Strømming: både himmel og helvete

Helle Stensbak - foto: Erik Norrud

DEBATT: Strømme-plattformene skaper betydelig markedssvikt og de er vanskelige å regulere, skriver Helle Stensbak.

Strømmeteknologi har økt tilgangen til musikk samtidig som prisene har falt. En slik effektivitet er så bra at samfunnsøkonomi-kollega Ola Kvaløy tok til orde i DN mot mine advarsler i Aftenposten forleden. Kvaløy mener at bokbransjen bør følge musikkbransjen, for «det viktigste vi kan lære av strømmerevolusjonen, er at kaken vokser.»

Det er riktig, om man måler fra et bunnpunkt. For strømming var virkelig en revolusjon: den knuste plateselskapene, kappet over inntektsstrømmen til musikerne og sendte pengene til de nye plattformeierne som verken skapte lyd eller finansierte innspillinger. Likevel tjener de mest, på produsentenes bekostning.

For selv om markedet er effektivt, har det en ødeleggende fordeling.

Det største økonomiske problemet ligger i teknologien. Nobelprisvinner Jean Tirole sa at økonomene må legge vekk de vanlige konkurranse-verktøyene og tenke grundigere. Plattformene skaper betydelig markedssvikt og de er vanskelige å regulere.

I teknologien ligger det en naturlig monopolstruktur. Markedsvinnende plattformeier får enorm fortjeneste, så flere plattformer i samme marked gir ekstremt hard konkurranse på kundeprisen, som egentlig er fastleddet i en todelt tariff vi ikke får øye på, fordi stykkprisen per åndsverk er null.

Todelt tariff er et varsel om markedsmakt. Kunstnerne trenger å tilby sine åndsverk i alle plattformer, og det gir hver plattform en enekjøper-makt samtidig som de konkurrerer om kundene. Tirole beskriver markedet som to-sidet, som en dumpehuske: plattformeierne kan presse den ene siden hardt. Kundenes minstebetaling for musikk er null, musikernes inntekter blir nær null. I 2020 ga en avspilling i Spotify oss musikere i bandet 4 øre. På deling.

Ola Kvaløy, jeg lover: selv om vi tjente moderat, tjente vi betydelig mer på innspilt musikk før strømmerevolusjonen.

Musikkplattformer gir tilgang til all musikk (med hard priskonkurranse og monopol som utfall), mens litteratur- og dramaplattformer har ulikt utvalg. Det gir svakere priskonkurranse mellom plattformene, høyere inntekter til kunstnerne, bedre produksjoner, og høyere pris for kundene. Fordelingen blir altså bedre når effektiviteten avtar!

Hvis myndighetene ikke regulerer, risikerer man enten et privat monopol eller et oligopol, men uansett med elendig fordeling.

Myndighetene kan også regulere feil: Innføres leveringsplikt i strømming uten andre beskyttende inngrep, ender man i samme sump.

Svikten i markedene for åndsverk er for stor til ikke å gjøre noe. Og her er Paul McCartney enig med meg, ikke med Kvaløy.

Målet må være at både forbrukere og produsenter får effektive løsninger og god fordeling. Men det perfekte er umulig, og det er krevende å formidle at monopol kan være både det verste og det best mulige, gardina ramler ofte ned bare ved ordet, “alle” vet at monopol er dårlig.

Men vi har godt regulerte og velfungerende monopoler. Vi kan kanskje se til dem for ideer til hvordan strømmeplattformene kan reguleres?

Kronikkforfatteren har musikk på Spotify og Youtube, og lydbøker på Fabel.
0 Delinger