Lyrisk: «Ordet fanget i stillhetens musikk» er en av karakteristikkene brukt på Erling Christies poesi.
Erling Christie (1928-96) var bare 32 år da han ble rammet av en fallulykke, påsken 1960. Dermed sluknet en av våre mest markante og viktigste lyrikere – så altfor tidlig.
Fire diktsamlinger fikk han gitt ut på Aschehoug: Drøm om havet (1954), Serenade for blå gitar (1956), Minus (1959) og Tegnene slukner (1960). Av disse er det særlig de to siste som står ut.
Å lese Christie er ofte som å lese en elegi, sørgedikt – dikt som går i et vemodig toneleie. Men han kunne også, til tider. være satirisk og utfordrende.
Selv setter jeg Erling Christie høyt. I artikkel- og essaysamlingen Mens vi venter – av en dagbok fra femtitallet (1958) skriver han:
Poesiens bitreste fiende er den forherdede leser: leseren som lever i et museum av allerede tenkte tanker og følte følelser, leseren som vet hva han skal tenke og føle, uten selv å gjøre noen av delene – og som reagerer aggressivt når en forfatter minner ham om at han ikke gjør det.
Fra Christies debutsamling henter vi søndagens dikt:
SANG
Derfor holder jeg av deg
for stillheten mellom oss
for dine henders milde kjærtegn
og dine øynes stumme angst
Derfor holder jeg av deg
fordi du lot meg føle
at holdt jeg en fugl
varmt i mine hender.
