– Tiden var moden for en spionthriller

THRILLER-AKTUELL: Eystein Hanssen (foto: Tonje Bentzen)

Eystein Hanssen stortrives i bigami-tilværelse med sine to kvinnelige romanhelter, på to forlag.

– Jeg har alltid hatt lyst til å forsøke meg på en spionthriller, og nå kjentes tiden moden. Interessen for nordkalotten øker, og det dukker opp nye nasjoner som krever og tar plass langs iskanten. Dessuten er jeg over middels interessert i etterretning, særlig teknologisk spionasje. Egentlig er jo det meste av etterretning nå sentrert rundt signaletterretning. Før satt man og lyttet til radiosamband og telefonsamtaler, nå bruker spioner sosiale medier aktivt for å rekruttere agenter i fremmede land. I boka har jeg også hatt et ønske om å gå inn i bakgrunnen for hvorfor noen ender som spion. Det kan det være svært sammensatte årsaker til.

Blir funnet skutt

Det sier Eystein Hanssen om hvorfor tematikken ble som den ble i hans ferskeste krim-roman Kokong. Der blir en ung, asiatisk utseende kvinne blir funnet skutt ved FOD-gården utover mot Enebakk. Freelancejournalisten Nora Wold skal dekke saken på oppdrag for Aftenposten. Eik er hjemme i Norge for å begrave søsteren, Gina har omsider lyktes i å ta sitt eget liv. Tilfeldighetene bringer ham og Nora sammen, og tilfeldighetene gjør at de begynner å nøste i den samme saken fra vidt forskjellige vinkler. Journalisten i Nora syns det er merkelig at politiet svarer så unnvikende på spørsmålene hun stiller, og at det skal ta så lang tid å identifisere den døde. Dessuten virker det som om PST og e-tjenesten snuser rundt saken.

– Handlingen foregår faktisk i det alt vesentlige i Norge, blant annet i Lofoten og på Svalbard, men med et par korte historiske avstikkere til Hong Kong og Beijing. Mørketid, vær, vind og snø er den fysiske settingen, forteller Eystein Hanssen.

Gullrute og Amanda

Før bokdebuten debuten med De ingen savner i 2010 hadde han rukket et mangfoldig journalist- og fotografliv i Oppland Arbeiderblad og NTB, før ferden gikk til TV2 da de startet opp i 1992. Fire år senere startet han, sammen med andre TV2-avhoppere, filmproduksjonsselskapet Rabalder – hvor han jobbet som regissør og produsent av dokumentarfilmer. Senere har han jobbet i produksjonsselskapene Zulu Film og Mediamente. I 2003 skrev han manus, produserte og regisserte TV2-programmet Lykkelandet, som vant Gullruten. Samme år vant dokumentarfilmen Et steinkast unna Amandaprisen, med Eystein Hanssen som produsent.

Journalisten og filmskaperen har etter hvert blitt mest forfatter, og han har allerede rukket å nærme seg et tosifret antall krimromaner. Vårens Kokong er nummer ni.

– Er litt friere

– Etter sju bøker med Elli, er du nå på din andre bok med Nora Wold. Hvordan trives du med ny hovedrolleinnehaver – og savner du tidvis den gamle?

– Jeg trives godt med en hovedrolleinnehaver som ikke er politi, det er litt friere. Men jeg skriver på begge serier, annenhver bok, på hvert sitt forlag. Neste bok blir om Elli, som jeg ikke på noen måte har pensjonert.

– Din niende bok blir utgitt på ditt tredje forlag? Er det du eller forlagene som er umulig å ha med å gjøre?

– Haha, det får jo forlagene svare på. Jeg føler kanskje det blir litt dramatisk framstilt. Jeg byttet fra Vigmostad Bjørke til Cappelen Damm i 2012, og siden har Elli blitt værende på CD. Alle bøkene ligger der, også de to første. Jeg har ingen planer om å flytte henne derfra. Men da jeg hadde et nytt prosjekt, Nora og Eik, samtidig som begge redaktørene jeg hadde jobbet med på CD sluttet, tenkte jeg at dette med forlag og forfatter egentlig er ganske sårbar konstellasjon, bygget på relasjonene til bare noen få mennesker. Jeg bestemte meg for å diversifisere porteføljen. Ofte bruker jeg bildet at forfattere driver en liten skrivebedrift, og da er det litt dumt å bare ha én kunde. Jeg har to: Strawberry og Cappelen Damm.

Sysler med TV-planer

– Med din foto- og film-bakgrunn: er du spesielt god på å visualisere scenene?

– Det er det mange som har kommentert, så kanskje ligger det noe der. Jeg tenker mye i bilder, men det gjør vel mange andre forfattere også. Skrivebakgrunnen min er fra filmmanus, det var det jeg lærte først. Ved siden av dialog og persontegninger, som i film er svært mye knappere og konkrete enn i litteratur, er dramaturgisk disiplin og visualitet de bærende elementene. Det henger nok igjen.

– Som forfatter og leder for Forfatterforbundet må det tidvis bli temmelig travelt? Er «film-karrieren» lagt på hylla for godt, eller sysler du med planer også på den fronten?

– Jeg har planer. Eller rettere sagt: Vi har planer. «Vi» er Ørjan Nordhus Karlsson og jeg, som har skrevet flere skisser i det siste til TV-serier. En av dem er nå ute til vurdering hos TV-selskapene.

Eystein Hanssens tre favoritter

– Dine tre personlige bokfavoritter akkurat nå – og noen setninger om hvorfor du lander på nettopp disse?

– Jeg leser på kryss og tvers, slett ikke kronologisk. Jeg leste nettopp Don Winslows The Force. Det er en nerve i det den mannen gjør, som er til stor inspirasjon. For ikke lenge siden leste jeg for første gang Anthony Burgess A Clockwork Orange. Svært interessant, en kraftfull leseopplevelse. Ser for meg hvilke utfordringer man får med språkvasker og korrekturleser med et slikt prosjekt. Trekker også fram en liten sakprosa-perle jeg fant hos en bokhandler i Canterbury, pre-korona, altså: The Cold War Spy Pocket Manual (red. Philip Parker). En liten skatt med introduksjoner til spiontriks fra femti- og sekstitallet, men mange av dem holder fortsatt. Nyttig Research for sånne som meg.

 

133 Delinger