Noen ganger er det VELDIG ålreit

Vår gjesteanmleder Roger Pihl var lenge litt sur på «nye» Odd Børretzen-fans. Det er han ikke lenger. Han bare elsker boken til Katrine Bjerke Mathisen

 

Et langsomt liv høyoppl.

 

 

 

 

 

 

Katrine Bjerke Mathisen: Odd Børretzen – Et langsomt liv
Anmeldt av Roger Pihl

 

 

Det er kanskje ikke helt riktig å sammenligne Odd Børretzen med James Bond, men jeg forsøker meg likevel. Jeg mener nemlig det er litt med Odd som med James, at alle har hver sin. Jeg for eksempel, mener at Sean Connery er James Bond, fordi det var han som var James Bond da jeg oppdaget ham. Andre mener at Roger Moore er James Bond, mens jeg mener Roger Moore aldri blir noen annen enn Simon Templar (altså ”Helgenen”), uansett hvilken rolle han spiller. Sånn er det med Odd Børretzen også. Han var så mangesidig, at hvem han ble for deg, kom litt an på når du oppdaget ham.

 

Grautgrams og pensjonister
Jeg er en av de ortodokse Odd Børretzen-fansa. Vi som naturligvis unnet ham suksess med Noen ganger er det all right, selv om vi innerst inne var skuffet over at denne lille hemmelige perlen var blitt allemannseie. Vi, som var blant de under tusen som kjøpte platene, som var på konsert og som kjøpte bøkene. Klart vi var skuffet, det skulle bare mangle. odd børretzen-bok
Jeg hadde fulgt Odd helt siden jeg var barn – helt fra den første boka, Byen som laget brannbil.  Og jeg opplevde Grautgramsen, med Odd og Alf Prøysen, så jeg fikk Odd Børretzen inn helt uten å vite det. Kanskje det er derfor jeg alltid har hatt en godfot for ham?
Jeg gikk på Westerdals da jeg for alvor fikk øynene opp for Odd Børretzen. Vi var tre-fire klassekamerater som kastet Odd Børretzen-sitater på hverandre; Avotsifak, kunne vi rope gjennom klasserommet, mens Putti ikke forsto et ord av hva vi snakket om. Det var ikke hvert år vi hadde råd til å bake hele ringer, kunne vi si, noen år hadde vi så dårlig råd at vi måtte bake halve ringer. Pensjonistene Braathen (Børretzen) og Tønnesen (Julius Hougen) ble ikke mindre populære av at jeg gikk på skolen med niesen til Julius Hougen. Det var om å gjøre å holde pusten til postbåten dukket opp på den andre siden av Mølleholmen, men en gang gikk postbåten på grunn og Peder, han vant jo konkurransen, men han døde jo også. Vi kunne tekstene til Odd Børretzen utenat, og jeg kan mange av dem fortsatt like godt. Westerdals og reklame den gangen var mest design og art direction, og Odd Børretzen viste oss hva gode tekster kunne gjøre med oss.

 

«Vår» Odd Børretzen
Sånn hadde vi det, og plutselig fikk Odd Børretzen det store gjennombruddet. Da ble det «vi» som hadde kjent Odd Børretzen i alle år, og så ble det «dem,» de som ikke tok sjansen på å digge Odd Børretzen før det var helt trygt. Klart de ble uglesett. Hva slags rett hadde de, liksom, til å like ham? Ja nå ja, sa vi.

Så har jeg lurt på om det er litt klønete å anmelde boka «Odd Børretzen – Et langsomt liv» når Katrine Bjerke Mathisen visselig utgir boka på samme forlag som jeg får utgitt bøker? At dette kan tolkes som et partsinnlegg? Men, alvorlig snakka, Katrine var bare to år gammel da vi kastet Børretzen-sitater på hverandre og foreldrene hennes hadde kanskje ikke en gang møtt hverandre da jeg så på Grautgramsen. Og så kommer hun her, midt oppi og hva er vel vakrere enn en blomst på marken og våger å skrive om Odd Børretzen? Hun, som er en av dem? En av de nye? Hvis det er én som har lov til å synse om den boka, så er det meg. Hvis det er én som er skeptisk, så er det meg.

Jeg legger lista høyt. Jeg har lest praktisk talt alt Odd Børretzen har skrevet. Jeg har alle platene. Jeg har alle bøkene. Skal Katrine komme her å skrive om Odd Børretzen, skal hun sannelig få lov til å levere, jeg mener, natta er lang!

katrine_bjerke_mathisen_dsc_3706
Forfatter Katrine Bjerke Mathisen, foto: Juritzen forlag

Og det ble den også. Natta, mener jeg. Først ved to-halv tre-tida klarte jeg å legge fra meg boka, og underveis hadde jeg opplevd nesten hele livet mitt på nytt. Byen som laget brannbil står på utstilling i stua, og den måtte jeg lese om igjen. Om brannmennene som ikke hadde brannbil, om bakeren som ikke klarte å bake boller og om borgermesteren som ikke hadde noen uniform. Og om dampveivalsen Bysirup. Plutselig var jeg liten gutt igjen, og en haug andre minner fra den tiden dukket opp, om Alf Prøysen og du gode sparegrisen min og Bonzo, den skumle bikkja som knurret midt i radioen enda den måtte vite jeg var redd for hunder. Hvor hadde det gjort av seg, alt sammen?

Så klarte Katrine det, altså – å snike seg inn i hjernen min og fortelle meg om Odd Børretzen. Jeg som trodde jeg visste alt som var verdt å vite, og så gjorde jeg det ikke likevel. Hun klarte å blande stemmen sin med Odd Børretzens, i det ene øyeblikket fortalte meg hun om livet hans og i det neste øyeblikket slapp hun Odd Børretzen til, og plutselig grep jeg meg i å sitte i halvmørket og småsynge. Jeg kan fortsatt Degos Calypso utenat. Og Morgenstemning fra Bøler, det skulle bare mangle, jeg som vokste opp på Oppsal. Jeg la en drosjebil inn mot en brannhydrant, det var hans egen feil, han kom fra venstre kant, gi gass, gi gass! Det var bare en ting å gjøre, og jeg gjorde det først.

 

En Børretzen for hvert år

Og sånn kom den ene episoden etter den andre langsomt opp fra underbevisstheten der de sikkert har sittet og spist hveteboller med rosiner eller spilt vri åtter, eller hva vet jeg. Langsomt, og med uendelig tålmodighet pusler Katrine brikkene sammen til et praktfullt bilde av den forfatteren og musikeren som kanskje har betydd like mye for meg som alle de andre til sammen. Langsomt gikk det opp for meg at en av de andre, en av dem, altså Katrine, ikke har skrevet en bok som skal leses som en lærebok i kjemi eller en salmebok eller bruksanvisning for en mikrobølgeovn fra et unevnelig asiatisk land, men du skal la opplevelsene komme til deg i små, varsomme strømmer og la bildene bli fremkalt langsomt, sånn som i mørkerommets røde lys. Katrine har beskrivelser og forestillinger om Odd Børretzen, som stemmer overens med mine, på samme måte som min James Bond stemmer overens med hennes James Bond, om du skjønner? Sean Connery versus Pierce Brosnan. For det finnes én Odd Børretzen for hvert år, omtrent som årringene i et tre, den ene utenpå den andre. Derfor elsker jeg boka til Katrine. Heisalutalusia!

-- annonse --