– Var nødt til å skrive denne boken.

«Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland i en famøs nyttårstale tidlig på 90-tallet. Denne tankemåten har i stor grad preget norsk identitet i tiden etterpå. Om utsagnet bærer riktighet er en annen sak, og Terje Tvedt påpeker at det er en myte at nordmenn liker å tro de er best i det meste.

Tvedts nyeste utgivelse Norske tenkemåter er bidrag til studiet av norsk mentalitetshistorie i vår samtid, og han illustrerer en offentlighet som mangler en klar plan for å takle veien fremover. Hvordan skal det politiske lederskapet håndtere islamisme, terrorisme, masseimmigrasjon samtidig som de skal forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten?

Terje Tvedt (f.1951) er utdannet historiker, og arbeider til daglig som professor i statsvitenskap ved UiO, og som professor ved Institutt for Geografi, ved universitetet i Bergen. Han har tidligere skrevet flere bøker om norsk idéhistorie, som Verdensbilder og selvbilde. Han har også fokusert på forskningsfeltet med norsk bistandsarbeid – men også fokusert på vannets historie, hvor han har utgitt flere bøker og dokumentarserier om emnet. For hans bøker og dokumentarfilmer har han mottatt både Fritt ords pris i 2007 og Gullruten i 2008.

Navn: Terje Tvedt

Aktuell med: Norske tenkemåter. Tekster 2002-2016 (Cappelen Damm)

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Jeg var rett og slett nødt til å skrive den – og det måtte gjøres nå. Den dominerende offentlige samtalen i Norge om verden, bistand, flyktninger, innvandring og islam har jo til tider vært nærmest uutholdelig – dogmatisk, overfladisk og ikke minst moraliserende. Skrivingen av boken ga meg en ny anledning til å tenke kritisk igjennom vår nære mentalitetshistorie, og slik skape muligheter for i det minste å bevare egen fornuft. Hvis den kan bidra bare litt til mer åpenhet og pluralisme, og mer bevissthet om tenkemåters enorme makt, er det en bonus.

 Hva er det norske selvbildet anno 2016?

Det finnes ikke ett selvbilde eller én norsk tenkemåte, derfor har jeg alltid snakket om «selvbilder» og «tenkemåter». Det er jo ulike verdensbilder og selvbilder jeg prøver å utforske og identifisere. Epokens dominerende selvbilder har nå enten til dels slått sprekker eller de oppfattes som mindre tiltalende: Nå ser man i speilet mer og mer en innbygger i en krigsnasjon og en innbygger i Europas Kuwait. Og de fleste nordmenn, vil jeg tro, liker ikke hva de skimter. Intellektuelt og moralsk utfordrende kanskje, men det fører til at politikken ofte blir selvmotsigende, uten en klar retning og noen ganger med katastrofale følger – som i Libya.

Hvordan blir Norge oppfattet i utlandet?

«Utlandet» er stort, så derfor finnes det ikke én oppfatning av Norge og dessuten er bare svært få naturligvis opptatt av vårt land i det hele tatt. Når det er sagt er mitt inntrykk at mange har et ganske positivt inntrykk av Norge og nordmenn. Men i stedet for å tenke på hvordan utlandet ser på «oss» bør vi heller avklare hvordan «vi» ser på «oss» selv og, ikke minst, hvem «vi» vil være. Spørsmålet tvinger seg jo også fram fordi Norge er blitt et multikulturelt samfunn – for godt. Det er jo nettopp også derfor refleksjon over tidligere tiders verdensbilder og selvbilder er sentral i nasjoners dannelse. Det vil si: Det er en forutsetning for at poltikken kan bli klok og selvbildet mest mulig realistisk og hensiktsmessig.

Hvordan har norske tenkemåter forandret seg de siste ti årene?

I flere tiår var den dominerende oppfatningen at Norge – som andre industrialiserte land – kunne vise resten av verdens deres fremtid. Alle land og folk ville det samme – Norge var bare høyere på utviklingsstigen. Da Norge senere satte seg som mål å bli en humanitær stormakt og den politiske eliten hevdet at Norge var en slik stormakt, fikk det selvsagt betydning. Norge kunne være Fredsmeklerstaten, fordi Norge hadde ingen interesser. Denne boken er mer opptatt av samtidens tankefigur, kalt den «schizofrene verdensborger». Det snakkes om «dialog» mer enn noensinne, men Norge kriger i stadig flere land. Landet ønsker både å stå i spissen for fattigdomsbekjempelse globalt, men har samtidig et av verdens største investeringsfond. Norge kjemper for like rettigheter i bistanden, men aksepterer nye ulikheter i Norge i toleransens og «det fargerike felleskapets» navn.

Hvordan tror du norsk tenkemåte kommer til å se ut om ti år?

Det vet jeg ikke. Jeg – og boken – er derimot opptatt av hva som skjer nå. Dominerende tenkemåter står for fall. Nettopp derfor er det et poeng å forstå disse perspektivenes makt over hvordan verden oppfattes og håndteres.

Nordmenn liker å tro vi er best i det meste – hva er det vi egentlig er best til?

Vel, jeg er uenig i dette. Jeg tror ikke nordmenn liker å «tro vi er best». Basert på skriftlige kilder og Norges opptreden innenfor bistanden og utenrikspolitikken er det ikke noe som tyder på det. Det er en myte. Men som andre selvpiskingsmyter skjuler de for andre og viktigere spørsmål. Det hindrer en diskusjon om hva norsk historie har frembrakt som virkelig er så bra at andre bør kopiere det, og som er så fint at alle som flytter hit kan og bør slutte seg til det.

Tre dokumentarbøker du vil anbefale videre?

Fernand Braudels tobinds-verk om Middelhavet under Phillip II. Ingen over. Ingen ved siden. Selv om jeg er uenig med noen av hans påstander og grep er denne boken for meg historieforskning på sitt aller ypperste. Allsidig, lærd, de lange linjers historie uten å miste enkelthendelsene av syne, og til tider sakpoesi, om det er et ord.

Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år av Reidar Müller. En artig og for meg ganske ukjent historie, fortalt med åpenbar glede over egen kunnskap og muligheten for å spre den.

Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic, en storartet bok om fotball som foregir å være en dokumentarbok om Zlatan, men hvor forfatteren David Lagercrantz har sagt at ingen av sitatene som er tillagt Zlatan er sagt av ham, men forfattet av Lagercrantz. I tillegg til mye annet tvinger boken altså frem en etisk og faglig refleksjon over dokumentarsjangeren.