Sterk historie. Svak bok

Vet ikke hvem som kom opp med den først, men det finnes en teori om at  veldig kjente mennesker har en tendens til å fryse fast i den mentale alderen de er i når de først ble hele verdens «eiendom».

En fristende populær-«vitenskapelig» tese, som har bitt seg fast i tilstrekkelig grad til at vår tids beste låtskriver og mest fornuftige mega-popstjerne, Taylor Swift, viser til den i en av dokumentarene om henne. Selvfølgelig for å understreke at hun er klar over faren, og at det ikke kommer til å skje med henne.

Det er imidlertid en del som tyder på at det skjedde med Britney Spears. Noe som i så fall betyr at hun frøs i en alder av 16. I 1998, året hun slo gjennom med debutsingelen «… Baby One More Time», akkompagnert av en musikkvideo der hun opptrådte i skoleuniform. (Hennes egen idé, gjentar hun i denne boken).

Spears snakker på sin side om «Benjamin Button»-effekten, og sikter til F. Scott Fitzgeralds novelle The Curious Case Of Benjamin Button fra 1922, eller rettere sagt David Finchers filmatisering av den fra 2008. Den handler om en mann som blir født som en olding, og deretter blir gradvis yngre gjennom livet.

På side 71, om tiden etter bruddet med Justin Timberlake, skriver hun: «Da jeg gikk gjennom bruddet, dro hjem og skjønte hvor dårlig jeg passet inn der, gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å bli voksen, en kvinne. Samtidig føltes det oppriktig talt som om jeg gikk bakover i tid og ble yngre. Har du sett Den fantastiske historien om Benjamin Button? Det var sånn jeg følte meg. I løpet av det året, da jeg ble så mye mer sårbar, begynte jeg å føle meg som et barn igjen».

Det er en trist innsikt, og den er like trist da den dukker opp igjen etter at Britney er blitt mor, og gjennomlever det hun først senere identifiserer som en fødselsdepresjon. Men den kan kanskje forklare hvorfor Min egen stemme fremstår som så naiv. Den er også en av alt for få innsikter i det som er blitt en tynn og lite minneverdig selvbiografi. (Som neppe er «skrevet» av Spears selv: Internett skal ha det til at det er journalisten Sam Lansky som er spøkelsesforfatteren her).

Starten er ganske lovende – og nokså redselsfull. Sørstatsjenta Spears’ barndom kunne nesten vært hentet ut av William Faulkner eller Flannery O’Connor. Det er alkoholisme og selvmord i slekten, det er fattigdom og enda mer alkoholisme (faren Jamie har ifølge Spears drukket tungt lenge). «Da jeg var tretten, drakk jeg med moren min og røykte med vennene mine», skriver hun. Et par-tre år senere, etter hun er blitt verdens største popstjerne, ble tenåringen satt på Prozac.

Da hadde hun allerede mistet kontrollen over livet og karrieren, i den grad hun kan sies å noen gang ha hatt noe slikt. Spears var opptatt av å være snill og føyelig, og likte ikke å si nei. Hun ble på rekordtid et offer – seksualisert av en hel verden, siklet over av sleipe intervjuere, danset rundt som den gullkalven hun unektelig var. Men verst: Grovt sviktet av nesten alle som sto henne aller nærmest.

Kjæresten Justin Timberlake så absolutt inkludert. Da Spears ble gravid, insisterte Timberlake på at hun skal ta abort. Det gjorde hun, og store smerter fulgte, hvorpå Timberlakes bidrag var å ta med seg gitaren for å liksom synge henne til ro, som en slags mellomting av en middelaldersk trubadur og medisinmann. Det er en absurd scene, som fikk undertegnede til å tenke på den i Barbie, der Ryan Gosling) på patriarkalsk og selvopptatt manér «underholder» Margot Robbie med sin endeløse akustiske utgave av Matchbox 20s «Push».

Om bare Min egen stemme hadde flere slike levende scener og passasjer! Det er et par til: Den mest gripende er den der Madonna, og hennes «suverene selvtillit», oppsøker Spears hjemme for å finne ut hvordan hun har det, og kanskje lære henne et par ting om viktigheten av å ta kontroll. Senere jobber de sammen med en musikkvideo, og Spears’ blir regelrett sjokkert over hvordan Madonna får hele operasjonen til å stoppe opp og vente til hun, Madonna, er klar. Å stille krav på den måten, er Spears’ dypt og grunnleggende fremmed. Hun bare flyter med. Ikke alle er like sterke som Madonna.

Historien om hvordan Spears’ først ble jaget inn i en slags galskap av pressefotograferne og deretter ble en slave i et gyllent showbiz-bur da faren hennes og «apparatet» rundt henne sørget for å få henne umyndiggjort i form av et formynderskap som varte i 13 (!) år, er allerede velkjent. Forferdelig, men velkjent. Det gir noe å få vite litt om hvordan Spears opplevde disse overgrepene. Men hun går ikke dypt eller grundig nok. Boken blir en samling talepunkter hun må innom, og som hun haster videre fra. Kanskje er det rett og slett for tidlig for henne å snakke om det?

Ja, jeg tror nesten det. Jeg tror Spears og Lansky burde ventet. Ventet til Spears fikk hendelsene og traumene på avstand. Min egen stemme føles langt fra definitivt, enn si som særlig grundig arbeid, men snarere som resultatet av en liten håndfull intervjuer som Lansky har vært nødt til å gjøre det beste ut av. Jeg hadde gladelig ventet fem år på en bedre bok.

Det er helt greit at Min egen stemme er noe helt annet en samling drøye anekdoter fra kjendislivet. Slike har vi om sant skal sies lest nok av allerede. Det er greit at den ikke er en musikerbiografi, full av detaljer om plateinnspillinger og turneer. Det er absolutt greit at denne korte boken er ment som et partsinnlegg, en historie til skrekk og advarsel om hva som kanskje når man er omgitt av utro tjenere. Jeg skulle bare ønske at den var bedre.

Det er mye som tyder på at Britney Spears ikke helt har landet etter det hun har opplevd. Hun er et menneske som har vært nødt til å bryte med hele familien sin (muligens med unntak av storebroren Bryan). Hun er et menneske som legger ut foruroligende videoer på Instagram, der hun danser med kniver (!). Hun er et menneske som nylig ble servert skilsmissepapirer av ektemannen Sam Asghari, som hun omtaler som en klippe i Min egen stemme.

Er hun egentlig i stand til å se tilbake på dramatikken? Ellers står hun fremdeles i etterdønningene av den? Ved endt lesning sitter man igjen med en ubehagelig følelse at også Min egen stemme fôrer monsteret – berømmelsen – som nesten tok knekken på Britney Spears. Jeg tror hun trenger fred.

Historien om Britney Spears har i løpet av de senere årene tvunget frem en diskusjon om hvordan vi behandlet kjendisene våre, spesielt de unge kvinnelige, på 00-tallet. Den virker å ha fått en viss gjenklang i pressen, som må ta mesteparten av skylden for forfølgelsen (og av Amy Winehouse senere). Som et forsøk på å holde debatten i gang, vil forhåpentlig Min egen stemme ha en effekt. Men den ville vært større om det hadde vært en bedre bok.

Og for å være litt pessimistisk: Det er etter alt å dømme naivt å tro at denne typen trakassering er noe vi har vokst ut av. Den har forflyttet seg fra papiravisene til sosiale medier og internett, det er det hele. Arenaene vi har for å mobbe hverandre, er flere enn noen gang.

MORTEN STÅLE NILSEN