J.K. Rowling har skrevet «juleversjonen av Ringenes herre» – en magisk og sjarmerende fortelling. Men sosialrealismen kunne med fordel vært tonet litt ned.
Når barnebokdronningen J.K. Rowling kommer med sin første barnebok etter Harry Potter, er det klart det er knyttet stor forventning til den. Hvordan følger man opp verdens mest populære barnebokserie?
Det er heldigvis ikke det Rowling forsøker å gjøre i Julegrisen (Cappelen Damm). Barneromanen henvender seg til samme målgruppe, men bortsett fra et magisk aspekt er det lite som minner om Harry Potter. Men hva er vel en god julebok uten et snev av magi?
En farefull ferd
Julegrisen spinner rundt et klassisk «drømmeverden»-konsept, ispedd sosialrealisme. Jack elsker kosedyret Gisse Gris over alt i verden. Og når hans nye stesøster Holly i raseri kaster GG ut av bilvinduet på motorveien, raser Jacks verden sammen. Ikke hjelper det at en angrende Holly samme kveld gir ham en ny kosebamse, Julegrisen.
Men på julekvelden kan allting skje: Julegrisen blir til et levende lite vesen, og lover å hjelpe Jack finne GG. Det elskede kosedyret har nemlig havnet i De forsvunnes land. Sammen legger Jack og Julegrisen ut på en farefull ferd til en verden hvor intet menneske tidligere har vær. Her møter de på alle tingene menneskene har mistet, hvor de lever i en slags limbo-tilværelse til de blir funnet igjen – eller spist av den skumle Forsvinneren.
Enormt karakterregister
J.K. Rowling:
Julegrisen
Cappelen Damm
312 sider
Oversatt av Kjersti Velsand
I Julegrisen får Rowling nok en gang vist seg som en mester til å bygge verdener. De forsvunnes land er et intrikat sted, og Rowling bygger ut fortellingen med mange utsøkte og troverdige detaljer om denne eventyrverdenen.
Fortellingen tillater få hvilepauser, samtidig som den oppleves merkelig stillestående. Kanskje fordi Julegrisen har et enormt karakterregister, og handlingen i hovedsak består av en endeløs introduksjon av disse. I De forsvunnes land kommer nemlig alle mulige slags ting til live; alt fra sakser, briller og leketøy – til mer abstrakte ting som menneskene har mistet, som Lykke, Optimisme og Prinsipper.
Enkle å glemme
Men ingen av karakterene går til hjertet på samme måte som Jack og Julegrisen. Bi-karakterene er endimensjonale og skal kun drive historien fremover – og dermed er de også svært enkle å glemme straks de har oppfylt sin hensikt i historien.
Ved siden av de mange karaktererene, er det også veldig mange stedsnavn å forholde seg til. Det er Dynga for de ubegråtte, De levendes land, Forlagt – for å nevne noen. Stedsnavnene ruller ikke akkurat over tungen. Her kunne Kjersti Velsand med fordel forsøkt seg på det Torstein Bugge Høverstad med hell presterte i oversettelsen av Harry Potter-bøkene, nemlig dikte opp mer passende norske navn.
Julestemning fra illustrasjonene
Som seg hør og bør i en julebok, inneholder Julegrisen også noen doser sosialrealisme. Mest fremtredende er kanskje bokens oppgjør med materialismen og julens bruk og kast-mentalitet. Dette er fint og nedtonet – og har et aktuelt nikk mot klimatematikken. Nedtonet er derimot ikke skilsmisse-tematikken, som er sentral i starten av fortellingen. De første 40 sidene fortoner seg nærmest som en sosialrealistisk film fra 1970-tallet. Det er ikke dårlig skrevet, men føles litt for politisk korrekt.
At samfunnskommentarene skal ta såpass stor plass i fortellingen, gjør at historien tidvis føles litt sjelløs – med en for påtrengende synlig agenda bak den vakre fortellingen om en liten gutts kjærlighet til kosedyret sitt.
Jim Fields nydelige illustrasjoner løfter historien og gjør den levende, og frembringer en god dose varm juleglede i leseren.
Juleversjon av Ringenes herre
Julegrisen har de fleste hovedingredienser et godt eventyr skal ha: Her er det både en kamp mellom det gode og det onde, en utfordring som må løses før slaget 12, et skummelt monster, og et farefullt oppdrag. Den lange vandringen gjennom De forsvunnes land gjør at fortellingen nærmest kan minne om en juleversjon av Ringenes herre.
Det er en sjarmerende og magisk julefortelling, som passer fint som adventslesing. Men mitt juleønske er nok at Rowling i neste barnebok toner ned sosialrealismen.
NORA STEENBERG
