ANMELDT: Hernes er god som Hernes.
«Du ‘a dø», eller bare «dø ‘a». Slik parerte vi småkjekling i mitt hjørne av byens østkant. Det var gjengs uttrykk for at du er ikke noe bedre, og pass på deg sjæl. Når Gudmund Hernes ved runding av 80-årsmerket har samlet fagartikler, petiter, kronikker og debattinnlegg over en 60-årsperiode i en fyldig paperback-utgave, var reaksjonen fra hans mangeårige antagonist i Morgenbladets spalter, Torbjørn Røe Isaksen, at Hernes svingte pisken over alle andre, men ikke seg selv.
I en streng versjon av «du ‘a dø» må en tidligere politiker ikke piske andre uten å piske seg selv. En bør antakelig legge fram omskoleringsbevis: Jeg har vært politiker, men har kommet på bedre tanker!
Påfallende og gjennomtenkt
Når det det er sagt, bokens tittel er ikke dekkende. Hernes har få refleksjoner eller referanser til sine syv år som maktutøver. Det er såpass påfallende at det må være gjennomtenkt. Til gjengjeld byr han på en opplysende artikkel om regjeringens arbeid mer i sin alminnelighet. Nå og da tar han noen i skole for feilinformasjon om reform 94, 6-årsreformen, som var et ektefødt barn av Hernes egen utredning: Med viten og vilje!
Gudmund Hernes :
Maktutreder og maktutøver Observasjoner i norsk offentlighet
Dreyer
544 sider
Hvem er Gudmund Hernes? Et latterlig spørsmål for den som har lest statsvitenskap eller sosiologi, og dermed vært leser av Dagbladet på 1980-tallet, fulgt med i utdanningspolitikk og helsepolitikk på 1990-tallet, eller lest Morgenbladet noenlunde jevnlig de siste 15 årene. Men la oss gi ordet til professor-kollega Rune Slagstad, som også er aktuell med en storslagen artikkelsamling på samme forlag, den om de 99 dannelsesagentene. Gudmund Hernes er der tildelt ett kapittel under tittelen «yndlingsfienden» og deler dertil en tredel av trioen Hernes/Søgnen/Clemet. Det handler om det nye kunnskapsregimet som vokse fram med de nevnte som sentrale premissgivere.
Feider og vennskap
Det har vært noen feider mellom Slagstad og Hernes om universitetspolitikk. Hernes er altså yndlingsfienden. Men ikke verre enn at de i seinere år «har nærmet hinannen i en gjensidig, selvkritisk revisjon», ifølge førstnevnte. Hernes skrev en Dagbla-kronikk fra 1986: Er det lov å ha ambisjoner i Norge? Med påstander om norske universiteters middelmådighet. Den ble sent airmail fra Harvard hvor han var gjesteprofessor. Dette utviklet seg til en runde om hvordan en professor bør oppnå sin høye verdighet, i konkurranse eller også ved interne opprykk. Slagstad argumentere mot nivåsending og for konkurranse. Hernes kommer til å nevne at Slagstad mottok en stilling som var spesialdesignet for ham og uten den velsignede konkurransen.
Et nytt publikum
De fleste bidragene har vært trykket i relativt smale fagtidsskrift. De tåler godt å bli presentert for et nytt publikum. I en fagbok om sakprosa i skolen, har Hernes bidratt med en informativ artikkel om Karl Evang: «Onani». Det handler om med hvilken nøktern stil Evang skrev i tidsskrift for seksualopplysning på 1930-tallet. Hernes gjør dette til et interessant blikk på utviklingen i samfunnets seksualmoral.
Jusstudentenes forening, Stud. jur, bestilte et bidrag, og professoren kvitterer med dette: Jurister er det akademiske svaret på biologisk krigføring Det fungerer om lag slik som om leger skulle spre sin profesjon ved å utbre sykdommer. Tilbudet skaper sin egen etterspørsel. Der den ene jurist tenker på en regel, tenker den andre på et unntak. Juristene utgjør ikke en profesjon, men en konspirasjon!
Siviløkonomenes tidsskrift var neppe uvitende om hva de ville få da det bestilte et bidrag til 50 års jubileumsutgaven. Hernes minner om de florentinske kapitalistene som investerte overskuddet i kunst og kultur, universitet og museer. Hva blir ettermælet av vår tids kapitalister: En rusten børstraktor fra dem som kunne lage skrap mer effektivt enn noen før dem i historien! (Dette var under jappetiden).
Stor språklig verktøykasse
Hernes’ tekster er mer enn sitt innhold, de er kjennetegnet av elegant bruk av språket, uten unødvendig ornamentikk, men kyndig bruk av retoriske figurer og talende sitater. Han stiller selv spørsmålet om retorikken kan bli rammende. Det kan den nok, men tiden leger noen sår. I flere bidrag kommenterer han godt og dårlig språk. «Det er tåkeheimer nok til alle», sier han om bølgen av franske filosofer. Det ugjennomtrengelige akademikerspråket skjuler gjerne det dulgte, det uklart tenkte. Klassikerne Karl Marx og Adam Smith lykkes derimot med å formidle dype tanker med gode metaforer. «Den usynlige hånd» sammenfatter en viktig teori i tre ord. Idealet er å fortette store innsikter i pregnante passasjer.
Hernes finner snertne formuleringer for det meste. I et uhøytidelig intervju under vignetten «lokalprofilen» i Aftenposten om biltrafikk i strøket, formulerer han observasjonen: «Mange vil ha mindre av andres bilkjøring»!
Et politisk enmannsorkester
Som politiker var Gudmund Hernes et hørbart enmannsorkester. Fra ministerstolen skrev han egenhendig den generelle delen for den nye læreplanen Reform 94. Han formulerer slagordene. Fra helseministerperioden: 5 om dagen! Og vær din egen helseminister. Han behersker politikkens symboler, som da han krevde 100 dagers fred fra media for å tenke før han la fram ny helsepolitikk for et pressekorps som var spent til bristepunktet. Han skrev sine egne taler og for alt jeg vet, pressemeldinger.
Når man leser nyere essay og petiter, fortrinnsvis i Morgenbladet, ser vi en «maktutøver og makutreder» som er blitt en maktkritiker. Han pryler dårskap i næringslivet, griskhet i offentlig lederavlønning. Han peker på at politikere på Stortinget er blitt i mindretall blant alle sine rådgivere. De skriver ikke innleggene selv. Avstanden til folk flest blir stadig større. En definisjon av stortingsrepresentant er en person som ikke har fått seg bedre betalt jobb i et kommunikasjonsbyrå.
Denne boken kiler ens polemiske smaksløker. Vi lar oss både inspirere og underholde. Det er tankens spenst, og formens vidd. Men boka kunne vært strengere redigert og artiklene kunne med fordel stått i kronologisk rekkefølge.
Einar Førde sender en hilsen fra himmelen tre år etter sin død, på nynorsk. Interessant naturligvis å vite hvor vi har Einar i norsk hverdagspolitikk, men klangbunnen er ikke helt som den ekte Einar, slik vi husker han fra de ukentlige artiklene i Bergens Tidende. Førde var enestående som Førde. Hernes er god som Hernes.
KJELL SOLEM
