?

MAY GRETHE LERUM