Forlagene bør ha bedre selvtillit enn å ha forfattere på livslange husmannskontrakter. I dagens normalkontrakt blir forfatternes verk signert bort på livstid, og de tør ikke forlate forlaget selv om de ønsker det. Nå er det på tide å slippe forfatterne fri!
I motsetning til land vi liker å sammenligne oss med, holder vi i Norge oss med en normalkontrakt for skjønnlitteratur som ikke har utløpsdato. I praksis betyr det at når forfatteren har signert en kontrakt for en bok, eier forlaget retten til å utnytte åndsverket helt til forfatterens død og 70 år etter. Dette er svært ulikt praksisen i de andre nordiske landene Danmark, Sverige og Finland, der de opererer med utløpsdato. Varigheten varierer, men fem og syv år er vanlig. Etter dette er forfatteren fri til å forlenge avtalen for den gjeldende tittelen, eller ta tilbake rettighetene og la et annet forlag få prøve seg. Det er heller ikke uvanlig at det er knyttet en aktivitetsplikt til avtalen – for eksempel at forlaget må vise at de har solgt x antall bøker, for at avtalen ikke skal utløpe.
Tør ikke bytte forlag
«Jeg har tenkt mye på det, og jeg har jo egentlig lyst. Men jeg tør rett og slett ikke. Jeg er redd for hva som vil skje med backlisten». Disse ordene hører vi ofte fra forfattere som først har kontaktet oss med et ønske om å bytte forlag, men så ombestemmer seg fordi de ikke får frigjort backlisten sin. De er redde for at livsverket deres blir begravd på sitt nåværende forlag, og at salget av de gamle titlene opphører om de bytter. Og nettopp slik – med bundne forfattere – klarer de store etablerte forlagene å holde på makten.
Gjør forfatteryrket attraktivt
Konsekvensen av slike livstidskontrakter, altså dagens normalkontrakter, er at forfatterne ikke fritt kan ta rettighetene til egne verk tilbake. Dermed har de heller ikke frihet til å gjøre det de selv mener er best for eget forfatterskap. Mindre frihet til å stille krav og mindre råderett over egne verk, reduserer forfatternes muligheter for et godt forfatterliv. Noe av det viktigste vi i bransjen bør jobbe for er nettopp å gjøre forfatteryrket mer levelig og attraktivt, slik at vi får en tilstrømming av nye forfatterspirer, nytt blod som kan fortsette å holde litteraturen relevant. En ungdom med skapertrang som vokser opp i dag har noen tydelige uttrykksformer å velge mellom: rap, film, spillutvikling og reklame er langt mer til stede som alternativer enn litteraturen. Tenk om vi kunne gjøre forfatteryrket så attraktivt at vi også fikk disse stemmene inn i litteraturen? La oss heller jobbe for bedre vilkår i forfatteryrket enn å tviholde på gamle forlagsprivilegier som sakte, men sikkert struper bransjen.
Forlagene bør ha mer selvtillit
Et vanlig argument mot en utløpsdato på forlagsavtalen er at det krever lang tid og store investeringer for et forlag å bygge opp et forfatterskap, og at vi må unngå at andre forlag bare snapper forfattere som omsider og etter mye arbeid i forlaget får et gjennombrudd. La meg ta et eksempel: I mange år har Cappelen Damm utgitt og hatt en ukuelig tro på forfatterskapet til Ingeborg Arvola. Forlaget har gått på med krum hals i årevis, for nå endelig å se det store kommersielle gjennombruddet med fjorårets Brageprisvinner Kniven i ilden. Hva om noen frekkaser som Bonnier Norsk Forlag skulle forsøke å overta henne først nå som hun har fått suksess? Skumme fløten av Cappelen Damms lange innsats og investering. Det ville jo vært urimelig. Helt enig. Men jeg kan ikke tro at Cappelen Damm har så lav selvtillit at de skulle være redde for noe slikt? Som i ethvert forhold må vi jo hele tiden gjøre oss fortjent til at partneren blir. Og i dette tilfellet har jo Cappelen Damm i høyeste grad gjort seg fortjent. Når de fortsetter å gjøre en god jobb for Arvola, har hun jo ingen grunn til å ønske å gå. Og for ordens skyld: konkurransebanen er flat – vi forlag tilbyr alle samme normalkontrakt med samme vilkår og royaltysatser.
ALEXANDER EVEN HENRIKSEN
