Skytterens angst ved straffesparkmerket

Trenger vi en bok om straffespark? Selvfølgelig gjør vi det. Så stor del av den moderne fotballen er straffespark og straffesparkkonkurranser blitt, at historien må skrives. Og det er det Nils Henrik Smith (Tarjei Vesaas’ debutantpris-vinner 2007 bl.a.) gjør i denne boken. Selv om han – i likhet med andre «historikere» – overser enkelte kilder.

Nils Henrik Smith:
11 meter – Straffesparkets historie

Sakprosa
Kagge
176 sider

Forfatteren (født 1980) begynner sin beretning med et av historiens mest ikoniske og betydningfulle straffespark: Vi er ved  VM-finalen i 1994. Hele den fotballinteresserte verden har øynene festet på det italienske vidunderet Roberto Baggio, som gjør seg klar til å ta den avgjørende straffen i straffekonkurransen. Buddhisten med «den guddommelige» hestehalen er blitt 27 år gammel, og han regnes av mange som verdens beste fotballspiller akkurat nå. Han har erfaringen, han har roen, han har ferdighetene. Det bør være en formalitet, slik det er på treningsfeltet og i kamp. Vanligvis. Men på Rose Bowl i Pasadena sitter 95.000 mennesker ringside. Flere hundre millioner tv-seere følger Baggios forberedelser. Han tar fart og skyter … over. OVER? Fra elleve meters hold treffer ikke Roberto Baggio en gang målet, som er 7,32 meter langt og 2,44 meter høyt, altså nesten 18 kvadratmeter stort.

Følgene er enorme. Brasil vil for alltid stå som vinner av Verdensmesterskapet i fotball 1994. Roberto Baggio blir stående på ellevemetersmerket og se ned i gresset.

Maradonas fem straffemiss

Dette er altså utgangspunktet for Nils Henrik Smiths beretning, der han drøfter straffesparket som fenomen, og forteller historien om tilblivelsen og utviklingen av det. Samtidig forsøker han å forklare psykologien rundt et straffespark. Og ikke minst rundt det relativt nye fenomenet straffesparkkonkurranse.

Nobelprisvinner Peter Handke skrev en gang en bok med tittelen Målmannens angst ved straffesparkmerket. Han er blitt mobbet kraftig for den tittelen, blant annet av Dag Solstad. For er det én gang målmannen er uten angst, så er det ved straffespark. Der har han alt å vinne. Men hva med skytteren?

Ja, hva er det som skjer når Roberto Baggio ikke en gang treffer målet i karrierens mest avgjørende spark? Er det hans egen skyld? Eller er det kanskje trenerens?

Og hva skjer når Diego Maradona, av de fleste regnet som verdens beste spiller gjennom alle tider, brenner fem straffespark på rad? Fem på rad! Maradona! Hvordan og hvorfor?

Joda, disse spørsmålene er selvfølgelig verd en bok, og Nils Henrik Smith går til oppgaven med iver, forståelse og nysgjerrighet. Vi får bakgrunnen for at straffespark ble innført i fotballen, vi får noen av fotballhistoriens mest avgjørende straffespark, og vi får en fin dose underliggende humor. Skildret på nynorsk av en kyndig penn.

Panenka

En rekke viktige straffer i både fotballhistorien og populærkulturen (som Adrian Austnes’ cupfinale-straffe i tv-serien «Heimebane»), settes under lupen, og det hele er naturligvis preget av forfatterens interesse og ståsted. Smith var 14 år da Roberto Baggio brente straffen i VM-finalen, han var altså på det mest påvirkelige – og mottagelige. Det er lett å forstå at nettopp den straffen sitter spikret hos ham. Og alder og interesse preger også det øvrige utvalget i den 176 sider lange boken.

Forfatteren var riktignok ikke født da den i utgangspunktet litt perifere tsjekkoslovakiske fotballspilleren Antonín Panenka satte den avgjørende straffen i EM-finalen mot Vest-Tyskland i 1976, men Panenka er likevel viet stor plass i boken. Som opphavsmann til «Panenka-straffen», den iskalde lobben som etterlater keeper sprellende og utmanøvrert på bakken. Den som bare spillere med høyest selvtillit våger. Hvordan våget Panenka den gangen?

Men også andre avgjørende, og mindre kjente, straffer settes under lupen. Hvilke følger fikk det for eksempel da Leyton Orients Christopher Dagnall misset i opprykksfinalen til Championship i 2014? Ganske alvorlige. Det står i boken.

Og så er det naturligvis Kjetil Rekdals straffe mot Brasil i Marseille 1998. Norges viktigste straffe noensinne er verd – og får – en grundig gjennomgang.

Mye Afrika

Forfatteren følger afrikansk fotball relativt tett, og derfor er en litt for stor del av denne boken viet afrikansk fotball (Elfenbenskysten spesielt) og diverse straffekonkurranser i Afrika-mesterskapene opp gjennom årene. Som bakgrunn for straffestudier sikkert ok, men for denne anmelder, og jeg vil tro nordmenn flest, står norsk og europeisk fotball atskillig nærmere, og er også bakgrunn for egne referanser. Hvordan en norsk bok om straffesparkets historie kan unngå å nevne den absurditeten at uavgjorte kamper i 1. divisjon (øverste serie den gang) her hjemme ble avgjort på straffekonkurranse sesongen 1987 er et mysterium. Likeledes at den første straffekonkurransen i VM-historien, den mellom Vest-Tyskland og Frankrike i VM 1982, forbigås i stillhet. Har ikke forfatteren sett bildene av Real Madrids tyske jernmann Uli Stielike gråtende på gresset etter å ha brent den første straffen i en straffekonkurranse noensinne i et VM? Sett ham gjemme sitt tårevåte ansikt mot lagkamerat Littbarksis bryst, før Littbarski går frem og scorer selv. Historiske bilder som sitter spikret i alle fotballelskere over 45.

Og apropos bilder. De glimrer med sitt fravær i denne boken. Det er et savn.

Vel, boken har heldigvis mye annet, og den forsøker også å analysere bakgrunnen for treneres valg (eller mangel på valg) av skyttere til straffesparkkonkurranser. Derfor får diverse engelske landslagssjefer sitt, som også Italias legendetrener Arrigo Sacchi får det etter Baggios miss i VM-finalen i 1994.

Jubelåret 1987

Men om forfatteren (som kommer fra Bryne) har glemt straffekonkurransene i 1. divisjon 1987 har han ikke glemt året 1987, som han kaller «Jubelåret 1987». Som rutinerte fotballelskere vet, var dette nemlig året da Bryne tok sin eneste tittel i norsk fotball ever, ved å slå Brann 1-0 i cupfinalen etter ekstraomganger. Dette er naturligvis irrelevant i en bok om straffespark, og det at 1987 kalles «jubelåret» forblir således innforstått mellom forfatteren og den rutinerte leser. Forfatterens humor og kjærlighet til fotballen skinner i alle fall gjennom i detaljer som dette.

Denne rutinerte leseren og fotballelskeren har nevnt et par andre ting som heller ikke står i boken. Anmeldelsen er imidlertid skrevet på bakgrunn av det som faktisk står (slik det selvfølgelig må være), og det står til en femmer.

Så får det heller være at forfatteren «tilfeldigvis» også forbigår at Brann ble snytt for et soleklart straffespark da Brynes Geir Giljarhus meide ned Per Egil Ahlsen i feltet i andre ekstraomgang i cupfinalen i det såkalte «jubelåret» 1987.

Men indirekte frispark blir vel neppe tema for neste avhandling …

ATLE NIELSEN

(Omslagsbilde og hovedfoto (faksimile fra omslaget): Antonín Panenka avgjør EM-finalen 1976 for Tsjekkoslovakia med tidenes første «Panenka».)