Tre udødelige litteratur-monstre

Grøss og gru: I anledning Halloween (eller Allehelgensaften) kan det være på sin plass å hente frem tre forfattere, tre historier og tre udødelige monstre.

Nå som Allehelgensaften er over oss er det på sin plass med et gjensyn med de tre av de skumleste karakterene litteraturen har bragt oss. De karakterene som gir oss frysninger nedover ryggen og gjør at vi drar dyna litt tettere om oss. Dracula, Frankensteins monster og Mr. Hyde er sentrale skikkelser fra den klassiske monsterlitteraturen.

Forfatterne bak disse bøkene fikk sin inspirasjon fra en urolig samtid – ingenting er vel skumlere enn det som er forankret i virkeligheten. Bortsett fra å lære at de egentlige monstrene ikke er de grusomme skapningene, men heller deg og meg.

 

Viktoriatidens skrekk og gru

Monsterlitteraturens gjennombrudd kom på 1800-tallet. Sjangeren, som er sentrert rundt den tradisjonelle kampen mellom det gode og det onde, har som mål å skape en uhyggelig stemning ved å presentere den onde siden i form av et monster. Monsterlitteraturen er en kombinasjon av uhyggelige trekk fra den gotiske sjangeren, og hendelsene og følelsene som utspilte seg i samtiden. Viktoriatiden var en brytningsperiode som i seg selv ble opplevd som til dels skremmende. Fremskrittet til vitenskapen førte til at uante barrierer ble brutt, en ukjent og skummel verden lå foran.

 

Dødsfascinasjon

Den voksende kunnskapen om verden og menneskene førte også til en følelse av isolasjonen og ensomhet – en sorg over verden som skulle forsvinne. Samfunnet på Viktoriatiden hadde også en markant tilbøyelighet til det overnaturlige. En fascinasjon med døden vokste frem, noe som er tydelig i de nye og store begravelsesritene, med sørgeartikler, mausoleer, bildeseanser med de døde før gravleggelsen – og elitens nye favorittselskapslek: spiritisme eller åndeseanser. Dermed er det ikke forunderlig at mange omfavnet spøkelseshistorier, og at det er i denne perioden vi ser fremkomsten av mange grusomme historiene som den dag i dag presenteres besøkende ved slott og andre «hjemsøkte» steder.

 

 Frankenstein

 

 

Bruker likdeler

Monsterlitteraturens definitive gjennombrudd kom med utgivelsen av Mary Shelleys Frankenstein i 1818. Leseren blir forferdet over hva vitenskapens stormende fremskritt, uten moralske skrupler, kan utrette. Selv en karakter som Victor Frankenstein, en respektabel  vitenskapsmann, har tilbøyeligheter til å skape et monster ved å bruke likdeler i et forsøk på å skape det perfekte menneske. Det skulle gå nesten sytti år før neste medlem av monsterlitteraturen meldte seg. I 1886 utkom Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde. I denne romanen møter vi enda en respektabel herremann med tilbøyeligheter til det okkulte innenfor sitt felt, da han fremstiller en mikstur som splitter menneskets to personligheter.

 

Personifiseringen av ondskap

Den grusomme oppdagelsen er at ondskapen ikke skapes, den ligger allerede latent i oss. Monsterlitteraturen fikk raskt etter et nytt medlem i 1897 med utgivelsen av Bram Stokers Dracula. Her får ondskapen et nytt ansikt, gjennom den sjarmerende, men svært blodtørstige vampyren Dracula, som lever av blodet til vakre, unge kvinner. Ondskapen har altså mange ansikter, men Dracula, Frankensteins monster og mr. Hyde har mange fellestrekk. De er alle personifiseringer av ondskap i kamp mot det gode. De har en form for overnaturlig makt, eller en fordel, som de bruker for å terrorisere sine ofre. De er grusomme monstre, og ofrene er alltid respektable borgere. Men er det virkelig så svart og hvitt?

 

Jekyll-mansfield

 

Det egentlige monsteret

Alle de tre skapningene er ment å være en legmegjøring av Djevelen. Dracula lokker sine ofre inn med sin sjarm, men den menneskelige intuisjonen sniffer alltid frem ondskapen. Det samme gjelder Mr. Hydes karakter. Hans uhyggelige karaktertrekk representerer det onde som ligger latent i oss alle. Ondskapen blir understreket ved hans grusomme ytre, noe som også gjelder for Frankensteins monster. Grunnet sine deformiteter blir monsteret  karakterisert som et djevelverk. Monsteret skremmer både sin skaper, og alle den møter, og leseren utvikler et sinne og avsky mot monsteret, men samtidig føler de sympati mot monsteret fordi det er ensomt og uelsket. Det er menneskets overfladiskhet som i stor grad skaper monstrene i alle romanene. Hvis det vakre er godt, må det ikke-vakre uunngåelig representere ondskapen.

 

Frankenstein's_monster_(Boris_Karloff)

 

Ondskapens mange ansikt

Alle karakterene besitter en dualistisk natur – et janusansikt om du vil. Dracula, den ensomme greven, ønsker å tilegne seg flere av sin egen art for å bryte ut av isolasjonen og ensomheten. Menneskene vet at Dracula er ond, fordi alle vampyrer er nedarvet onde. Selv når vakre Lucy blir omforvandlet av Dracula blir hun forhatt av sine tidligere venner og forlovede. Det samme scenariet utspiller seg i Frankenstein. Monsteret lærer ondskapen å kjenne gjennom sin skapers overfladiske holdninger, og samfunnets hat mot det unormale og stygge. Uten sin skapers veiledning mister den uskyldige skapningen kontrollen, og blir det monsteret folk oppfatter ham som.

 

Bela_lugosi_dracula

 

Det uklare skillet

Dr. Jekyll og Mr. Hyde står som et enda skumlere eksempel på ondskapen, da skillet mellom det gode og onde er uklart.  Dr. Jekyll mener at i et hvert menneske eksisterer det både godt og ondt, noe som leder ham til hans forsøk på splitte de to personlighetene. Selv om det blir fremstilt som et vitenskapelig eksperiment, er det tydelig at doktoren ønsker å slippe fri fra sin respektable rolle. Det at hans indre jeg viser seg å være den avskyelige Hyde, er resultatet av vitenskap. Ved oppdagelsen av at Hyde og Jekyll er samme person, skjønner vi at det er Henry Jekyll som er monsteret, og katalysatoren for å utløse et monsteret er vitenskapen.

 

Dr_Jekyll_and_Mr_Hyde_poster_edit2

 

Vitenskapens mørke side

Frankenstein er også en personifisering av vitenskapens mørke side. Victor Frankenstein bruker sin kunnskap til vitenskap for å skape sitt monster. Da monsteret blir født er det uskyldig, som et barn. Han strekker ut en hånd mot Victor, en uskyldig handling som skremmer ham til å forlate skapningen. Det er Victor som er det virkelige monsteret. Når han oppdaget hemmeligeheten bak det å skape liv, forlater han sin kreasjon av skyldfølelse for å ha latt seg rive med i vitenskapens mørke verden, og skrekk over tanken av hva dette monsteret kan utrette. Victors overfladiskhet er tydelig, selv da han skapte sitt monster valgte han utelukkende kroppsdeler med vakre trekk, som ble sydd sammen i stor forventning. Men resultatet er grusomt og monsterets ytre skaper skrekk også i landsbybefolkningen. Og leseren sitter fremdeles igjen med en følelse at det er monsteret som er den onde, og ikke Victor – den respektable vitenskapsmannen.

 

Frontispiece_to_Frankenstein_1831

 

Ondskap skaper ondskap

Under Viktoriatiden var vitenskapsmenn og doktorer samfunnets mest kunnskapsrike og de nøt stor tillit. Dette ser vi representert i Dr. Jekylls respektable stilling, Van Helsings karakter i Dracula og ikke minst hos Victor Frankenstein. I monsterlitteraturen ligger det uhyggelige i det faktum at selv de mest respektable kan utrette ondskap. Van Helsing dreper Lucy, Victor skaper et monster av egeninteresse og Dr. Jekyll viser hva som ligger latent i oss alle – et mørke som aldri kan slippe ut. Skapningene «lider under vitenskapens fremskritt» og er ofre for samfunnets meninger.

Det er menneskene som er monstrene, ikke den overnaturlige Dracula, den hevngjerrige Frankenstein eller Jekylls onde side. Det er Henry Jekyll, Victor Frankenstein og menneskerasen som personifiserigen av verdens ondskap. Og det er nettopp denne dualiteten som skaper de uhyggelige stemningene i monsterlitteraturen. Det finnes et mørke i oss alle, som vi ser i Jekyll, og det mørket kan aldri bli godt, som vi ser i Dracula, for når mørket har satt seg i sjelen, som hos Frankensteins monster, kan man aldri returnere til lyset. Men menneskenes ondskap trumfer alle grusomme trekk og utseendemessige deformiteter – de besitter nemlig ondskapen som skaper ondskapen.

 

Dracula commons

 

Uansett hvem som er monsteret og hvem som er offeret, ga monsterlitteraturen oss noe å bli frydefullt skremt over. Den dag i dag fortsetter disse uhyggelige romanene å frembringe feberangstlignende følelser hos nye lesere, og de samme temaene som var skremmende under Viktoriatiden er like spennende i dag. Menneskets ondskap, å være isolert fra samfunnet og den ondskap som finnes i oss alle vil alltid fascinere.

 

 

 

 

 

-- annonse --