– Skummelt å skrive oppfølger

Marian Keyes (Foto: Dean Chalkey)

Det tok 25 år før Marian Keyes vendte tilbake til rehabklinikken.

I romanen Rachel er tilbake får leserne møte Rachel og Luke igjen. De får også muligheten til å gjenoppdage den irske forfatteren Marian Keyes’ evne til å skrive om tung tematikk – med lett hånd.

Men det var ikke bare enkelt for forfatteren å bringe Rachel Walsh og Luke Costello tilbake; en duo vi ble kjent med i suksessboken Rachels ferie, som utkom i 1997.

For hvordan følger man egentlig opp en historie som har berørt og engasjert så mange – uten å ødelegge magien?

Edru i nesten 30 år

– Det var skummelt, boken om Luke og Rachel betyr så mye for veldig mange. Hvis du vil skrive en oppfølger, må du ta en lykkelig slutt – og rive den i stykker. Det var ubehagelig å vite at folk kunne bli sinte eller lei seg på grunn av dette, sier Keyes.

Men den irske forfatteren overvant frykten. Ønsket hennes om å skrive om en tørrlagt alkoholikers hverdag – og hvordan vedkommende må jobbe med seg selv hver eneste dag – var mye større.

– Selv har jeg vært edru alkoholiker i 28,5 år, og det er ingen som skriver om oss. Alt jeg noen gang har lest om avhengighet ender med at vedkommende enten slutter, eller dør.

– Så jeg ønsket å skrive om hverdagsligheten i det hele; om det å være nesten den samme som alle de andre, men annerledes på et punkt: Du må følge en rekke rutiner hver dag for å være trygg.

Tilbake på rehab

Partyprinsessen Rachel, som måtte reise på sårt tiltrengt rehab, ble introdusert for oss for 25 år siden. Da utspilte det seg også en sjarmerende kjærlighetshistorie.

I den nye boken er hovedpersonene blitt middelaldrende. Rachel er tilbake på rehabklinikken, men denne gangen som rådgiver. Hun jobber med å hjelpe andre rusavhengige, har kjæreste og dyrker sin interesse for hagearbeid.

Men et gjensyn med eksen Luke skal endre mye.

– Jeg ville skrive om en kvinne i 40-årene og motbevise myten om at kvinner, som når en viss alder, blir usynlig. En myte som går på at sex, kjærlighet og nye karrieremuligheter ikke lenger er tilgjengelig for oss. Jeg ville skrive om det og dermed si: Se her, det er faktisk ikke slik.

«Verdens hyggeligste forfatter»

Da Marian Keyes besøkte Bokmessen i Göteborg, gjorde hun seg fortsatt fortjent til tilnavnet «verdens hyggeligste forfatter». Keyes er fortsatt svært åpen og svarer gjerne på spørsmål om alt fra egen rusavhengighet, til depresjonen hun led av i fire år, på 2010-tallet.

– Jeg har aldri angret på det å være åpen. Om noen dømmer meg, så sier det mer om dem enn om meg.

Hun tror også åpenhet er noe som kan være til hjelp for andre.

– Da jeg skjønte at jeg var rusavhengig, forklarte det veldig mye for meg. Det var en lettelse, for jeg hadde gått rundt og trodd at det var masse galt med meg. Og så fant jeg ut at det bare var dette. Alt jeg trenger å gjøre, er å ikke drikke. Det er egentlig såre enkelt, fastslår hun.

Låner den vittige replikken

Den som tror at forfatteren har skrevet seg selv og sin egen familie inn i bøkene, tar feil. Marian Keyes skriver ikke med virkelige mennesker i tankene.

Men noe har hun lånt av foreldrene og de fire søsknene, nemlig familiedynamikken, den vittige tonen og trangen til å fortelle – og lytte til – gode historier.

Bare én gang har hun brukt skrivingen som en form for egenterapi. Det var da hun led av depresjon at boken Mysteriet i Mercy Close, som ble utgitt i 2012, ble til.

– Jeg følte meg veldig ensom og trengte å forklare folk hvordan jeg hadde det. For meg var frykt den sterkeste følelsen. Jeg var redd hele tiden, det var så ødeleggende, sier hun – og skyter inn:

– Det er den eneste boken jeg har brukt som en slags personlig katarsis. Jeg gjorde det fordi jeg trengte det.

 

 

0 Delinger