ANMELDT: Tomas Espedals nye bok har århundrets beste tittel! Dessuten er denne samlingen med fortellinger, eller hva man nå skal kalle det, et meget velskrevet tekstnett fra en kulepenn med en vulkan i. Så skynd deg å les – Mens det ennå er for sent.
«Det er ganske heftige saker», skrev Gyldendal forlag i e-posten da de sendte meg en PDF med trykkeklar versjon av Tomas Espedals nye bok, novellesamlingen «Mens det ennå er for sent». «Herlig», sa jeg til meg selv, «heftig er bra!»
Tygg først på tittelen: «Mens det ennå er for sent». Jeg digger den. Jeg har nemlig tygget på den i dagevis. Trodd at jeg har avkledd paradokset i den. Men neimen. Det glipper hver gang. I en av de mange, og nokså kaotiske fortellingene i boka, angrer Asger Klev på at han rømte fra barn og kjæreste. Kunne han snu og dra hjem, undrer han. «Nei, det var allerede for sent.» Med andre ord: Han skulle ikke dratt mens det ennå var for sent. Funker det? Hm. Eller – han dro mens det ennå var for sent? Funker det? Det krøller seg helt for meg. Men nå er det i alle fall for sent.
Tittelen er som en tristesse av Nils-Fredrik Nielsen, og kan like gjerne beskrive den mørke politiske tiden vi befinner oss i akkurat nå. For den er med i boka. Krigen i Ukraina. Jorda som blir gjødslet med døde unge menn. Mennesker som flykter. Til Norge. Putinpikken, Trumppikken og Netanyahupikken er også med. Og en sjelden våpenopprustningsglede. Midt i en annen glede over blomstene som vokser opp. De første hestehovene. Naturen som menneskene bygger ned. Det er her alt sammen. N-ordet også. Merkelig nok.
Inne i kulepennen ligger alle fortellingene og venter
Tomas Espedal:
MENS DET ENNÅ ER FOR SENT
Gyldendal
176 sider
Boka kunne like gjerne vært kalt en roman som noveller. Den er egentlig ingen av delene. Den handler om skriving, som det ofte gjør i Tomas Espedals bøker. Eller snarere om skrivesperre.
Den handler ikke (åpenbart) om Tomas Espedal, som det også ofte gjør i hans bøker. Men den handler mye om forfatteren Karel, som sitter med en kulepenn fra Kina i hånden. Pennen er full av blekk, og Karel prøver å skrive i larmen fra byggingen av naboens garasje. Inne i kulepennen ligger alle fortellingene og venter på forfatteren som skal presse dem ut og ned på papiret. Karel vil skrive noveller, den ypperste form for skjønnlitteratur. Men det er vanskelig nok når naboen bråker og edderkoppen spinner sitt kompliserte nett rett utenfor kjøkkenvinduet – og fortærer en flue. Da legger forfatteren lappene med skrift utover kjøkkenbordet og ser etter mønstre mens han lengselsfullt betrakter edderkoppnettet. Og slik blir disse tekstene til, med et mylder av karakterer fra fjern og nær, oppdiktede og virkelige. De bakster og lever og dør, og flykter bort, og drømmer stadig om noe annet. Kanskje om kjærlighet. De gifter bort dattera si til en rik hund, en grand danois. Eller tar ei polsk purke (ja, en gris) til kjerring – før hun slaktes i garasjen og parteres på nøyaktig vis. Eller hugger armene av kona når hun sier hun vil skilles.
Umulig for et godt menneske å skrive gode romaner
Karakterene farer forbi som små stasjoner langs en toglinje. Kjapt og borte vekk. Men noen dukker heldigvis opp igjen; Karel og Asger. Karel skriver til Asger, og Asger skriver til Karel.
«Mens det ennå er for sent» er en broket og hemningsløs og balstyrig tekstsamling fra en kulepenn med en vulkan i. Det bobler og syder av en blanding av kunstnere, politikere og alskens folk som farer forbi i en helvetes fart. Tracy Emin. Pier Paolo (Pasolini). Susan Sontag. George Orwell. Friederike Mayröcker. Ljudmila Ulitskaja. R.M. Rilke. Frans Kafka stuper fra Karlsbroen i Praha, mens Borges går alene til sengs, og Hamsun, ja hva med Hamsun? En sviker av land og medmennesker – som aldri skrev en dårlig setning. For det står her. Og det er Karel som skriver det til Asger, at det er umulig for et godt menneske å skrive en god roman, og Hamsun skrev bare gode romaner. Jeg tror jeg lar det ligge.
«Det skrives for mange bøker.»
Hvordan oppfører de seg, disse korte, ofte nokså absurde skissene? Peiles de inn mot hverandre? Kleber de seg til hverandre i edderkoppspinnet av fortellinger? Eller vender de hverandre ryggen? De oppfører seg i alle fall med en utfordrende flyktighet. De er der, og så er de ikke der lenger. Det er ikke lett å henge med på denne tekstleken, det skal gudene vite. Men gudene skal også vite at jeg gjør så godt jeg kan. Og at jeg liker det.
Jeg klamrer meg til Karel som dukker opp igjen og igjen. Han som banker på hos professor Janei (ja og nei). Professoren som mener at virkelighetslitteraturen har drept skjønnlitteraturen. «Det skrives for mange bøker», sier Janei. «Nå er det nok!» roper han så det gjaller i oppgangen. Ja, jeg setter min lit til Karel, selv om han kutter av seg tommelen når skrivesperren inntreffer, og deler seg i minst to: Én Karel som blir forlatt av kona Rakel. Karel gikk ikke inn i et nytt forhold, sier boka. Nei vel. Men hvem er da den Karel som ser sin kone langsomt dø i sengen? Jeg strever med å legge to og to sammen. Jeg får alltid minst 5, ofte både 6 og 7.
Men er det noe kjærlighet her? Ja, under en quiz på danskebåten. Les og lær! Og gled deg til den halsbrekkende bilturen mot nord i landet som Karel og søsteren Karoline foretar. Jeg leste nylig et sted at Tomas Espedal selv har flyttet nordover i landet. Jeg håper han kom trygt frem, og at han skriver fortsatt.
MIA BULL-GUNDERSEN
