– Stigmaet rundt KI vil forsvinne om noen år

– KI vil spille en stor rolle. Allerede i dag er det mange som bruker KI som samtalepartner. Jo mer erfaren man er som forfatter, jo større nytte kan du dra av KI, da man i større grad hvilke anbefalinger man ikke burde følge i utviklingen av manuset. Det er ikke alt som er gull, men mye gir deg mulighet for å reflektere videre, sier Ørjan Karlsson.

I en artikkelserie på Bok365 ser vi nærmere på kunstig intelligens og bokbransjen.  Mange på litteraturfeltet bråvåknet da ChatGPT viste hvor effektivt algoritmer kan brukes også i kunstnerisk øyemed. For noen fremstår The Brave New World som et mareritt; roboter som overtar arbeid, forfattere som mister åndsverkene sine, litteratur som kun skapes digitalt og KI som uhemmet skraper til seg alt av informasjon.

Men andre ser mulighetene den nye teknologien gir; innovativ litteratur, kjappere og grundigere research (gitt at denne kvalitetssikres i bakkant), interessant kunst, skreddersydde historier, en utjevning av forlagsøkonomiske forskjeller og frigjøring av tid til andre prosjekter.

– Med KI er det akkurat nå en todelt problemstilling. Det ene er at man har begynt å bruke KI uten samtykke fra dem hvis materiale de har brukt til opptreningen. Det er et problem, og reguleringen av dette ligger langt frem i tid. Det andre problemet er at KI blir brukt til det vi mennesker helst vil gjøre selv, nemlig kunst, sier Siri Pettersen.

Hun håper bransjen vil komme med reguleringer:

– Jeg er super teknologinerd og -optimist, og KI har allerede gjort at vi kan leve enklere, lenger og bedre. Det er ingen tvil at KI vil spille en stor rolle, og jeg ser fordelene KI har for forfattere når det gjelder research, plagiatsjekk, inspirasjon og utdanning. Det eneste er at vi må sørge for å regulere bruken av det.

Å se mennesket bak kunsten

– Akkurat nå anser jeg det ikke vanskelig for meg med en visuell utdanning å se forskjell fra KI-fremstilt og menneskeskapt kunst. Men jeg merker at jeg stadig må se nærmere – før var det mye tydeligere når det var KI, sier Linn Eielsen, medievitenskapsstudent og serieskaper.

Serieskaperen sier at det verste framtidsscenarioet for illustratørene er at redaksjonelle illustrasjoner og barnebøker erstattes av KI.

– Jeg håper ikke det skjer, og jeg ikke at noen vil at mennesker skal slutte å lage kunst. Med KI risikerer vi å få et skeivt bilde av hva kunst er. Det er kanskje billigere, men kostnadene vi møter i fremtiden er dyrene enn penger – ingen av oss vil leve i en polert, maskinskapt verden.

Eielsen trekker paralleller til kunsthistorien:

– Før renessansen var ikke kunstneren en egen person, de var en del av et laug, altså et hus hvor rike mennesker bestilte musikk og kunst fra. Man visste ikke hvilken kunstner som stod bak portrettene eller musikkstykkene man mottok, men med renessansen kom ideen om mennesket, historien bak bildet. Man ville for eksempel vite historien bak Mona Lisa og hvorfor Da Vinci hadde malt henne på det viset. Og siden da har vi sett kunstneren som menneske bli hyllet og dyrket, sier Eielsen, og fortsetter:

– Det jeg mener med dette er at folk er interessert i mennesket som har skapt den kunsten de konsumerer. Man liker Taylor Swift og Knausgårds kunst, fordi man er interessert i mennesket bak. Det er ikke et menneske bak KI. Vi kan ikke analysere et KI-bilde eller et KI-dikt, for det ikke finnes en historisk kontekst, det er helt flatt. Uavhengig om det får deg til å føle noe, så er det ikke mulig å dissekere en KI-bok, –sang eller –bilde.

– Jeg vil ikke sette bort skrivejobben

– Jeg tror vi kommer til å se en rask utvikling innenfor lydbøker, at det kommer en type KI-stemmer, som etter hvert er så bra at du selv kan velge hvilket kjønn og stemmeleie du foretrekker. Det vil ikke forundre meg at forlagene en gang i fremtiden tilbyr forfatterne 30 000 kroner ekstra, om de velger en KI-innleser. Og da havner du jo i den situasjonen at man spenner bein for en kollega. Men samtidig, vil kanskje innlesere vil kanskje leie ut sin egen stemme til KI, spekulerer Karlsson.

Han nevner at forlagene i fremtiden kanskje kommer til å sette ut KI-prompts som bestillingsverk til forfattere. Dette kunne ikke Karlsson tenke seg å gjøre:

– Jeg har vært så heldig i min forfatterkarriere, at jeg får skrive det jeg selv vil. Og det å skrive et bestillingsverk er i større grad å gå inn i jobbmodus enn en kreativ modus. Men selvfølgelig er det forfattere som liker å få oppdrag, snarere enn å komme på alle ideene selv. Og for slike «trend-ideer» kan nok KI være nyttig med tanke på å fortelle forlag og forfattere hva som er populært nå eller hva som vil passe inn i allerede eksisterende boktrender. Så må hver forfatter selv kjenne på hva de ønsker å begi seg ut på.

Pettersen holder seg helt unna KI når hun skriver:

– Nei, jeg bruker ikke KI når jeg skriver. Foreløpig aner vi ikke hvor det kommer fra, og risikoen for at vi får passasjer som er stjålet fra noen andre er en sjanse jeg ikke vil ta. Dessuten syns jeg det er gøy å skrive, og ville aldri satt vekk den jobben. Men jeg kunne kanskje brukt den til research, fått den til å regne ut hvor mange dager karakteren min bruker på en reise og lignende.

Hun mener derimot at KI lettere kan benyttes i fagtekster:

– Jeg tenker at det kan være fornuftig på tekster som skal være forståelig for folk, spesielt innenfor utdanning- og lærebøker. Som forfatter nettopp ordvalgene som er viktig for deg, du vet hva du vil si og på hvilken måte. Jeg ville ikke sette bort den jobben. Faren er jo at vi sitter igjen med pregløse tekster.

Samtidig vil Pettersen understreke at hun ikke anser seg som noen lidende kunstner:

– Jeg har ikke noe romantisk forhold til det jeg holder på med. Jeg manipulerer følelser og skaper et produkt, men ordene jeg velger betyr noe. Jeg er ingen lidende kunstner, men ei heller et samlebånd. Da ville jeg ikke skrevet så tjukke bøker og brukt så lang tid på det.

– Forfattere stjeler også som ravner

– Det er mange som skriver høyverdig litteratur som er helt overbevist om at vi aldri vil få KI som kan skrive som Fosse og Knausgård. Jeg er helt sikker på, at vi i ganske nær fremtid vil selv beleste folk kunne la seg lure når de får spørsmål om å finne KI-teksten blant menneskelige tekster, sier Karlsson.

Han er helt enig i at man ved å bruke KI ukritisk står i fare for å plagiere andre. Men det er ikke det han mener KI skal benyttes til:

– Ja, KI kopierer, og vi forfattere skaper. Men forfattere stjeler også som ravner. Ikke ordrett, men man lar seg inspirere av ideer og stemninger. Allerede nå er språkmodellene skremmende dyktige, og det er fordi de står på skuldrene til veldig dyktige forfattere, det må vi ikke glemme. Jeg må stadig minne meg om at det bare er drøye to år siden ChatGPT ble allment tilgjengelig – det har blitt en så stor del av hverdagen så raskt.

Karlsson mener alle forfattere i hvert fall burde teste ut KI-verktøyene som finnes, før de gjør seg opp en mening:

– For forfattere, er den beste måten å forholde seg til de nye KI-verktøyene å prøve dem og fra der ta en informert beslutning på om dette er noe som passer den type litteraturen du prøver å skape.

Han mener at de som er negative til KI, ofte skaper veldig polariserte bilder:

– «Forfatterne som bruker KI, lar den skrive hele boka si». Det stemmer ikke. De forfatterne jeg kjenner som bruker KI, bruker den som en samtalepartner.

– Trygghet i tanken om at det alltid har gått bra

– Jeg tror vi befinner oss i en mediepanikk nå. Da boka kom var vi redd for å ødelegge de muntlige tradisjonene, med TV var vi redd for fantasien og nå er vi redd for KI. Om 20 år er vi sikkert redd for teknologien som skal settes inn i kroppen vår. Folk er alltid redde, og det er en liten trygghet i tanken på at det alltid har gått bra, man må bare være tilpasningsdyktige. Og så må vi pushe inn prinsipper og etikk. Man må virkelig be folk gå inn i seg selv, og si: Hvilken verden vil du leve i? Folk har lavere budsjetter, fordi alt er dyrt, og da er det fristende å hive inn litt KI her og der. Men det er alle disse små valgene, som risikerer å hive oss inn i den glatte maskinverdenen jeg nevnte tidligere, sier Eielsen.

Hun er ikke redd for egen jobb, men forstår frustrasjonen i bransjen:

– Jeg tror ikke illustratørene vil forsvinne i min levetid, men jeg skjønner at folk er sinte og redde. Vi skal derimot ikke gjemme oss under senga, for robotene kommer ikke helt ennå. Vi skal advare og snakke med beslutningstakerne i avisene og forlagene, og stille dem litt til veggs. Da tror jeg de fleste vil se at det de sparer i penger, mister de i integritet, kreativitet og menneskelighet, selv om det klør fristende i pengesekken nå.

Karlsson er sikker på at stigmaet som er knyttet til KI i dag i forlagsbransjen, vil forsvinne om noen år.

– Da vil tanken om at man fusker hvis man bruker KI, forsvinne. De som ikke bruker KI havner bakpå, og den bakken blir brattere og brattere jo lenger du utsetter det. Men for oss som er med fra start, vil det bli et veldig godt verktøy.

ANDRE ARTIKLER I SERIEN: 

KI i bokbransjen: En trussel eller en mulighet?