Snadder for hodeskalle-kidsa

Siri Pettersen serverer et saftig oppkok av en historie og vil nok en gang fange barn og unge inn i lese-bobla.

Siri Pettersen, som har skapt en fenomenal internasjonal suksess med trilogien Ravneringer, viser igjen at hun vet hva unge lesere vil ha. Hun serverer et saftig oppkok av en historie, en oppskrift med mange ingredienser hentet fra klassikere innen den romantiske goth/emo-popkulturen.

Boken vil nok bli likt også av eldre lesere, men er det reneste lesegodteri for barn i alderen 10-14 år. Særlig vil boken bli slukt av gullunger som brått er blitt ufyselige rakkerunger, slike som stenger seg inne i sin egen boble på rommet eller mellom ørepropper.  Ja, slike som hater det meste, bortsett fra fastfood, death metal, hodeskallepynt – og de morbide fortellingene om den søte, døde jenta Lenore.

Hater alt

Snart tolv år gamle Kine Villemo Botten, som for tre år siden fikk kallenavnet Bobla fordi sjefsmobberen Jarle påsto at hun hadde prompet i svømmebassenget, lever i mørk og ulmende misnøye. Hun hater alt og nesten alle, fra måkeskrikende mamma til dumme lærere og enda teitere elever. Hele verden er så møkkafaen at hun bare holder ut ved å kle seg i svart og hodeskallemønster. Eneste trøst finnes i tilbaketrukkenheten, der hun lytter til i røff musikk på full guffe, eller sitter på en skjev kirkegårdbenk og hengír seg til dagdrømmer om dødens forjettede land. For Kine rendyrker kunsten å være negativ, hun en innbitt elleveåring som ikke kan komme på noe formildende ved familien, livet og tilværelsen. Møllby er et fillested, der gatene heter Omveien, Vakleveita og Kvelegata. Det meste er ille, og Kine fastslår at det er alle andres skyld. Likevel sammenligner hun seg i såre øyeblikk med sin egen skolesekk: En sjuskete beholder, full av muggsopp, der noe ukjent ligger og råtner som en gjenglemt matpakke.


Siri Pettersen:
Bobla

Spenning/fantasy 10-14 år (og eldre)
Gyldendal
288 sider

Døde katter og knappe-øyne

Så skjer det: Kine finner en liten glasskule, men det er ikke en alminnelig utgave man kan riste på for å få det til å snø over gjenstander og landskap. Inne i denne helt spesielle bobla finnes bare en slags filledukke med mykt og skalleformet pute-hode. Den er innsvøpt i tøyremser som en lubben mumie, slurvete sydd. Bare en trådstubb dingler der det ene av to knappeøyne skulle sittet – altså en ganske nær slektning av både Mr. Gosh og Ragamuffin fra Lenore-universet. Akkurat som Roman Dirges Poe-inspirerte hovedperson Lenore, har Kine også en litt morbid forkjærlighet for sin døde katt, og for hodeskalledekor på så vel klær som bruksgjenstander og interiør.

Medrivende flyt

Når glasskula vokser til en stor boble Kine kan gå inn og ut av, blir den et fantastisk fristed. Her er hun beskyttet mot alt, også lyden av foreldrenes mas – selv om duften av pizza trenger inn når hun er sulten. Snart forstår vår heltinne at hun ikke trenger å bekymre seg for noen fysiske behov, bobla leverer alt hun ønsker seg på magisk vis, enten det er spagetti med ketsjup eller en ny PC med friske batterier og ubegrenset nett-tilgang. Ingen kan kreve noe av henne, kjefte på henne, eller i hele tatt nærme seg henne når hun er inne i bobla. Hun kan reise hvor hun vil, i luften og under vann, og virkelig få folk til å måpe. Skremt blir de også. Sannelig leker livet!

I denne midtre delen av boken kan man fornemme forfatterens skaperglede og begeistring for egne påfunn, fortellingen eier en herlig og nesten åndeløs energi, og er som skapt til å leses på både inn- og utpust. Rekken av hendelser og stadig nye overraskelser i bobla har en umiddelbar og medrivende flyt som preger hele første halvdel av boken.

Men etter en stund går det for fort i svingene, både i selve plotet og rent språklig. Den indre logikken og de nye bipersoner er ganske løse i sømmene. Slemmingen Jarles brå rolleskifte får ingen skikkelig forklaring, leseren informeres kun om at Kine nå innser at hun har vært forelsket, og at han egentlig er kjekk og snill. Her kunne både Kines minner fra tidligere tider og Jarles reaksjoner på boble-fenomenet med hell blitt dvelt ved og utdypet.

Hurtigvask

Språkvasken virker å ha blitt kjørt på et hurtigprogram for lettstelt, kulørt stoff. Grammatikalske friheter kan selvsagt være forfriskende, men setninger uten subjekt er et billig triks som i beste fall kan inngi en forsterket følelse av tempo og åndeløs spenning. Trikset lykkes bare delvis her. Å la en fortellerstemme gi kjente verb alternativ betydning kan i teorien være en snedig del av persontegningen, men når Kine skildrer en buss som ramler, skaper det mer forvirrende bilder i leserhodet enn hvis den heller skramler avgårde. Det klinger ikke godt på norsk at hår blir «ruinert» av dårlig sjampo, eller når en dame «flikker» håret bak skuldrene, selv om hun nok ville «flipped» det på engelsk. Avsnitt som «Hun pirket i glasset. Ivrig av håpet om å overleve. Hun ble avbrutt av et skrik.» fortjener litt mer skrubbing. Det er også vanskelig å se noe kunstnerisk motiv bak for eksempel feil bruk av preposisjoner, å skrive cornflakes med stor C, eller å ikke skille «en» fra «én».

Moralpreken fra zombieland

Det første jenta i bobla innser, er at de evig surrende negative tankene, hatskheten, negativiteten – den er fremdeles levende inne i henne, selv om hun nå er herlig beskyttet mot andre folks dumskap eller trusler. Selvinnsikten blir mer og mer skremmende og brutal. Boble-metaforen er godt og effektivt penslet ut, på grensen til det brutale, når den unge jenta konfronteres med egne ufyselige sider. Miljøvern og samhandling, toleranse og kamp mot grådighet er åpenbare idealer. I siste tredjedel av boken klasker forfatter Pettersen til med så mange fjortis-tilpassede moralprekener at til og med denne femtisen får bakoversveis. For all dritten man skaper mot andre mennesker og naturen får konsekvenser, må vite! Særlig den dritten man ikke forsto var dritt, fordi man selv var en liten ego-dritt som levde i sin egen boble.

Rett i lesebobla

Straks Kine har fullført sin litt overforklarte kanossagang blant alle hun har gjort urett, forsvinner mye av den saftige energien som preger teksten fra start. Joda, den siste tredjedelen av historien er spekket med både romantikk og artigheter som sikkert vil fryde zombie-elskere, men den smaker av antiklimaks og burde av både litterære og kommersielle årsaker kanskje heller vært en egen julebok.

Uansett er denne viltre romanen den perfekte gave til jule-hatere, og en helårsglede for alle vi som fryder oss over at Siri Pettersen nok en gang vil fange barn og unge inn i lese-bobla.

 

MAY GRETHE LERUM

 

 

(Foto: Lars Myhren Holand / Gyldendal)

 

 

 

-- annonse --