Sperrefrist til besvær?

Striden rundt sperrefrister har pågått i tiår. I kulturbransjen har forlag, plateselskap og filmbyråer krevd at mediene ikke anmelder en ny bok, plate eller film før en nærmere angitt dato. Dette har opp gjennom årene skapt mange feider mellom forlag og medier. Pressen har sterkt mislikt at «forlagene prøver å styre tidspunkt for publisering», og sett dette som et direkte inngrep i pressen frie og uavhengige rolle.

Tidvis har man respektert en sperrefrist, for så å erfare at en konkurrent bryter fristen i sin iver på «å bli først». Nylig ble det reaksjoner på at VG publiserte en (lunken) anmeldelse av Jo Nesbøs nye bok Sjalusimannen og andre fortellinger på mandag, mens forlagets sperrefrist var satt til torsdag, altså tre dager seinere.

– Bare positivt

– Stort sett fungerer det veldig bra. De aller fleste forholder seg helt greit til oppgitt sperrefrist og jeg opplever at vi kan stole på at den faktisk blir overholdt, sier informasjonssjef Anne Iversen i forlaget Vigmostad & Bjørke, når vi ber om hennes situasjonsbeskrivelse.

– Har du forståelse for at enkelte protesterer mot sperrefrister, av prinsipielle årsaker?

– Nei, egentlig ikke. Sperrefrister er jo bare positivt. Det gir media mulighet til å jobbe grundig med anmeldelsene ved at de får manuset tilsendt i god tid. Og ikke minst er dette en veldig rettferdig ordning der alle blir behandlet likt. Sperrefristen sikrer at ingen har omtalen på trykk før andre og det tror jeg de fleste er veldig fornøyd med.

Hun får følge av Aschehougs forlagssjef for sakprosa, Jan Swensson:

– Jeg kan skjønne at journalister ønsker å bestemme selv når ting skal publiseres. Men av og til må sperrefrister til for å sikre at en bok blir skikkelig lest. Både anmelder, forfatter og boka fortjener det. Og det må være mulig for folk å få tak i den boka som blir omtalt.

– Et vanskelig spørsmål

Kanskje har de to rett i sine antagelser. Det kan synes som om gårdagens steile prinsipper mot sperrefrist i de fleste medier har måttet vike for en mer pragmatisk holdning til fenomenet.

– Det er et vanskelig spørsmål, der vi befinner oss midt i et krysningspunkt. I prinsippet er sperrefrister en uting, fordi det legger føringer på hva vi kan gjøre når. Men i praksis betyr sperrefrist som regel at vi får adgang til manus tidligere enn vi ellers ville ha fått. Og det er en god ting, kommenterer Stavanger Aftenblads bokansvarlige Jan Zahl, som selv er forfatter. Han oppsummerer:

– Du kan si at vi har et prinsipp som vi følger pragmatisk.

– Bør ikke bli standard

Det synes å være den samme linjen som de aller fleste store medier har lagt seg på. Slik som Aftenposten, der kulturredaktør Cecilie Asker hevder at avisa i dette spørsmålet «er mer pragmatisk enn prinsipiell».

– I noen tilfeller, ved utgivelse av store, utenlandske titler, styres de norske forlagene fra utlandet. Da er det bare sånn det er. Når det gjelder norske forfattere aksepterer vi sperrefrister hvis det betyr at journalisten får bedre tid til å forberede seg, sier Asker samtidig som hun presiserer at «vår oppgave er ikke å hjelpe forlagene å selge bøker». – Sperrefrist bør derfor ikke bli standard. Hvis mye omfattes av sperrefrister, vil det i praksis styre deler av vår publisering. Og det er uakseptabelt.

Der møter hun forståelse på forlagshold:

– Forlagene bør begrense bruken av sperrefrister så mye som mulig, sier Torgeir Husby, markedssjef i Forlaget Press. – Men når vi har bøker med stor medieinteresse, er det et poeng å gi mediene tid til å forberede seg samtidig som de har trygghet for at de ikke kommer etter konkurrerende medier.

– En anmeldelse er også en nyhet

I den grad fingeren skal rettes mot noen som oftere enn andre bryter sperrefristen, havner antakelig VG i fokus. Det lever avisas bokansvarlige Camilla Norli godt med.

– Noen ganger sier vi nei og noen ganger sier vi ja til sperrefrist, alt ettersom hva vi får ut av det og hva slags bok det er snakk om. Men vi gjør det alltid tydelig overfor forlagene at dersom en bok er i handelen, så kjører vi uansett hva forlaget har satt som sperrefrist. En bokanmeldelse er også en nyhet, sier Camilla Norli og trekker fram Nesbø-episoden nylig som et eksempel.

– Det er ikke noe mer hokuspokus enn at vi kjøpte boka på helt normalt vis – og at det dermed bare var å få ut anmeldelsen før noen andre gjorde det samme.

– Feil ressursbruk

Tabloid-konkurrent Dagbladets bokansvarlige Marie-Louise Kleve mener VGs holdning til sperrefrist er helt grei, men stiller et spørsmål ved forlagenes håndtering.

– Når medier bryter en avtalt sperrefrist er det ofte fordi boka er å finne i handelen. Da har avisene som bryter fristen sitt på det tørre. Skal sperrefristen ha verdi bør forlagene ta sitt ansvar og sikre at boka ikke er i handelen før sperrefristen de selv setter, sier Kleve.

Hun bekrefter at det er viktig for Dagbladet å være tidlig ute, men ikke til enhver pris.

– For oss vil det være feil bruk av ressurser å ringe rundt eller tråle bokhandler for å finne et fysisk eksemplar av en bok. Men når det er sagt, så er mange bøker nyhetsstoff for oss. Da må vi være tidlig ute, og da kan sperrefrist være et gode fordi det gir anmelderen bedre tid til å skrive en grundig anmeldelse.

Har anmeldelsen klar

Både Dagbladet og Aftenposten bekrefter at de gjerne bryter sperrefristen dersom andre allerede har gjort det.

– Av den grunn legger vi ofte en anmeldelse klar litt før sperrefristen, slik at vi kan publisere dersom andre gjør det. Men det kan også hende at vi uansett venter til det tidspunktet vi først hadde planlagt. For oss er det ikke så viktig å være først som at vi oppleves som aktuell, sier Cecilie Asker.

For NRK, med alle sine ulike programflater på forskjellige plattformer, blir spørsmålet om sperrefrist mer sammensatt. Vaktsjef Anne Cathrine Straume i NRK P2s redaksjon for bokanmeldelser forteller at de litt motvillig respekterer sperrefristene.

– Vi er ikke glade i dem, og jeg aksepterer ikke argumentet om at det kan gi anmelderen bedre tid. Tvert imot har vi opplevd at manus kommer veldig seint til tross for sperrefrist. For meg oppleves sperrefristen som et ønske fra forlagene om å styre omtalen og oppmerksomheten om det produktet de skal selge. Men litteratur er noe annet enn en flyktig vare. I beste fall har den – og diskusjonene om den – evig verdi, sier Straume som samtidig minner om at nett og radio er to ulike format med ulike egenskaper.

– Vi ser selvfølgelig også at det er en nyhetsverdi i anmeldelser av nye bøker av forfattere mange lesere har et forhold til. Og vi vil jo gjerne være en del av den aktuelle offentlige samtalen. Så i Nyhetsmorgen og på nettet løfter vi gjerne frem de aller nyeste bøkene. Men på radio står vi friere, der er det lettere å snakke om en utgivelse både en og to uker etter at den kom uten at man mister aktualitet, sier Straume.

Digitale forviklinger

Elektronisk distribusjon har løst noen problemer vedrørende sperrefrist, men det har også skapt noen nye utfordringer. Med en boktittel tilgjengelig både på papir, som e-bok og lydbok er det ikke alltid utgivelsestidspunktet blir synkronisert:

– At bokbransjen har flere plattformer å publisere på har gjort det mer problematisk, bekrefter Cecilie Asker.

– Det virker som om det blir vanskeligere og vanskeligere å holde styr på frister. Vi har derfor en løpende diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til sperrefrist-problematikken, supplerer Mari-Louise Kleve.

– God dialog

Vår rundspørring i forlagene viser at man stort sett har positive opplevelser med bruk av sperrefrist:

– De aller fleste mediene respekterer sperrefrister, og vi har opplevd få problemer med det. Sperrefrister handler i liten grad om å kontrollere eller styre pressen, men heller om viktigheten av at boka er i handelen før pressen skriver om den. Å lese om en bok som ikke er å få tak i, er ikke så interessant for publikum, sier Astrid Snipsøyr, markedssjef i Gyldendal.

– Min erfaring er veldig god, jeg opplever de fleste norske medier som ryddige og at de forholder seg til de frister som er satt av forlaget. Selv også om dette noen ganger blir endret pga forsinkelser fra forlaget. Jeg opplever god dialog mellom presse og forlag, sier salgs- og markedssjef Eline Willumsen i Pax.

God dialog opplever man også i Forlaget Press:

– Hvis vi er tydelige og ærlige, er mediene ærlige tilbake. Enkelte medier ønsker ikke å følge sperrefrister, så da får de materiellet senere. Vår erfaring er at avtaler overholdes, sier Torgeir Husby.

– Opererer ikke med sperrefrist

Og så har vi de som av prinsipp ikke opererer med sperrefrister:

– Vi opererer ikke med sperrefrist på anmeldereksemplar eller intervjuer, men opplyser om når boken er i salg. Vi opplever at mediene stort sett forholder seg til dette. Det er også i deres interesse å være aktuelle, sier Alexander Even Henriksen, administrerende direktør i Strawberry Publishing.

Han har stor forståelse for at pressen protesterer mot sperrefrister:

– Ja, definitivt. Pressen skal ikke styres. Samtidig har jeg forståelse for at et forlag kan ønske sperrefrist for eksempel når det er lagt en større rigg for lanseringen av boka.

– Ikke vrangvilje

Og hva når forlagene har inngått sine avtaler. Har det hendt at disse er blitt brutt?

– Det har skjedd flere ganger, uten at jeg vil gå inn på spesifikke bøker eller hendelser, sier Astrid Snipsøyr i Gyldendal.

Hva med erfaringene tvers over Sehesteds plass, hos Aschehoug?

– Ikke som jeg kommer på i farta, men at det har skjedd – og vil skje igjen – er jeg sikker på. Og noen ganger er det vi som gjør feil, sier Jan Swensson.

– I løpet av mine år i bransjen har det vært noen få slike hendelser, men de gangene det har skjedd har det nok skyldtes misforståelser og kommunikasjonssvikt, ikke ren vrangvilje fra medias side, sier Anne Iversen i Vigmostad & Bjørke.

Torgeir Husby i Press har heller ikke samlet noen stor bukett skuffelser på dette området:

– Nei, det har hent at medier har gått inn i forhandlinger for å kunne publisere noe før fristen. Ofte er det gode grunner til det, da prøver vi å finne løsninger som er ok for alle medier.

NESTE UKE: Ingen influenser-influensa?

Les også tidligere artikler i serien:

– Dramatisk hvis kritikken forsvinner

Kampen om oppmerksomheten

Klikkenes verden

Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?