I påskens gjensyn med "Ti på tirsdag" ser vi på noen bøker som endret landet.
Noen bøker endrer måten vi lever og tenker. I «Ti i påsken» har vi denne tirsdagen valgt ti som påvirket Norge i etterkrigstiden. Kommenter gjerne utvalget på vår facebook-side.
Helge Krog, 6te-kolonne (1946)
Helge Krog (1889-1962) er dessverre nesten glemt, men han var stor og kontroversiell i sin tid. Sammen med kompisene Arnulf Øverland og Sigurd Hoel ble han beskrevet som del av den «røde troika». Han ble etter krigen gift med diva Tordis Maurstad, og var landets kanskje viktigste dramatiker. I 1946 kom han imidlertid ut med pamfletten «6. kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring». Boka vakte stor brudulje. Krog hadde sett seg lei på landssvikeroppgjørets behandling av tyskertøser og andre svake grupper. I boka går han etter kapitalistene som hadde skodd seg godt under krigen. Boka kom i ny utgave på PAX i 1968, og har inspirert historikere til å tenke nytt rundt krigsårene.
Åse Gruda Skard, Ungene våre (1948) 
Barn født i årene etter Krigen ble de senere 68-erne. Frihetsrusen smittet til barneoppdragelsen som ble mer frilynt. Barnepsykologen og kvinnesakskvinnen Åse Gruda Skard (1905-1985) – datter av utenriksminister Halvdan Koht og mor til senere SV-leder Torild Skard, var den som mer enn noen annen artikulerte og la grunnlag for frihet på barnerommet. Av denne grunn ble boken om Ungene våre meget kontroversiell, men den ble også folkelesning.
Ottar Brox, Hva skjer i Nord-Norge? (1966) 
Under gjenoppbygningen etter krigen var det planøkonomi som gjaldt. Sentralisering og teknokrati. Ottar Brox (f. 1932) er en allsidig samfunnsviter; sivilagronom, antropolog og sosiolog. Boka om Nord-Norge tok utgangspunkt i at statlig styring og planlegging ofte kommer i konflikt med lokalsamfunnets behov for utvikling. Boka fikk svært stor betydning for EU-kampen som snart skulle komme.
Hartvig Sætra, Den økopolitiske sosialismen (1971)
Tidlig på 70-tallet var ressurs- og miljøvern ikke på dagsorden. Rett nok hadde vi hatt Naturvernåret i 1970, men dette var tuftet på klassisk naturvern av typen Hold Norge rent. Venstresiden var ei heller opptatt av miljøvern, der var det fred- og omfordeling som satt i høysetet. Hartvig Sætra (1933-2004) samarbeidet mye med Ottar Brox, men skrev selv Den økopolitiske sosialismen (opprinnelig Populismen i norsk sosialisme). Boka ble en grunnstein for økologi og miljøvern som del av den politiske plattformen til SV. Året etter kom den første norske folkeavstemningen med Nei til EU.
Erik Dammann, Fremtiden i våre hender (1972) 
«Vekkelsesbevegelse» er kanskje å ta hardt i, men noe lignende oppstod da Erik Dammann (f. 1931) hoppet av jobben som markedsfører, og utga boka Fremtiden i våre hender. Boka om hvordan vi må forandre livsstil for å kunne oppnå økologisk balanse og fri verden fra fattigdom, ble en kioskvelter og la grunnlaget for folkeaksjonen Framtiden i våre hender, en organisasjon som raskt fikk flere titusener av medlemmer.
Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet (1977)
Lenge var det ikke lov å stille spørsmål ved den norske frihetskampen under annen verdenskrig. Dette endret seg da Bjørn Bjørnsen (f.1937) utga Det utrolige døgnet. I boka redegjorde Bjørnsen for hendelsene rundt Tysklands invasjon av landet, og spesielt situasjonen på Oscarsborg da tyskernes flaggskip Blücher ble senket. Okkupasjonshistorien ble etter denne boka mye mer nyansert, og som fra en Pandoras krukke, strømmet nå nye vinkler og innfallsporter til disse viktige årene av norsk historie.
Berit Ås, Kvinner i alle land – Håndbok i frigjøring (1981) 
Kvinnefrigjøringen hadde stor politisk betydning mot slutten av 70-tallet. Over relativt kort tid fikk vi likestillingsloven, abortloven, krisesentrene og fødselspermisjonen. I forlengelsen kom SVs første leder og partiets kvinnepolitiske talskvinne, Berit Ås (f. 1928) i 1981 ut med bestselgeren Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Boken bygget på artikler og foredrag som forfatteren skrev i 1970-årene. Noen av temaene som boka tok opp var menns bruk av hersketeknikker, kvinners forhold til mannsdominerte institusjoner, kvinners opprør, og strategier for samarbeid.
Christian Vennerød, Arbeid mindre – lev mer!: Hvordan jeg sluttet å la meg plage, og begynte å sky jobben (1982)
Det puritane og protestantiske Norge satte melken i halsen da anarkisten og siviløkonomen Christian Vennerød (f. 1946) tidlig på åttitallet oppfordret folk til å arbeide mindre og heller drive lediggang. Boka utfordret grunnfjellet for moral og etikk som ingen tidligere, og boka skulle få betydning for framveksten av det som senere ble kjent som «jappe-tiden».
Hans Magnus Enzensberger, Norsk utakt (1984) 
Ikke ofte at en av Europas ledende intellektuelle lar øynene falle på vårt kjære, lille Norge. Enzensberger (f.1929) hadde imidlertid bodd i Norge fra 1956-64, i tillegg tilbrakte han senere nesten hver sommer på egen gård i Valdres. På tysk ble boktittelen norske anakronismer, mange hevder at boka er noe av det mest innsiktsfulle som er skrevet om en nasjon i utakt. Vi var både heimfødinger og kosmopolitter, bestyrere av Europas største folkemuseum – og fremtidslaboratorium. En nasjon som gjennomgår enorme forandringer – uten å være helt oppmerksom på det selv. Boka er på sett og vis like aktuell i dag som den var da den kom ut.
Jo Benkow, Fra Synagogen til Løvebakken (1985)
Den sympatiske Høyre-lederen og stortingspresidenten Jo Benkow (1924-2013) opplevde rekordsalg på sin varme selvbiografiske bok. Dette var første gang en Høyre-leder kunne skrive som var han en mann av folket, dertil kom at Benkow også kunne sette fokus på de norske jødenes oversette plass i historieskrivningen. Nordmenns eget bidrag til jødeforfølgelsen var det tidligere ikke skrevet mye om. Likevel måtte vi vente til 1996 før noen form for erstatning ble utbetalt for uretten norske jøder led under og etter krigen.
Les også: Ti forførere på tirsdag
Les også: Ti klassiske kjærlighetspar
Les også: En setning for evigheten
Les også: Ti barndomsfavoritter på tirsdag
