La oss anta at Sandra Lillebø er seg selv når hun sitter på kafé på side 90 i Tingenes tilstand og småkjefter på Olaug Nilssen, som er i ferd med å skrive boka Tung tids tale om sin autistiske sønn. På dette tidspunktet er det usikkert om Olaug Nilssens bok blir en sakprosabok eller roman.
Å skrive om et annet menneske, en som ikke kan forsvare seg, er en form for vold, sa jeg etter noen ølglass. Jeg ville at hun skulle sende meg spørsmålet tilbake, hun visste godt at jeg tidligere hadde skrevet om min mor, og jeg ville snakke om dette, om det uløselige dilemmaet jeg mente det var, jeg ville hun skulle si at jeg hadde gjort det rette. Men hardheten i ordene mine dyttet henne ut av samtalen. Hun famlet, jeg dyttet igjen.
Sandra Lillebø:
Tingenes tilstand
Forlaget Oktober
182 sider
Den etiske diskusjonen forlagsbransjen og forfatterene har ført gjennom mange år, kommer ofte i anmeldelsene, essayene og betenkningene etterpå. Sandra Lillebø legger den for dagen i sin nye roman, ikke for å vise seg som etisk/moralsk korrekt eller overlegen, men fordi den er en del av svien og av selvpiskingen som en pårørende, en datter, driver med når en mor er psykisk ustabil, kanskje schizofren.
Utvilsomt en roman
«….i sin nye roman», står det i forrige avsnitt. Sandra Lillebø har utvilsomt skrevet en roman. Jeg-et, familiesituasjonen og mye annet kan ligne det som er søkbart omkring Sandra Lillebø, men det er bare hun som kan vite hva i denne boka som er diktet og lirket til for å få frem andre poenger. Her er romanbetegnelsen den eneste muligheten.
Ofte er det slik at når en bok er god, går den klar av etterpåetiske diskusjoner. Er den ikke fullt så vellykket, kommer alt det andre som en rekyl. Dette er en generalisering med lett synlige unntak i samtidslitteraturen, men Lillebø fritar seg ikke for noe av ansvaret for å skrive denne boka ved å bringe det opp gang på gang. Repetisjonen og tvilen viser derimot et stort dilemma i skrivetidspunktet, forfatterens voksne år, som kommer i tillegg til alle smertepunktene fra tidligere livs minner. De er ikke få, for å si det forsiktig og resepsjonsproblemet skyves videre til leseren og anmelderen: Hvordan være bastant og presis om andres smerte? Kan gjenkjennelse mildne mottagelsen? Vil ethvert menneskes livsrifter og sår være en dempepute i møte med arrete litteratur som ligner forfatterens liv? Faren er der, men igjen: Når boka er god, går alt. Dette er hvorfor den er god:
Fri for hjertesmertespråk
Selvpiskingen og destruktiviteten, men også terapien og selvoppholdelsesdriften, er motoren for både den syke moren og Tingenes tilstand. Lillebøs språk er klart og skarpt. Klart fordi det klargjør tvilen om både moren og det etiske valget det er å skrive om henne. Skapt fordi hun gjør jeg-personen sårbar. Skriverens definisjonsmakt er en vaklende størrelse. Teksten er desperat, noen ganger bedende, fordi den er så fri for hjertesmerte-ord og begreper som påkaller sympati. Dette er destillatet av to liv som ikke har vært kompatible og den er fortellingen om en datter som søker ut over sin mor for omsorg, til ektemannen E, til venninner. Livets basale behov er konstante.
Kanskje er det gjort urett mot en forelder som kan veies opp med at «en bok som vil hjelpe mange», selv om Sandra Lillebø insisterer på at det ikke er en slik bok hun vil skrive. Hun vil skrive dette for seg selv. Det er en roman som vil rive og slite i sin leser, uansett hva man går til denne romanen med av revner og forventninger.
Sandra Lillebø har før utgitt diktsamlingene Navnet på den ensomme er frigitt (2011) og Alle skal skinne og blø (2016). Dette er hennes første roman, selv om man ikke skulle tro nettopp dét.
VIDAR KVALSHAUG
