DEBATT: Hvorfor snakker vi om engelsk versus norsk, når grunnen til at ungdom og unge voksne foretrekker å lese på engelsk er langt mer sammensatt enn at engelske bøker er billigere?
Debatten om engelsk litteratur og ungdommen som leser den, raser som aldri før. Det er dog visse ting de som tar til orde for fastpris på engelske bøker ikke ser ut til å ha tenkt nevneverdig over, og det er at ungdommene ikke automatisk kommer til å velge norske ungdomsbøker bare fordi om engelske bøker får fastpris i 12 måneder fra første salgsdato. Jeg tør vedde på at pris faktisk ikke er alfa og omega for om en ungdom plukker opp en ungdomsbok på engelsk i stedet for en på norsk, selv om pris selvfølgelig også spiller inn.
Ungdommen velger seg nok den engelske boken fordi at de har et hinsides større utvalg blant ulike sjangre og representasjon i de engelskspråklige bøkene, enn de har blant det lille som finnes av norske ungdomsbøker. For ikke å snakke om at de engelske ungdomsbøkene ser mye mer innbydende ut der de ligger på torg og stråler i neonfarger, med nydelige illustrasjoner og effekter som metallisk folie på titlene, enn det norske ungdomsbøker gjør. Man får lyst til å plukke dem opp og vise dem frem på BookTok og Bookstagram!
For å si det rett ut, engelskspråklig YA (young adult-litteratur) ser ut som sukkertøy sammenlignet med mange norske ungdomsbøker som gjerne ser ut som en raspeball: dølle og fargeløse, med et fullstendig fravær av effekter som allerede nevnte folierte titler, sprayed edges, spesialfarger, et cetera ad infinitum. Ting som nærmest er for standard å regne blant engelskspråklig YA i 2025. Så ikke tro at vi lesere, for jeg sluker også YA, ikke dømmer en bok på coveret når vi er i bokhandelen, for hva ellers skal vi dømme den på? En bok har nøyaktig én sjanse til å tiltrekke seg oppmerksomheten vår, der den ligger sammen med hundre andre på et torg. Da er det viktig at den skiller seg ut. På en positiv måte, altså, don’t get it twisted.
Snakker engelsk
Quick sidebar: GenZ elsker å snakke engelsk. Det var vi Millennials som begynte med det der, men GenZ har tatt det til et helt nytt nivå! Ta dere for eksempel en liten vandring i Norli Eldorados fantastiske engelskavdeling, eller gå mellom hylleradene på Outland: ungdom helt opp i tidlig tyveårsalderen går der og snakker engelsk med hverandre. De liker det. Mange av dem er attpåtil veldig flinke til det. De lever sine liv på et mer internasjonalt nivå, hvor engelsk er essensielt, enn jeg tror de fleste av oss egentlig tenker over. Går det utover norsken? Selvfølgelig. Jeg irriterer meg daglig over anglisismer, men det er ikke poenget. Poenget er at dette er hverdagen deres, og for å si det med et språk og en metafor GenZ i alle fall forstår: You can’t put the Genie back in the bottle.
Tilbake til Norge: Vi bor i et land hvor forlagene knapt vil betale designere et levelig honorar for coverdesign og det synes. Og jeg burde vite hva jeg snakker om, for jeg er nemlig forlovet med en og kjenner flere andre. Skjønt, dette har jo blitt skrevet om flere ganger i årenes løp, så det er knapt en statshemmelighet. Spesialeffekter er hovedsaklig bare å glemme.
Da jeg debuterte med Benny går berserk i 2019, ønsket jeg meg spottlakk på tittelen, men det fikk jeg ikke, enda det er en relativt billig effekt som i det minste gjør at boken blinker litt under takspottene i bokhandelen og tiltrekker seg oppmerksomhet hvis man er så heldig å få boken sin på torg. Sammenligner vi mitt relativt beskjedne ønske om spottlakk med en bok for samme målgruppe, den norske oversettelsen av Julosaurusen som utkom samme år, finner vi et nesten 400-siders beist med smussomslag, gullfoliert forfatternavn, tittel og rygg. Tittelen er i tillegg preget. Rettighetene er kjøpt og betalt for, oversettelsen likeså. And yet: special effects bonanza på coveret! Julosaurusen og slemminglista er i Norge utgitt på holografisk papir med preget og gullfoliert tittel. Dette ser jeg stadig vekk på oversatte titler, så hvorfor behandler vi ikke norskskrevet litteratur på samme måte?
Litteratur som skapes helt gratis og helt uten risiko for forlagene. Ingen har kjøpt rettighetene, eller betalt for å oversette hundrevis på hundrevis av sider. Likevel: Hvert eneste år utkommer altså den ene ungdomsboken etter den andre med helt sjokkerende ikke-salgbare covre. Flere av dem ser ut som om de ble designet på nittitallet. Håndverket er ofte under enhver kritikk. Ser jeg én ny, norsk ungdomsbok til nå hvor «idéen» er en silhuett av en ungdom eller to lagt på en bakgrunn for å «få med det menneskelige aspektet», stryker jeg med, altså. Ingen i den tiltenkte målgruppen kommer til å ofre et blikk på flere av disse titlene fordi arbeidet med bøkene ofte bråbremses når tiden er inne for å designe coveret. Det virker pussig nok nesten alltid som en ettertanke, noe som skjer i siste liten, når det er et arbeid som burde vært påbegynt allerede når man leser førsteutkastet.
Jeg har jobbet i denne bransjen i 20 år, og det har knapt blitt bedre på den tiden. For all del, noen glimter til innimellom, det finnes fine, norske ungdomsbok-cover, men det er altfor langt mellom de utgivelsene, og ingen av oss vil vel at de norske ungdomsbøkene skal blekne helt i møte med de engelske?
Da jeg, for mange herrens år siden, overtok det som da var Norges største fantasy-avdeling i Norli Nye Sandvika, byttet jeg ut alle de billige og harry fantasyutgavene fra USA, med nye og langt mer salgbare versjoner fra Storbritannia. Hva var forskjellen? Et moderne coverdesign som snakket til flere enn bare målgruppen, bedre papirkvalitet, ny og mer lesbar sats/ombrekking, og et større – og dyrere – format. Resultatet ble at langt flere kjøpte fantasy, selv om de nye utgavene var dyrere. More money, honey! Hvem takker vel nei til det?
Mangler sjangre
Så kan vi snakke litt om sjanger, som jeg nevnte innledningsvis. Og dette gjelder ikke bare ungdomsbøker, men romaner for voksne, også: På ett eller annet tidspunkt i fortiden, bestemte tydeligvis en samlet forlagsbransje seg for at fantasy, sci-fi og horror, dét driver vi ikke med i Norge. Og så fortsatte den trenden i all evighet. Hvis det overhodet utgis, er det i så fall for barn, og til nød for ungdom, så lenge bøkene har en eller annen kjerne annet enn pur eskapisme som forlagene får solgt til Kulturrådet. Finnes det i landets redaksjoner og markedsavdelinger ingen som helst tro på at de kan få solgt bøker i sjangrene episk fantasy, romantasy, space opera, eller ren horror – både for ungdommer og voksne? Det virker ikke sånn, og mange ser nok også ned på disse sjangrene. For tenk, varulven var ikke en metafor, varulven var faktisk en varulv. Og nei, det var ikke en psykologisk thriller, huset var faktisk hjemsøkt.
Og hva med YA? Eller romaner for unge voksne, hvor er romanene for de mellom 18 og 25 år? De som nettopp har blitt voksne, som skal finne sin vei i livet og akkurat har forlatt redet, som opplever at deres første langvarige forhold rakner, at legningen deres kanskje ikke var som de trodde, eller som sliter i studietiden, med gjeld, med hva som helst? Man skal grave gjennom rimelig mange norske romaner om 40-50-åringer i midtlivskrise, før man engang kommer i nærheten av å finne noe sånt.
Den ubestridelige og sørgelige sannheten er at i Norge mangler vi faktisk flere av verdens mest populære litterære sjangre, og for lesere i alderen 18-25 år finnes det fint lite å velge i – på norsk. Bransjen ser ikke ut til å ville satse på annet enn det som er «tried and true» gjennom tiår på tiår. Og det er et problem. Særlig når både norske forlag og forfattere konkurrerer med utallige bøker innenfor nevnte sjangre og målgrupper på engelsk. Har norsk bokbransje råd til å fortsette å ignorere disse sjangrene? Hvis det er tilfelle, så slutt å klage på at folk leser engelsk, når norske alternativ knapt finnes. Det er ikke så veldig rart at en norsk BookToker ikke sitter og prater på engelsk om en norsk ungdomsbok hen akkurat har lest, når samtalene foregår på engelsk og limet som binder dette online-samfunnet sammen er opplevelsen av å lese mange av de samme bøkene og å kunne diskutere dem og formidle dem på et språk de aller fleste i verden forstår: engelsk.
Sammensatt
Så hvorfor snakker vi egentlig fremdeles om engelsk versus norsk, når grunnen til at ungdom og unge voksne foretrekker å lese på engelsk er langt mer sammensatt enn at engelske bøker er billigere enn norske? Det utgis et helt enormt volum av engelske YA-bøker hvert år, og spennet innen mangfold er stort, mens i Norge har vi, hva? Rundt 40 norske utgivelser på et godt år? Ofte færre? Jeg kan bruke meg selv som et godt eksempel på en leser som primært leser engelsk: Jeg er en 41 år gammel homofil mann som alltid har elsket episke fantasyromaner, og har slukt horror siden jeg var barn. Først i en alder av 30 år leste jeg min første ungdomsbok med en homofil hovedkarakter. Bøkene jeg ønsket meg, og fortsatt ønsker meg, finnes knapt på norsk. Story of my life. Fortsatt! Vi har fått bittelitt mer skeiv representasjon i litteraturen her på berget, men det er så vidt det er. Norsk horror for voksne som ikke er en forkledd psykologisk thriller? Glem det. Da er det i så fall utgitt på eget forlag. Episk fantasy? Hei, Siri! Men selv Ravneringene er utgitt under fanen ungdomsbok, enda det faktisk er high fantasy av beste sort. High fantasy, eller episk fantasy, er en egen sjanger, det.
Så ja, la oss heller snakke litt mer om hva forlagene utgir og om hvordan de utgivelsene er utformet som objekt. Vi må innse at i 2025 er en ungdomsbok noe mer enn bare papir mellom to stive permer, noe mer enn historien den rommer, det er ikke noe man bare kan «smokke» et uinspirert cover på og satse på at det finner veien ut til de som bruker engelsk YA til noe mer enn bare en leseopplevelse. Og husk at ungdomsbøker ikke er én sjanger men mange. Ungdomsbok er bare en målgruppe. En målgruppe som når den heter YA og er på engelsk leses av unge og eldre voksne helt opp i førtiårene – minst! La oss innse en gang for alle at disse bøkene formidles på helt andre arenaer enn i trykte aviser, av leserne selv, ikke av profesjonelle anmeldere. Helt andre faktorer gjelder når det kommer til hvilke YA-bøker som tar av. La oss ta innover oss alt dét, i stedet for å bare skylde all miseren rundt den manglende interessen for norske ungdomsbøker på engelske YA-bøker, på 3 for 2 salg, og på BookTok og hva enn folk måtte finne glede i å lese, unge som gamle, horror eller feelgood. Heads up til forlaget mitt, og til alle andre forlag jeg forhåpentligvis skal jobbe med i fremtiden: Den dagen jeg leverer mitt første ungdomsbokmanus kommer jeg til å skrike veldig, veldig høyt om sprayed edges og neonfarger. Man må faktisk bruke penger for å tjene penger. I don’t make the rules (Sorry for engelsken, jeg må være påvirket av alle de engelske bøkene jeg har lest).
TOM ERIK FURE
