Selv om en dynamisk migrasjonsdebatt allerede har utdatert avsnitt i Selbekks bok, kan Fryktens makt om ti år belyse hvorfor Jonas Gahr Støre aldri ble norsk statsminister.
Fryktens makt er dels en selvbiografi om forfatterens familierøtter i et nasjonalsosialistisk og kommunistisk (Øst-) Tyskland, dels en gjennomgang av ytringsfrihets- og karikaturstriden fra 1989 til i dag, og dels et debattinnlegg om islam. Familiefortellingen er i lange partier ukebladpreget, karikaturstridgjennomgangen er for journalistisk behandlet, og debattdelen har mindre retorisk kraft enn kamphanene som blir sitert. I tillegg er den ferske boken, sluttført i fjor høst, allerede utdatert i sin behandling av klimaet i den svenske migrasjonsdebatten – som nå preges av en åpenhet boken etterlyser.
Likevel er Fryktens makt et viktig dokument som i fremtiden vil bli sitert som en førstehåndskilde av historikere som eventuelt må gjøre rede for hvorfor tidligere utenriksminister og partileder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre aldri ble norsk statsminister.
LIVETS ORD-ELEV
For å begripe at en T. B. Barratt-biograf og tidligere elev ved Livets Ords bibelskole i Uppsala står sentralt i norsk debatt om ytringsfrihet og religion, må man nesten kjenne vår tradisjon for motkulturer. Mannen fra Meråker står så langt unna hovedstadens kommentariat av tredje- og fjerdegenerasjons sekulære at de tempererte pennene deres til en forandring ligner ildtenger når de er nødt til å ta i ham. Det har de har vært nødt til i ti år. Norge hadde ikke vært Norge hvis ikke en landsens gutt hadde talt den gode smak og tone midt imot. Dessuten kom protestene fra provinsen akkurat idet hovedstaden mest mulig smertefritt skulle lirke på plass et nytt politisk paradigme – det som viste seg i valgkampen i 2013 da SV-leder Audun Lysbakken rett og slett ville omdefinere høyre-venstreaksen i norsk politikk fra for eller imot økonomisk utjevning til for eller imot innvandring.
Vebjørn Selbekk:
Fryktens makt
Aschehoug
238 sider
MOTKULTURENS TREDJE FRONT
Selbekk er blitt en synlig representant for en «tredje front» som har vokst frem av legmannsbevegelsene: samfunnsdebattanter med lavkirkelig og karismatisk bakgrunn som plasserer seg utenfor den nye høyre-venstre-aksen. Tross en verdikonservativ bagasje inntar de standpunkt som tradisjonelt har vært regnet som kulturradikale: de forsvarer ytringsfrihet, likestilling, homofiles rettigheter, religionskritikk og etterhvert blasfemi. Bortsett fra gammel skepsis til muhammedanismen er bedehusfolket ikke til å kjenne igjen.
Det er heller ikke kulturradikalerne. Folk som regner seg som progressive, misliker i økende grad å snakke om tidligere kampsaker som – igjen – ytringsfrihet, likestilling og religionskritikk, dels fordi de føler at sakene nå blir tilsmusset av debattanter med tvilsomme motiver, dels fordi et nytt paradigme er ankommet med en overstyrende sak: migrasjon. Meningene endres, men mistenkeliggjøringen består: Humanetikere som fornemmer at Selbekk er helhjertet imot islam, våkner søndag morgen og lurer på hvorfor de selv er fanget i et halvhjertet forsvar av religionen.
MANGLENDE ANALYSE
Selbekk eksemplifiserer det nye paradigmet ved å påvise kontrasten mellom 1990-tallets Ap-ledere som var de første i verden til å vise seg offentlig sammen med en dødsdømt Salman Rushdie (Åse Kleveland, Gudmund Hernes, Gro Harlem Brundtland), og Ap-ledere som få år senere ville kriminalisere religionskritikk, relativisere ytringsfrihet og likestille karikaturer og ambassadebrenning (Bjarne Håkon Hanssen, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Knut Storberget). Selbekk peker på at omslaget fant sted rundt tusenårsskiftet.
Men Selbekk analyserer i liten grad årsaker til at norske sosialdemokrater på 2000-tallet etter hvert fant det «uverdig», «umusikalsk» og «uanstendig» å ta stilling for klassiske venstreverdier som ytringsfrihet og religionskritikk. Nærmest kommer han i et kapittel der han foretar en språkkritisk analyse av islamofobi-begrepet og konkluderer med at de islamofobe ikke er de som kritiserer sider ved politisk islam, men de som løper fra konfliktene av frykt for konsekvensene
SEKSUALISERTE TEGNINGER
Ikke bare partier, men også medier har endret seg. Mens Morgenbladet i 2006 leverte den grundigste dokumentasjonen av karikaturstriden, i et eget bilag, er avisen i dag like glatt og glanset holdningsmessig som D2 er det visuelt, og gir følgelig Selbekk et tilsvarende glatt lag.
Bilaget omtalte den dansk imamen som reiste til Midtøsten med karikaturene, men som også tok med seg anonymt tilsendte tegninger av en muslim i en bønnestilling som konnoterte stillingen til mottakende part i et analt samleie. En svakhet ved Fryktens makt er at Selbekk kun i forbifarten nevner tegningene som i virkeligheten kan ha utløst striden. Motivene for og konsekvensene av å bringe disse tegningene fra en dansk postkasse til moskémiljøer i Midtøsten, burde Selbekk ha diskutert, men han konsentrerer seg kun om de «harmløse» karikaturene han selv gjenga.
DET GODE SELSKAP
Nær ti år etter kan Selbekk nokså nøkternt gå gjennom UDs agering under karikaturstriden. Det er uvanlig deprimerende lesning. På få dager rakk departementet å desinformere, lyve, hemmeligholde og fortie – i en sammenhengende kjede av feighet og feilvurderinger, fra den forsøksvis hemmeligholdte pressemeldingen der norske ambassadører i arabiske land ble instruert til å «beklage» og «fordømme» publiseringen, til utenriksministerens presseløgn om at ansvaret kun lå hos «den kristne» avisen og ikke hos «toneangivende medier». Å være i det gode selskap kan aldri bli viktig nok.
I en flertallsregjering kan man overleve dette, men slik verden utvikler seg er det ingen lett bagasje å ha med seg på karrierereisen som statsministerkandidat. Det øvrige sentralstyret har et knapt år på seg til å lese Fryktens makt.
AMPUTERT DIALOG-BEGREP
Den sinnelagsetikken som preger Selbekks karismatiske protestantisme, har hans kritikere reprodusert i en sekulær, lett dekadent utgave – som kan forklare Støres «dette dreier seg om ekstremisme på begge sider»-utsagn. Støre så ikke på handlingene, men på holdningene bak, sinnelaget, og hva var Selbekks motiver? Ikke ytringsfriheten, for hvem brydde seg vel om den? I hvert fall ikke Ap som på dette tidspunktet ville stramme inn blasfemiparagrafen. Nei, Selbekks motiv var islamofobisk, egentlig rasistisk, og dermed like ekstremt som de gudfryktiges pyromane reaksjon.
Ikke bare norske interesser, men også norske verdier ble ofret av hensyn til et amputert og enveis dialog-begrep: Å lytte og forstå – uten å gjøre seg forstått.
Kommentatorer som vanligvis velter seg i historiske analogier, blir skrivende i et samtidsvakuum når de kritiserer Selbekks «ytringsfrihetsfundamentalisme». For hvilket historisk narrativ kan de støtte seg til? Gutta på skauen? Eidsvollsmennene? Haugianerne? Struensee og trykkefrihetstiden? Luther og pavekarikaturene?
Nei, så dypt går det politiske paradigmeskiftet at til og med historien blir en ubrukelig skraphaug. Våre enevoldskonger utgjør et historisk forelegg, men for kommentatorer som trives i det gode selskap, ville nok kongene ha vært et bedre parti den gang de levde. I dag er de et dårligere selskap enn Selbekk – som blomstrer i den stigende varmen han vises.
Av det beste i Fryktens makt er nettopp de historiske analogiene. På bakgrunn av egne erfaringer, og som et bilde på et Norge han misliker, beskriver Selbekk et tidligere DDR og Cuba hvor partipampene med sine privilegier slapp å forholde seg til resultatene av sin feilslåtte politikk.
HÅVARD REM
Hovedfoto: NTB Scanpix / Krister Sørvø, VG / Aschehoug
