Han gjør det igjen, Jon Michelet. Nesten førti år etter Jernkorset og Orions belte. Hva da? Skriver viktige og særdeles leseverdige bøker vel.
En sjøens helt er et ambisiøst prosjekt, med over 1400 sider så langt, og det funker! Få av disse sidene er overflødige. Vi kjenner de nervøse rykningene i ansiktet sammen med krigsseileren Halvor der han krysser Atlanteren i bensintankeren sin. Vi kjenner kaldsvetten under overlevelsesdrakten når ubåtalarmen går. Vi er med dem over havet, frem og tilbake – i konvoi eller alene. I stimens trygghet eller som en ensom sild på verdenshavet. For første gang sanser jeg en flik av hva de må ha gått gjennom, disse mennene som i sine gråmalte handelsskip var fritt vilt for tyske ubåter og fly. Da jeg var liten hadde vi en hyttenabo som ifølge min mor ”ikke sov om natten”. Far utdypet: – Det er fordi han blir torpedert hver eneste natt.
Mannen hadde vært krigsseiler, og jeg skjønte at han led. Jeg fattet selvfølgelig ikke graden av smerte han gjennomlevde, mer enn tyve år etter at krigen var over, men jeg har aldri glemt mannen som ikke sov om natten.
Jon Michelets bøker om Halvor Skramstad fra Rena gir nasjonen et blikk i en verden vi har fortrengt, en virkelighet vi har skjøvet under teppet. Vi vet at hver tiende nordmann på havene satte livet til under krigen, og når vi tenker oss om vet vi også at alt for mange av dem som overlevde har slitt med mareritt, søvnløshet og angst resten av livet. Men vi har latt som vi har glemt det. Av en eller annen grunn.
[terningkast]6[/terningkast]
Kanskje fortjener vi juling i stedet for disse fantastiske bøkene den gamle sjømannen og raddisen Jon Michelet velsigner oss med? Eller gjør han kanskje bot for oss alle sammen med En sjøens helt? For bøkene er så bra. Så bra er de at selv om vi burde skamme oss litt når vi leser dem, så tar det ikke fra oss gleden ved lesingen. Vi biter negler og lever oss til de grader inn i historiene, og vi lar oss rive med i den norske sjømannens verden. Det er ikke så lenge siden den siste sjømann gikk i land, og de fleste av oss har hatt en eldre slektning eller bekjent som var til sjøs en gang i tiden, selv om de ikke nødvendigvis seilte under krigen. Dagliglivet på en båt i langfart i fredstid får du i begynnelsen av bind 1, Skogsmatrosen, men i bind 2, Skytteren er det krig fra start til mål. Det er ubåtangrep, eksplosjoner og nedskytinger, det er bombing, blitz og sivile tap. I Atlanterhavet, på Rena, i Liverpool og andre steder. Det er grusomheter, men også latter, dagligliv og ung kjærlighet. Og vi sluker boken.
Hva er det som gjør Skytteren (og Skogsmatrosen) så bra da? Det er nerven, språket, persontegningene og den sitrende spenningen. Det er fortellingen om dagliglivet om bord, om den brokete forsamlingen som bor og arbeider sammen på et skip. Det er Jon Michelets kjennskap til skip og sjømannsliv og evne til å skildre det. Og det er hans evne til å skape nerve, slik at når redselen griper mannskapet, så kjenner vi lesere den på kroppen vi også. Detaljer om tonnasje, bruvinger, lasting og lossing er krydder, som ifølge denne anmelder gjør verket enda sterkere.
Er det for langt og for detaljert? Nei, synes jeg. Faren er der, selvfølgelig. Det er skips- og våpentekniske detaljer langt ut over vanlige menneskers forstand i bøtter og spann i Skytteren, men det hører med i en fortelling som dette.
Er det svakheter ellers? Tja, det er muligens en liten, jeg understreker liten, ting: nemlig en skjønnhetsfeil som er vanskelig å komme unna i retrospektive historier av denne typen. Vi har sett den før, for eksempel i Gunnar Staalesens trilogi fra Bergen på 1900-tallet, det at fristelsen til å peke frem mot store begivenheter som skal finne sted senere, blir for stor. Du skal ikke se bort fra at amerikanerne en vakker dag skyter en rakett til månen. Det er Halvors skipskamerat, den mystiske tømmermann Meyer som snakker. Å jada. Sannelig fikk han rett! Det er flere frempek som ligner, men dette er selvfølgelig bare detaljer og rokker ikke ved sekseren på terningen.
Persontegningene i disse romanene står vel plassert på aller øverste hylle. De to finnene, den røde og den hvite fra borgerkrigen, som tar med seg konflikten til sjøs i samme båt, står trygt der oppe. Men aller stødigst blant av bifigurene står kaptein Nicolay Owen, ”Old Nick”. For en type! I lusekofte og rare t-skjorter, tilsynelatende en av gutta, men fullstendig rabiat når et opprør er i emning.
Og så er det Muriel Shannon, Halvors elskede. Prippen og tekkelig, men med et begjær i seg som slåss med en katolsk oppdragelse. Hvordan skal det går med Muriel og Halvor? Og hvordan skal det gå med mannskapet på Iberia i nye konvoier i de alliertes tjeneste? Det mangler ikke på cliffhangere i Jon Michelets vakre og viktige bauta av et verk. Må vi virkelig vente helt til neste høst?
