Om tolv forbudte sanger

– Prosjektet startet som et resultat av min egen nysgjerrighet, forteller Moddi om sin høstaktuelle bok «Forbudte sanger».

– Til å begynne med trodde jeg at musikksensur var et tilbakelagt stadium av historien – i alle fall i vår del av verden. Etter hvert som prosjektet utviklet seg, skjønte jeg at det var langt fra sannheten. Det var nok det som drev meg til også å ville skrive bok om det: alle de sangene du ikke fikk høre da du skrudde på radioen.

Fortjener å fortelles

Den nordnorske sangeren Pål Moddi Knutsen har hatt stor suksess som visepopsanger, og blant annet vunnet Spellemannpris i klassen Vise.

På tampen av 2016 utga han albumet «Unsongs» – en samling av 12 forbudte sanger fra hele verden. Albumet ble nominert til Spellemannsprisen, og ble et langt større prosjekt enn opprinnelig planlagt:

– Det startet som et album, og utviklet seg til å bli både en dokumentarfilmprosjekt og en bok. I møtet med musikksensurens verden har jeg kommet over så mange historier som fortjener å fortelles at jeg bare ikke kunne legge det fra meg, forteller Moddi til BOK365.

LES OGSÅ: Ti bannlyste bøker.

Samfunnsansvar

–  Jeg har valgt tolv sanger som har vært sensurert. Fra land som Algerie, Kina, Vietnam, Mexico, Israel, Libanon, Russland, England – og Norge.

En spillejobb i Israel i 2014 endret livet for Moddi. I tvil om hvor han skulle plassere seg i en betent konflikt, avlyste han konserten. Samtidig oppdaget han hvor politisk brennbar en sang kan være. Å fremme de forbudte sangene kan stå som et politisk engasjement, men for Moddi føltes ikke dette som noe samfunnsansvar:

– Prosjektet startet mer som et resultat av min egen nysgjerrighet. Jeg syntes det var besynderlig at det fantes så mye vakker og viktig musikk som av forskjellige grunner ikke blir spilt, og ville finne ut hvorfor. Hele dette prosjektet er et forsøk på å besvare det spørsmålet.

Han har også funnet inspirasjon til prosjektet i bøkenes verden:

– Masha Gessens bok om Pussy Riot, Words will break cement, har vært en inspirasjonskilde for meg mens jeg har skrevet denne boka. På samme vis har jeg nok vært hemmelig inspirert av Simen Sætres klassiker Petromania, en reise gjennom verdens rikeste oljeland for å finne ut hva pengene gjør med oss. Men viktigst av alle er nok George Orwells 1984. Det var kanskje ikke en dokumentarbok da den ble skrevet, men i en verden som forandrer seg så raskt at det er vanskelig å henge med, er fiksjon gjerne nærmere fakta enn omvendt.

Tolv sanger – ni språk

– Jeg ville vise musikksensurens mange ansikter, fra drapet på Víctor Jara i Chile til radiosensuren av Kate Bush i Storbritannia. Både albumet og boken er et forsøk på å fortelle at sensur skjer flere steder enn vi tror, og gjerne i former vi ikke en gang er klar over.

På sine turer til Chile, Mexico, Israel, Vietnam og Libanon møtte han artister som har vært fengslet og kneblet for sine sanger. I noen tilfeller også drept. Forbudte sanger er en hyllest til musikkens kraft i en tid hvor de fleste omtaler politisk musikk med et hånflir. Oversetterarbeidet med sangene beskriver Moddi selv i ett ord: lærerikt.

Vanvittig krevende

– De tolv sangene kom fra ni forskjellige språk. For å forstå bakgrunnen for sangene gikk det med flere uker på Universitetsbiblioteket. Når en sang ligger i brytningspunktet av hva som er tillatt, betyr det som oftest at språkbruken er både subtil og ladet på en gang. Jeg hadde med meg hjelpere fra hele verden som forklarte tekstene i detalj, før jeg begynte arbeidet med å gjendikte sangene fra bunnen av. Det var en vanvittig krevende, og morsom, øvelse.

Hvilken sang er din favoritt blant de forbudte?

– Hvis jeg må velge meg én, blir det nok kurdiske Metin og Kemal Kahramans “Meymano Usar”. Den er ikke med på albumet, for den var rett og slett for vakker til å oversette til engelsk.

 

Hovedfoto: Utsnitt fra omslaget til Forbudte sanger (Aschehoug, 2017).

 

-- annonse --