Stjeler denne mannen bokvåren?

Swiss quality: Joël Dicker har gjort braksuksess sørover i Europa. Nå står USA for tur – og Norge.

Han har kommet ut av tellingen, men kan det være noe slikt som 45 land og nærmere 2 millioner solgte?

– Det er i hvert fall det siste jeg har hørt, sier Joël Dicker smilende over kafébordet på Bristol. 28 år gammel, uforskammet ung til å ha snekret sammen den snedige Sannheten om Harry Qebert-saken (Pax). Tittelen kan lett forlede en til å tro at boken har rot i en virkelig hendelse. Men: Nei, dette er fiksjon fra perm til perm.

 

Jöel_Dicker7

 

Hovedsporet i boken er lagt til USA våren 2008. Den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman drar på besøk til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert, for å få hjelp med en plagsom skrivesperre. Kort tid senere finner politiet liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord. Marcus er overbevist om sin venns uskyld, starter sin egen etterforskning, og vurderer å skrive en bok om saken. I vår spoiler-frie verden lar vi det bli med dette. Hva som er bakenfor de første femti sidene av den over 600 sider tykke romanen overlater vi til leserne å utforske selv.

 

The French Connection

Så smalt det. Først i Frankrike – originalmanuset er skrevet på fransk. Deretter gikk romanen til topps i Italia, Spania, Portugal og Latin-Amerika. Den spanske storavisen El Pais utropte den til årets beste bok i 2013.

Den sveitsiske forfatteren ble raskt omfavnet av et stort publikum. Som franske Le Figaro Littéraire skrev: «Det skjer veldig sjelden, men når det skjer er det utrolig spennende. Ung eller gammel, kresen eller lett å glede, kvinne eller mann, alle leser uten avbrudd til siste side av Joël Dickers roman.»

–Det er klart det er moro, men jeg er bare i starten av reisen. Spør meg om 20 år hvorvidt jeg virkelig har lykkes med mitt forfatterskap, sier Joël Dicker.

 

Jöel_Dicker10

 

First we take Berlin – then we take Manhattan

Han røper at han ikke hadde reisverket for handlingen da han begynte å skrive på manuset: –Nei, jeg jobber ikke på den måten. Jeg samler opp noen snøfnugg, og etter hvert begynner snøballen å rulle og historien tar form og utvikler seg.

–Hele settingen i romanen, med forfatteren og professoren, i New York og ikke minst i en søvnig amerikansk kystby; Man kan ha deg mistenkt for å ha ambisjoner om å erobre USA og verden med dette allerede fra første bokstav?

–Jeg ser den, men slik er det definitivt ikke. Alle mine barndoms somre, fra jeg var fire, ble tilbragt i New England. Jeg har slektninger der – fettere og kusiner – og har vært i USA et par ganger i året siden da. Så jeg føler en nærhet og kjærlighet til området og syntes det var fint å kunne la romanen utspille seg i et liknende miljø.

Uansett ambisjonsnivå, blir dette nå mer enn et søreuropeisk anliggende: Nylig fløy boken høyt inn på listene i Tyskland. I mai står USA og Storbritannia for tur. Romanen er en av vårens storsatsinger for Penguin US, som kjøpte boka for et rekordstort beløp.

 

Figures & facts

–Hvor mye er det av deg i Marcus Goldman-skikkelsen?

–Det spørsmålet får jeg stadig vekk, etter som vi begge er forfattere. Sannheten? Absolutt ingen ting.

–Har du hatt en mentor som Harry Quebert?

–Nei. Jeg tror Harry Quebert er en type vi alle skulle ønske at vi hadde i livene våre. En klok og reflektert mann vi ser opp til, som kjenner oss og som kan hjelpe oss med de store og vanskelige valgene i livet: Bør jeg velge denne jobben? Bør jeg splitte opp fra kona og heller gå videre med denne nye kvinnen jeg er vilt forelsket i? Av og til skulle vi nok alle ønske at vi hadde en Harry Quebert der. Slik at vi ikke bare har oss selv å skylde, skulle det gå galt. Men det er med Harry Quebert som med mine øvrige romanfigurer. De er ikke direkte relatert til venner eller mennesker jeg har møtt. Det er ikke slik at jeg studerer folk, plukker dem fra hverandre og setter dem sammen til romanskikkelser. Jeg skaper menneskene i romanen min ut fra et sett av egenskaper, og vi har jo alle flere sider.

Joël Dicker skuer ut over det summende mylderet i Bibliotekbaren, før han fortsetter:

–Harry Quebert-figuren begynte faktisk med et hus. Jeg ble fascinert av et flott hus på en berglendt øy utenfor kysten av New England. Så begynte jeg å fabulere rundt huset: Hvordan kan jeg bruke dette? Hvis jeg lar en yngre mann flytte inn i dette, ligger det en forventning om at det kanskje snart vil være befolket av en større familie. Lar jeg en godt voksen mann og anerkjent forfatter bo her, skaper jeg en stemning av at noe kanskje har skjedd tidligere i livet hans. Hvorfor bor han her ensom, når han tilsynelatende bør ha hatt nok av muligheter til å velge annerledes?

 

Jöel_Dicker11

 

Boxing Day

Trangen til å sammenligne Joël Dicker med andre forfattere følger temmelig forutsigbart med ham som med andre i profesjonen. «Minner om Philip Roth, Jonathan Franzen eller Woody Allen,» skrev eksempelvis La Point.

Hvilken forfatter vil du helst bli sammenlignet med?

–En dag forhåpentligvis med meg selv. Jeg forstår behovet man har for å plassere nye forfattere et bestemt sted i landskapet for å fortelle verden hva dette er, men i det lange løp blir en slik boksinndeling unaturlig og begrensende.

Selv om han etter hvert håper å skjære mer klar av båssetting og ymse sammenligninger, er det forfattere han setter høyt:

–Det er særlig tre forfattere jeg setter pris på: John Steinbeck, Fjodor Dostojevskij og Romain Gary.

De to førstnevnte burde være kjent for våre lesere. Sistnevnte var en anerkjent fransk forfatter, pilot, diplomat og filmregissør – opprinnelig født Roman Kacew, i Wilno (Vilnius) i daværende Polen. Romain Gary døde i 1980, 66 år gammel. Gary er den eneste som har mottatt den prestisjefylte franske litteraturprisen Prix Goncourt to ganger, hvilket egentlig ikke er lov. I 1956 fikk han prisen for Himmelens røtter, og i 1975 fikk han den for braksuksessen Med livet foran seg under psevdonymet Émile Ajar. Alle spekulerte på hvem den ukjente Émile Ajar kunne være. Gary skrev: «Man kan tenke seg min store glede. Det beste jeg har opplevd i hele mitt forfatterliv. … Jeg fikk som tilskuer være vitne til mitt andre liv.»

 

Writer’s Block

Romanfiguren Marcus Goldman lider i innledningen av boken av Alle Skrivesperrers Bestemor. Han får rett og slett ikke festet et eneste ord på arket, trass i betydelig påtrykk fra både forlegger og agent.

–Det gikk ganske mange år mellom utgivelsen av din første bok og denne?

–Jeg skjønner hvor du vil, sier Joël lattermildt. –Nei, jeg har aldri møtt veggen så til de grader som Marcus. Du kan selvsagt prøve, feile og forkaste såpass mange ganger at du tenker «å, er jeg fremdeles på side 33?». Det er en del av skriveprosessen. Du må gjøre dine vurderinger: Skal dette være med i plottet eller ei, fungerer det? Så du kan snuble i et utall små hindre, men: Nei, jeg har aldri sittet helt lammet, uten å være i stand til å skrive et ord.

 

Joël_Dicker1

 

Norwegian Wood

Finnes det noe pinligere enn norske journalister som spør Michael Johnson om hva han synes om Geir Moens løp i OL? Eller tropper opp på pressekonferansen til det svenske fotballandslaget, dagen før den avgjørende VM-kvalmatchen mot Portugal og spør Zlatan Ibrahimovic om hva han synes om Magnus Carlsen? Nei, nei og atter nei.

Riktignok har Joël Dicker innledet med noen fraser om hvor «lovely» Norge og Oslo er. Høflighet? Definitivt. Det skal velvillige briller til for å gni fram skjønnheten i hovedstaden denne dagen. Himmelen er alle tenkelige shades of grey, det slurper i bildekk utenfor hotellveggene og sørpa ligger tjukk og brun i bygatene.

Det er kanskje best å la navleloet ligge denne gang. Og den taktikken holder en stund. Så kommer vi til det veikrysset i samtalen hvor det det kan falle naturlig å spørre om han har noe forhold til den skandinaviske krimbølgen (vi har i hvert fall fintet oss ut av det norske trauet, må vite).

 

… isn’t it good?

–Nei, sorry. Jeg har ikke lest noen av de nordiske krimforfatterne. Ikke Stieg Larsson, ikke Henning Mankell eller Jo Nesbø, sier Joël Dicker og slår unnskyldende ut med hendene. – Sant å si leser jeg ikke krim. Det var egentlig tilfeldig at Sannheten om Harry Quebert-saken endte opp i det terrenget. Sjangermessig kunne det like gjerne endt opp med noe annet.

Han legger til at det for hans egen del har blitt mest amerikansk, fransk og russisk litteratur, når han skal lese andre forfattere.

Selv betegner han seg som en disiplinert forfatter, som skriver fra han står opp om morgenen og utnytter dagen best mulig. Det vil si, når det ikke går i sport:

–Det er kanskje den verste tidstyven. Fotball er jo forutsigbart, med nitti minutter på kveldstid. Men jeg har en tendens til å forelske meg i langsomme idretter med eviglange TV-sendinger: Tour de France, Formel 1, tennis, you name it, sier Joël Dicker, fremdeles i yr gledesrus etter å ha sett landsmann Stanislav Wawrinka banke en halvskadd Rafael Nadal i sist helgs store tennisfinale i Melbourne.

 

Crossing The Finnish Line

Jeg sjekker at fotograf Katarina har fått tatt alle bildene vi trenger. Hun nikker samtykkende. Godt. Hvis dette eventyret fortsetter og også amerikanere og briter erobres, kan det bli lenge til vi får se ham på norsk jord igjen.

–Forresten. Jeg er veldig glad i Arto Paasilinna. Strålende forfatter. Han er finsk, er han ikke?

 

 

(Foto: Katarina Bakken)

 

 

-- annonse --