«Det sies ofte at storselgere som Nesbø drar med seg den smalere og bedre litteraturen, men det er neppe sant,» skriver Morten Strøksnes (bildet), som frykter at vinneren tar alt.
Ved inngangen til påsken er bokbransjen selv hovedaktør i flere forfatteres krim fra virkeligheten. En lengre kommentarartikkel Morten Strøksnes hadde i Bergens Tidende lørdag, har fått det til å småkoke i ymse kanaler denne helgen. Flere tegner et bilde av en bransje i ferd med å korsfeste seg selv.
Morten Strøksnes’ skarpe innlegg ble hyppig delt og kommentert. Blant dem som kastet seg på debatten gjennom helgen var Guro Sibeko og Mala Wang-Naveen, som spør: «Er det greit å be bokbransjen dra til helvete?»:
«Vi teppebombes»
Strøksnes hadde nylig sin jomfruseilas med Jo Nesbøs forfatterskap, som leser av hans ferskeste bok Blod på snø. Han beskriver romanen som en «tynn suppe, med tegneserieaktige karakterer, og et plott på krykker. Klisjeene ramler som små takras ned sidene.» Strøksnes spør seg hvordan det er det mulig å selge hundretusener eksemplarer av dette, og gir raskt sin analyse:
«Man trenger ikke være en lynskarp politietterforsker for å finne svaret. Blod på snø er overalt. I kioskene, dagligvarebutikkene, supermarkedene, bensinstasjonene og pølsebodene. Ja, selv bakeriene, fiskehandlene og musikkbutikkene har store stabler liggende ved kassen. Bokhandlene har den selvsagt også. Hele vegger er tapetsert med bilder av forfatteren, mens det står paller rundt på gulvene og ved kassen.
Og vi teppebombes av reklame for boken, via boards, plakater og egne stativer, samt via nett, aviser og TV. Siden jeg har googlet Nesbø, popper bilder av boken opp hver gang jeg går på nettet.»
Vinneren tar alt
Morten Strøksnes har liten sans for påstanden om at slike bestselgere gir nødvendig drahjelp til smalere litteratur:
«Det sies ofte at storselgere som Nesbø drar med seg den smalere og bedre litteraturen, men det er neppe sant. For i likhet med mye annet i den nye økonomien virker det som om vinneren tar alt … Han er ikke et lokomotiv som drar med seg mindre forfattere. Han er en bulldoser som skyfler alt annet unna. Logikken er blitt så fremtredende at svært mange norske bokhandler er blitt skygger av seg selv», skriver Strøksnes og legger til:
«Når så du sist en reklame for en diktsamling, en kritikerrost roman skrevet av en som ikke allerede er kjendis, eller en sakprosabok skrevet av andre enn Lars Monsen, som mer eller mindre er Jo Nesbø på et hundespann gjennom ødemarken?»
«Kvalitet ikke sentralt»
«De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få, forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Lokale bokhandlere nektes å ta inn bøker de mener har stort potensial», skriver Strøksnes i sitt innlegg i Bergens Tidende.
Han mener at bokhandlerkjedene nå har «all makt»:
«Bokhandlene ble kjøpt opp av de store forlagene, for at sistnevnte skulle kontrollere salgsleddet. Tilsynelatende har det motsatte skjedd. Salgsavdelingene i bokhandlerkjedene har tatt all makt over salget. Dermed styrer de langt på vei også hvilken type litteratur forlagene tør satse på.
Likevel, når bransjen skal forsvare sine privilegerte ordninger, snakker de alltid om mangfold, bredde og kulturpolitisk ansvar – altså det stikk motsatte av det systemet fremmer.»
«Har bitt seg selv i halen»
På sin egen blogg skriver Aftenpostens journalist og kommentator – og forfatter – Mala Wang-Naveen følgende under tittelen «Er det greit å be bokbransjen dra til helvete?»:
«Strøksnes skriver om en bransje som har bitt seg selv i halen ved å gi all makt til de kommersielle krefter. Der det å gå inn i en bokhandel er som å gå inn i en morbid Jo Nesbø-festival, uavhengig av påsken eller ikke.»
Hun mener at Nesbøs krimbøker kun er symptomet, ikke årsaken: «Andre forfattere med større produksjoner får nok i mye større grad lov til å utgi halvdårlige hvileskjær.»
Mala Wang-Naveen (Foto: Aschehoug)
Bakerst i butikken
Mala Wang-Naveen deler en av sine egne erfaringer med leserne:
«Det minner meg om da jeg gikk inn en bokhandel her i nabolaget. Jeg hadde mammaperm, og boken min hadde kommet ut uken før. Jeg spurte etter den, og jenta bak disken rynket med øyenbrynene. Jeg kunne like gjerne ha spurt henne om Shakespeares samlede verker på swahili, og ikke en rykende fersk sakprosa om et brennhett debattema i norsk offentlighet. Oh well, vi fant boken. Den var plassert bakerst i butikken, i nederste hylle slik at forbipasserende med en gjennomsnittshøyde på 30 centimeter kunne la seg begeistre.»
«Gjennomkorrupt system»
Forfatter Guro Sibeko, leverte følgende status i kjølvannet av Strøksnes-innlegget:
«Jeg er så glad for at noen gidder å levere skikkelige analyser av litteraturbransjen. Sjøl blir jeg bare kvalm av å tenke på hvor mange skattekroner som går til å sponse dette gjennomkorrupte systemet for formidling av lett fordøybart søppel. Orker ikke å tenke på det. Har bare bestemt meg for å slutte å bidra.»
Guro Sibeko (Foto: Juritzen-forlagene)
Om Nesbø og udødelighet
Guro Sibekos hjertesukk gjør inntrykk på Mala Wang-Naveen:
«Er det bærekraftig litteraturpolitikk at forfattere tenker Jeg kan like gjerne skrive en Facebook-status og nå mange, enn å gi ut bøker alle driter i? Angår ikke forfatternes dra til helvete forlagene og bokhandlerne? De gangene jeg har forsøkt å snakke med forlagsfolk om at jeg opplever flinke og driftige forfattere som desillusjonerte, synker skuldrene deres ned til gulvet og geipen ramler ut. De er lei. De er presset selv. De utgir en zilliard bøker på strammere og strammere budsjetter, bøkene må selv forsvare livets rett,» skriver Naveen på sin blogg, og legger til:
«Tror de virkelig at Jo Nesbø lever evig? Eller at de selv er udødelige?»
Misunnelige på Nesbø?
Morten Strøksnes tror neppe at han har ødelagt påsken for Jo Nesbø, og føler seg trygg på at mange sikkert vil kjøpe Blod på snø til tross for hans advarsler:
«De vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er.»