UKAS BOKFJES: Alexander Leborg lengter etter den sure bordvinen på hjørnet av Rue Piat og Rue des Envierges. Klinke-med-albuen-hilsing kommer han derimot ikke til å savne et eneste sekund når pandemien er forbi.
Vi seiler gjennom pandemiens mørke, men hva skuer vi der i det fjerne? Et fyrtårn? Snakker vi Albania og Enver Hoxha? Neida, vi snakker om Minuskel, Robert Stevenson og Alexander Leborg. Men mer om dette lenger ned i denne saken.
Hvordan står det så til forlegger, oversetter og forfatter Leborg – hva jobber han mest med akkurat nå?
– Jeg skriver på en reiseskildring med stipend fra Det faglitterære fond, et arbeid som nødvendigvis har tatt en litt annen vending enn planlagt. Research har måttet vike for erindringer, Google Earth og fri assosiasjon – hele reisekonseptet har jo plutselig fått et skjær av fiksjon. Jeg jobber imidlertid ufortrødent videre og satser på at resultatet blir en sannferdig beretning mellom to permer neste vår.
Den uforlignelige Cobb
– Bokbrøken: Hvordan er dine lesevaner – hvor stor andel av boklesingen er forbundet med jobb og hvor mye er ren fornøyelse?
– Det siste året har jeg lystlest mer enn på lenge, mest sakprosa, men også skjønnlitteratur. Jeg prøver imidlertid hele tiden å bli en bedre leser, forstå hva de gode forfatterne eller oversetterne gjør, notere meg hvilke triks jeg kan plukke opp. På den måten er kanskje all lesing både jobb og fornøyelse.
– Trekk frem en i bokbransjen du virkelig verdsetter – og hvorfor?
– Ettersom det er oversettelse jeg har livnært meg av i hele mitt voksne liv, må det bli alle redaktørene jeg har jobbet for (de vet selv hvem de er), som stadig gir meg spennende og utfordrende oppdrag – det skrives jo veldig mange gode bøker på utenlandsk. Ja, og de som klarer å gjøre bøkene kjent ved å spre relevant informasjon til medier, bokhandlere, påvirkere og lesere, for eksempel den uforlignelige Nichlas Cobb i Spartacus, salgssjef og landeveissyklist.
Døende glesbygd
– Hvis du skulle løfte frem en virkelig god bok du har lest det siste året – hvilken velger du?
– Jeg nekter å velge bare én. Jeg vender stadig tilbake til Vinterreisen av Hugo Vernier, en klassiker som hadde fortjent langt flere lesere. Jeg har også hatt stort utbytte av for eksempel Landet mot nord av Mona Ringvej, Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud og Klubben av Matilda Gustavsson. Og Kerstin Ekmans monumentale essaysamling Herrene i skogen. Makan til forfatter! Men mest bemerkelsesverdig er nok Marit Kaplas diktsamling basert på intervjuer hun gjorde i den lille svenske grenda Osebol. Jeg har vært mye langs landeveiene i det området, og i Osebol er det som om jeg blir invitert inn på fika hos de litt snåle naboene, de som ellers bare nikker litt avmålt når jeg sykler forbi, men som viser seg å være både vennlige og kloke (noen av dem, i hvert fall). Fine portretter fra en døende glesbygd. Når lengselen etter sommartorpet blir for påtrengende, er det godt å ha åtte hundre sider lokalforankret poesi å ty til. Ack, Värmland!
En velfungerende klisjé
– Hva gleder du deg mest til å gjøre når pandemien endelig slipper taket?
– Jeg gleder meg til å møte mennesker uten å måtte forholde meg til sånn klinke-med-albuen-hilsing – det har jeg aldri klart å venne meg til. Og til å ta en tur for å sjekke om bordvinen på hjørnet av Rue Piat og Rue des Envierges er like sur som jeg husker, stolene like vaklevorne, kelneren like reservert overfor utlendinger og kalveleveren like uimotståelig. Kort sagt, om verden fremdeles henger på hengslene.
– Hva ville du helst blitt spurt om? (Og hva ville du svart?)
– Du, den elegante logoen til Minuskels nye og kresne miniserie med oversatt skjønnlitteratur og essayistikk, den er ikke tilfeldigvis inspirert av Robert Stevensons fyrtårn på undervannsskjæret Bell Rock, vel? – Jo, det er helt riktig, min venn. Dette fyrtårnet er en ingeniørbragd og har reddet tusenvis av sjøfolk, men det er også en velfungerende klisjé: kunnskapens lys som brer seg i mørket av uvitenhet, slik enkelte ynder å fremstille litteraturen. Om noen skulle mene at tårnet også besitter en viss fallisk forførelseskraft, får vi bare ta det som en bonus.
Alexander Leborg gir stafettpinnen videre til Per Nordanger, forlagssjef i Spartacus.
