FRANKFURT: Etter over tusen dagers nedtelling er tidenes norske kultursatsing utenlands i gang. Men er den verdt alle millionene?
Det er vanskelig å unngå Norge i Tyskland akkurat nå. Mette-Marit har tatt toget fra Berlin til Frankfurt via Køln med 19 norske forfattere, tysk og norsk presse på slep. Legg til Knausgård og Munch i Düsseldorf, Sohlberg og Rondane i Wiesbaden, Hannah Ryggen-utstilling i Schirn Kunsthalle, samt Ibsen på teaterscenen i Frankfurt – så har vi nevnt noen av eksemplene fra en veritabel norsk kulturell teppebombing.
Nå er også Frankfurter Buchmesse, verdens største bokmesse og gravitasjonssenteret for hele satsingen, godt i gang. Det siste drøye døgnet har det vært et ambulerende mylder av åpningsseanser på messeområdet: åpningspressekonferanse, pressevisning av paviljong, offisiell åpningsforestilling, offisiell åpning av gjestelandpaviljong, åpningsfest, åpning av norsk fellesstand og åpning av det norske sceneprogrammet.
Forfattere med fantefølge
Over hundre norske forfattere har inntatt bokmessen. På slep følger det mangedobbelte antallet av andre farende folk. Da snakker vi både om de som pleier å være der – som forlagsfolk og litterære agenter, men også de som ikke pleier å være der: representanter fra kongefamilie, regjering og departement, politikere og eks-politikere, folk fra forskjellige kulturgrener, et mylder av organisasjonsfolk og mann- og kvinnesterke delegasjoner fra ymse sponsorer og støttespillere.
Oppland fylkeskommune bruker ifølge NRK over tre millioner kroner på å sende 24 representanter – 17 byråkrater og 7 politikere – til messen. Noen av fylkets forfattere stusser, og det er til å forstå.
Ola og Kari Nordmanns felles reiseregning til årets Frankfurt-messe og klimaavtrykket av dette norske æljtråkket blir ikke ubetydelig. Da hjelper det lite at kronprinsessen har tatt toget det siste stykket inn til Haubtbanhof i Frankfurt.
Satsingen har i utgangspunktet fått en prislapp på 55 millioner kroner, men er i virkeligheten langt høyere.
Kluss med kalkulatoren
Trine Skei Grande har de siste dagene både ute og hjemme måttet forsvare de 30 millionene som er bevilget fra statskassen. Kritikken har gått på at gildet koster mer enn det smaker. At dette som kulturnæring-satsing er forfeilet, at omsetningen fra utenlandssalg av litteratur er for liten og at norske forfattere knapt ser noen penger fra dette salget. Og: at Frankfurtmessen utelukkende er en slags litteraturbørs for bestselgere og festplass for fiffen.
For å klinisk ta noen av tallene først: Det er estimert at norsk litteratursalg til utlandet beløp seg til snaue 50 millioner i 2017, mot en hjemlig bokomsetning på drøye seks milliarder. Kritikerne, blant dem Klassekampen, synes å mene at 30 mill. investert av skattebetalernes midler ikke gir den ønskede uttellingen.
Men gir det mening å regne på denne måten? Det er heller tvilsomt. For det første: Investeringen på 30 millioner av fellesskapets midler må fordeles over flere år og tilhørende inntekter må multipliseres ditto. I tillegg er inntektene hjem til Norge bare toppen av isfjellet. Hvis vi sier at man i snitt har operert med et royalty-nivå på ti prosent, betyr dette at det omsettes bøker oversatt fra norsk for en halv milliard kroner ute i verden. Hvert eneste år. Har ikke dette en åpenbar verdi for kulturnasjonen Norge?
Store hos de store
Ser vi på hvilke lands litteratur det selges mest av oversatt til engelsk de siste fem årene, er Norge blant de fire landene som klart peker seg ut, ifølge tall fra Nielsen BookScan. Det selges mest oversatt litteratur fra fransk, hårfint foran norsk og svensk. Men ser vi på nye bøker – publisert de siste fem årene – er Norge helt på topp, fulgt av Sverige og Frankrike. Her står de tre nevnte landene i sum for over halvparten av de britiske oversatt-omsetningen. Japan er en klar nummer fire på begge disse rangeringene.
Og så har vi den tyske eksplosjonen: Sist høst og inneværende år har det utkommet over 200 bøker oversatt fra norsk til tysk.
Selvsagt er det enkelte forfattere – som Jo Nesbø, Maja Lunde og Lars Mytting – som stikker seg ut omsetningsmessig både i de nevnte markedene og i andre utland. Men jeg vil mene at det har en verdi å se Thure Erik Lund, Merethe Lindstrøm, Eivind Hofstad Evjemo, Mona Høvring, Odd Klippenvåg, Lotta Elstad og Tomas Espedal på tyske høstlister.
Kjærlighet og kommers
Hvilken rolle spiller så Frankfurtmessen i det hele?
Karl Ove Knausgård innledet sitt for øvrig glitrende bidrag under åpningsforestillingen tirsdag kveld omtrent slik: «Her står vi nå, i Frankfurt, Europas finansielle sentrum med en av de største børsene i verden, hvor alt handler om raske handler og raske penger, på en bokmesse som også er verdens største, og hvor også alt handler om kjøp og salg, riktignok av bøker, men bare av de nyeste bøkene, som kommer i hundretusentall hvert år …»
Men handler Frankfurt-bokmessen kun om kommers og bestselgere i mangesifrede opplag? Nei, disse utgjør de få «lottogevinstene», monstersuksessene som forblir blott en drøm for de aller fleste i bokbransjen. Til nittiniprosent handler det om noe annet: Jakten på de gode bøkene, den gode fortellingen, den gode litteraturen, innenfor en rekke sjangere.
Disse kan dukke opp gjennom den litterære agenten som har kjent deg gjennom et tiår eller to, og som vet at dette vil være boken for nettopp deg. Det kan være et tilfeldig møte mellom to forleggere på vei mellom møter i en hektisk messekabal, og en hastig anbefaling av en sakprosabok. Det kan være summingen over glassene på kveldstid, om at du bør sjekke ut akkurat den eller den lille perlen av en roman. Selvsagt skrives det også fete avtaler etter heftige auksjonsrunder, i håp om kommersielle fulltreffere. Men det vanligste er kjøp og salg basert på pur kjærlighet til et manus eller en bok, vel vitende om at denne aldri kommer til å sikre deg evig rikdom – men en glede ved å utgi noe som du synes er bra, eller meningsfullt og viktig, eller gjerne begge deler. Og et håp om at dette skal svare seg, eller aller helst gi et hyggelig pluss.
Litteratur som brobygger
Og så har vi det overordnede: I vår stadig mer polariserte virkelighet er litteratur viktig for å bygge bro og forståelse mellom ulike kulturer, for at vi skal kunne sette oss inn i andres virkelighet og levde liv, og for å slippe til ulike ytringer og styrke demokratiet. Hva ytringsfrihet gjelder, er dette noe tyskerne og Frankfurtmessen tar på ramme alvor. Juergen Boos har høy troverdighet på det feltet gjennom sine snart 15 år som messens direktør, og gjennom sine mange forlagsår forut for det igjen – blant annet i Droemer Knaur, i perioden hvor de publiserte den tyske utgaven av Salman Rushdies Sataniske vers.
Gjennom litteraturen får vi muligheten til å bevege oss inn i nye rom, få nye opplevelser og gleder, og ny innsikt. Tanken på at det akkurat nå i – i Vancouver eller Wiesbaden, Kairo eller Katmandu, sitter noen og leser Espedal eller Åsne Seierstad eller Maja Lunde, er en ganske fin tanke.
Kort sagt: Litteraturen er kanskje enda viktigere enn noen gang. Penger er som kjent ikke alt her i verden, men kan bety mye. At et av verdens rikeste land investerer 30 millioner av fellesskapets midler til et litterært løft internasjonalt er neppe den verste pengeplasseringen, og fortjener applaus – ikke juling.
Vebjørn Rogne
