Pål Gerhard Olsen fyrer løs mot norske krimforfattere i Aftenposten i helgen. Her får han svar av Riverton-president Tom Egeland.
I en kommentar i Aftenposten lørdag etterlyser bokanmelder og forfatter Pål Gerhard Olsen mer samfunnskritiske krimforfattere. Kollega Tom Egeland synes debatt om krimlitteratur er spennende, men han er ikke helt enig i Olsens analyse.
BOK365 har spurt en rekke av dem som skriver krim i Norge om de føler seg truffet av kollegaens innlegg, der han blant annet lurer på om norske krimforfattere er et «selvgratulerende og gjensidig bekreftende laugsvesen som tilslører latente uoverensstemmelser».
Olsen spør også om krimforfatterne egentlig har noe vektig på hjertet? Eller om de bare er mest opptatt av pludrende selvpromotering?
Olsen svarer selv: «Mye tyder på at det er den sistnevnte virkelighetsbeskrivelsen som er mest treffende. For et forfattersjikt som lever av å tegne opp maksimalt tilspissede konfliktlinjer i bokform, er det påfallende å se hvor glatt og friksjonsløst de opptrer i offentligheten, så vel enkeltvis som i større grupper.»
Konfliktsky? – Langt ifra
En av dem som har lest innlegget med interesse, og kanskje burde føle seg truffet, er forfatter og bokanmelder Tom Egeland, som også er president i krimforfatternes egen klubb, Rivertonklubben. Han tror ikke krimforfattere er så konfliktsky av natur, men mange nøler – forståelig nok – med å angripe navngitte kolleger i et offentlig ordskifte.
– Vi krimforfattere arbeider alle innenfor våre egne universer. Vi kan like eller mislike romanene, grepene, språket og perspektivene til våre kolleger. Hvor mange av disse synspunktene som hører hjemme i et offentlig ordskifte, er jeg usikker på. Personlig savner jeg et høyere ambisjonsnivå i norsk krim, og jeg synes språket i endel krimromaner er flatt og pregløst. Men hva så? Den samme kritikken vil sikkert mange kolleger rette mot mitt språk og mitt forfatterskap.
Samtidig er jeg full av beundring for andre krimforfattere som jeg rangerer vel så høyt som anerkjente, skjønnlitterære forfattere. Det er aldri lett å kritisere navngitte kolleger – verken for krimforfattere, lyrikere eller barnebokforfattere – selv om det er vanskelig å være uenig i en god og forfriskende litteraturdebatt er underholdende lesning som sikkert kan mane noen hver av oss til å prøve å skrive enda bedre bøker.
Selv har jeg deltatt på mange debatter, på litteraturfestivaler, om alt fra unødvendig vold til dårlig språk i krimmen. Og det er jo et tema som dukker opp i mediene et par ganger i året, og vi krimforfattere svarer når vi blir spurt. Jo Nesbø har tatt offentlig selvkritikk på at han noen ganger blir for voldelig og blodig, og Jørgen Brekke og Øystein Wiik har begge forklart og forsvart hvorfor deres bøker fremstår som så bloddryppende. Og med begge de to sistnevnte har jeg og andre debattert dette temaet på litteraturfestivaler.
– Ikke nødvendigvis samfunnskritisk
– Olsen etterlyser også samfunnskritikk. Har han et poeng der?
– I likhet med annen skjønnlitteratur har krim mange funksjoner. Én av dem er å være samfunnskritisk. Gunnar Staalesen, Trude Teige, Jan Mehlum og Sidsel Dalen er bare fire av mange eksempler på krimforfattere som aktivt bruker sitt forfatterskap til å belyse negative sider ved samfunnet vårt. Andre forfattere er mer opptatt av de psykologiske sidene ved en forbrytelse, atter andre er mest opptatt av å skrive intenst spennende. Eller rett og slett underholdende og medrivende. Jeg mener det er feil å kreve av krimmen at den nødvendigvis skal og må være samfunnskritisk. Samfunnskritikk er bare ett av mange parametere man kan vurdere krimromaner utfra.
– Variasjoner innenfor et tema
«Man kunne forestille seg vilt divergerende holdninger til spørsmålet om hvorvidt krim kan være et fullverdig kunstuttrykk», skriver Pål Gerhard Olsen i sitt innlegg. Hva tenker du om det?
– Jeg synes litt for mange krimromaner ligner på andre krimromaner – de har ikke nok særpreg og stilistiske fingeravtrykk – men den samme innvendingen kan rettes mot mange andre kunstformer. Samtidig er og blir krimlitteratur variasjoner innenfor et tema. Som du skjønner, synes jeg det er vanskelig å være bombastisk og skråsikker. Selv om noen garantert vil mene at det er nettopp dét jeg er.
Som president i Rivertonklubben har Egeland allerede spurt Olsen om han vil komme til høstens møte i krimforfatternes egen klubb for å innlede til debatt.
