Lyrisk: Et stemningsfullt vinterdikt fra «en høy og kuldebitter stjernekveld».
Gunvor Hofmo (1921-1995) er å regne blant våre aller fremste diktere, mørkets sangerske i norsk lyrikk – som også er navnet på den prisbelønte og omfangsrike, biografien og essaysamlingen Jan Erik Vold skrev om Hofmo i 2000.
Gunvor Hofmo er blitt sammenlignet med lyrikere som Emily Dickinson og Edith Södergran. Fra sin debut i 1946 til sin bortgang ble det 20 samlinger, videre har nevnte Vold redigert en samling av etterlatte dikt.
Fra en annen virkelighet er tittelen på hennes andre diktsamling fra 1948.
Gunvor Hofmo vokste opp blant sosialister og motstandsfolk i Iladalen i Oslo, og hun mistet mange av sine nærmeste under annen verdenskrig. Den unge jødinnen Ruth Maier var en av dem, og dette tapet kom til å prege livet og diktningen hennes.
Et dikt og en diktsamling av Hofmo som vi selv ofte vende tilbake til, er den delvis selvbiografiske Stjernene og barndommen fra 1986. Titteldiktet slutter:
Gikk årene fort? Det haster ikke, sa stjernene
Sorgen kommer tidsnok. Og det gjorde den
Fra samlingen henter vi – fordi jeg synes det er så vakkert – et stillfarent og stemningsfullt vinterdikt fra «en høy og kuldebitter stjernekveld»:
SNEEN SMAKTE …
Sneen smakte av stjerner og måne
og av granduft, fra Nordmarkas skoger
og av juletreet.
Sneen smakte av tomme gater, av
Maridalsveien med to politikonstabler
ridende på to hester i skumringen.
Kjelken suste gjennom alle kvelder
gjennom alle veiers skumring
Og alltid sto en mor i et vindu
og ropte …
Gunvor Hofmo
