Togreisen som ble roman

Øivind Hånes (Foto: Knut Bry)

Han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris, og nylig fikk han toppkarakter for sin ferske roman. Øivind Hånes er likevel ikke et veldig kjent forfatternavn.

Med Det tomme toget skriver han for første gang selvbiografisk. Romanen tar utgangspunkt i en selvopplevd togtur, den skildrer unge Hånes’ reise med nattoget fra Oslo til Røros sammen med faren, en sommernatt i 1966.

På veien får vi historien om slekten. Det blir en mollstemt, poetisk og drømmeaktig ferd som går forbi skog og land, der nedlagte fabrikker og tapt bygdekultur skimtes utenfor togvinduet.

Også selve destinasjonen, familiegården, skal en dag bli borte.

En uforglemmelig togtur

– Togturen ble uforglemmelig. Det er nok den største enkelthendelsen i livet mitt hva angår bevissthetsutvidende opplevelser. Jeg har flere ganger forsøkt å bruke dette stoffet litterært, men har ikke lyktes med det før nå, sier forfatteren til NTB. Og nikker bekreftende til spørsmålet om han hadde betenkeligheter med å bruke virkelige personer i en roman.

– I aller høyeste grad. Men for to år siden kjente jeg at det ikke var noen vei utenom: Jeg måtte skrive det ned akkurat slik det var dersom det skulle kunne omdannes til litteratur. Det var en venn og kollega av meg, forfatteren Tor Eystein Øverås, som overbeviste meg om at dette stoffet brant så mye i meg at jeg bare måtte få det ut i bokform. Og det gjorde jeg. Og jeg har ikke angret.

Det ser ut til at mange gleder seg over grepet, ikke minst kvitterer Dagbladets kritiker med terningkast seks, og skriver at boken er «en drøm å lese».

Nærmest autistisk hukommelse

Forfatteren gjorde bruk av sin onkels gamle dagbøker fra krigsårene under romanskrivingen. Han kaller disse en unik innføring i hvordan dagliglivet, håpet og drømmene, artet seg den gangen.

Men det er hans egne minner som i sterkest grad danner fortellingens reisverk.

– Reisen og gutten, hans oppvåkning oppover dalen sammen med julinatta som bare ble lysere og lysere … Det var bare å kjøre på. Jeg er – på godt og vondt – utrustet med en nærmest autistisk hukommelse, så jeg har alle detaljer et sted der inne i hjernebarken. En slik hukommelse er gull verdt når man forsøker å være forfatter, sier Hånes. Som også har et budskap med romanen som går på det rent språklige.

– Språk er det vidunderligste som finnes, dersom det er godt. Det berører og åpner verden på en måte som vi mennesker ikke helt forstår, men bare aner. Som lesere bør vi finne fram til forfattere som sirkler rundt dette stedet, denne sonen.

Bunnløs ensomhet

Ytre sett er det forandringer, og smerten over disse, som er den mest synlige tematikken i romanen. Familiegården får være omdreiningspunktet, og forfatteren klarer å si mye om storsamfunnet, og historiens omskiftelige og nådeløse hjul, gjennom det som skjer der.

– En gård er et univers i seg selv, og dessuten et bilde på den store verden, det store universet. Et makrokosmos kan vises og fortelles ved hjelp av et «lite» utgangspunkt. For skjønnlitteraturen har jo nettopp denne egenskapen: Man kan fortelle om evigheten ved hjelp av de ørsmå hendelsene. Alt er der, bare annerledes skalert.

I Det tomme toget lærer vi at alt har sin tilmålte tid. Men når en familiegård går tapt, mister en familie så mye mer enn en fysisk bygning.

– Jeg mistet en veldig viktig bit av barndommen min da denne gården ble utradert. Det ligger en bunnløs ensomhet i dette, og den opplevelsen tror jeg mange lesere kan gjenkjenne seg i. Den dagen jeg dør, er det ingen igjen som kan bære dette stedet videre på den samme måten. Ordtaket «Et menneske dør først når den siste som husker det, er borte», er veldig, veldig sant.

Hadde odelen

Hånes hadde odelen på familiegården, men da det ble aktuelt med overtakelse, sa han den fra seg fordi han da hadde to andre boliger som krevde mye jobb og vedlikehold.

– Da må jeg finne meg i at andre vurderer og handler annerledes enn hva jeg ville ha gjort. Smerte, ja, men samtidig er det ikke min sak, sier han. Og medgir at mens han jobbet fram «Det tomme toget», så kunne det dukke opp tanker om at det han skrev på, var for privat. Ville noen gidde å lese dette, kunne han spørre seg.

– Men så innså jeg at alle mennesker har opplevd å miste noe verdifullt, det være seg mennesker, posisjoner eller steder. En historie som dette er noe de fleste kan relatere seg til. Livet byr ganske enkelt på sånne ting, i større eller mindre grad, framholder forfatteren.

– Hva er den beste tilbakemeldingen noen kan gi deg etter å ha lest «Det tomme toget» – og hva slags tanker og følelser håper du vi sitter igjen med?

– At noen sier: «Lesningen hjalp meg til å innse at det å miste en viktig bit av seg selv, er noe vi bare må akseptere». Og jeg håper at min måte å formidle og artikulere det hele på, vil være noe som blir værende i leserne i lang, lang tid etter endt lesning.

 

 

0 Delinger