Trehvite dager mellom drinkene

Hvis årets gjesteland-paviljong i Frankfurt skal oppsummeres med ett ord må det bli: HJÆLP! Se og lær, Norge.

I og med at Norge inntar bokmessen som æresgjest i 2019, er det ikke fritt for at en stadig større horde norske kulturaktører har fulgt både fjorårets og årets gjestelandsatsinger tett. Det inkluderer også det store gjesteland-området som følger med på lasset og som på mange vis blir landets ansikt utad under messedagene. Vi snakker om to tusen kvadratmetre som tilreisende norske bokfolk bare har vært måtelig interesserte i tidligere. Nå valfarter de dit.

Fra Nordsjøen til hva?

Hva møter dem så der dette året? Tja, si det. Du skal være god hvis du kan formidle den bærende ideen – enn si finne den.

I fjor var det Nederland og Flandern som hadde æresgjestområdet. Det visuelle gjennomgangstemaet var nærheten til Nordsjøen. Nesten hele arealet var et åpent område, med liggestoler og enkle sittestoler. Veggene var drapert med florlette gardiner hvor stranden og den gråblå sjøen kunne anes bak, sammen med rekker av bokhyller. Svært meditativt, med dempet lyd og dempet belysning, hvor noen sterkere downlights skapte vekslinger. Så dempet var lyden, at man som besøkende ble tilbudt å slappe av i en av liggestolene og lukke øynene, mens vertskapet hvisket dikt inn i øret ditt.


Frankfurter Buchmesse 2017:
Gjesteland-paviljongen
Æresgjest Frankrike

Ingen ro å finne

Det er intet som hvisker i år, når Frankrike har inntatt det samme området. Muligens lot de seg ikke begeistre av den flamske ekstreme nedtonetheten i fjor og tenkte: Vi skal sannelig gjøre noe helt annet.

Det har de klart, franskmennene. Det skal være vanskelig å finne to større ytterpunkter enn fjorårets og årets gjesteland-paviljong. For i år er det ingen ro å finne. Ingen steder.

Hovedinntrykket er et trehvitt kaos, i all hovedsak bestående av et ubegripelig antall bokhyller i ymse høyder, på nær sagt alle utstillingsområdets kvadratmetere. Bokhyllemodellen ligger snublende nær IKEAs klassiske Ivar-hyller. Det er treplanker loddrett, vannrett og diagonalt, tett, så langt øyet kan skue. Visuelt kan det minne om de katastrofale sekundene rett etter at lillebror har tapt i Mikado.

Plakat-bråk

Den opphørssalgaktige fargebruken gir ytterligere næring til kaoset. Mange store skilt, stort sett i sort og signaloransje, gir et temmelig bråkete visuelt inntrykk.

Kaoset begynner allerede ved resepsjonsdisken utenfor. Der ser det ut som streikende franske bønder har satt fra seg plakatene sine, mens de har gått inn for å ta seg en øl. Grepet med programposter og forfattere pinnet opp på plank og papp kunne vært et artig brudd. Men her blir ikke dette noe brudd, bare et bidrag til mer kaos.

Hylle-helvetet starter straks du kommer inn i salen. Der går du kuriøst nok rett på en tverrstilt hylle bare noen få meter innenfor hoveddøren. Temmelig spesielt tenkt, når du har et digert rom du skal trekke publikum inn i.

Skal formidle litteraturen

Nå er ikke gjesteland-paviljongen primært noen interiør-konkurranse. Det viktigste er å skape en ramme som inviterer deg inn til å ta del i det aktuelle landets litteratur og å bli kjent med landets forfattere. Akkurat der strandet nok, bokstavelig talt, Nederland og Flandern til dels i fjor. Det var lite å utsette på estetikken, men man kunne med fordel ha kommunisert litteraturen tydeligere.

I år forsvinner alt i et salig fransk kaos. Du skal være svært skjerpet for å orientere deg. Bokhyllene står tett og høystrakte som sukkerrørene i Mahasarakham, og det er liten hjelp å få fra lokale sherpaer. Det fordrer en mental gurkakniv for å hogge vei i bokhyllejungelen, og et garnnøste for å finne veien hjem igjen. For du vet aldri hva som venter rundt neste sving. Ikke hvilke bøker og hvilke forfattere, ei heller fornuftig formidlet hvem forfatterne er.

Sjeldne oaser

Du kan være heldig. For selv her finnes noen ytterst få, sjeldne og små oaser underveis: Et ungt Virtual Reality-område med noen «gondol på hjul-aktige» vogner, et lite multimediaområde, og noen «rom» i landskapet for tegneserier og illustratører. Der fungerer både formidlingen og den visuelle oksygentilførselen.

Et pluss også for hovedsceneområdet, som er hakket rausere, åpnere og mer inviterende enn det har vært i de senere årene, hvor man gjerne har sverget til mer kompakte tribune- eller auditoriumsløsninger.

Trehvite dager

Hvilke veivalg Norge tar i 2019 er i skrivende stund uvisst. Franskinspirert blir den norske paviljongen neppe.

Men hvis man trenger noen trehvite dager mellom drinkene i baren på Frankfurter Hof, er den franske paviljongen definitivt stedet.

 

VEBJØRN ROGNE

 

Trykk her for å se høstkatalogene