Skrift fra en katolikk, dommer og friluftsmann

Georg Fr. Rieber-Mohn (foto: Fritt Ord)

ANMELDT: Georg Fredrik Rieber-Mohns beretning er et interessant apropos til forfallet i norsk offentlig samtale.

I dag finnes det knapt en embetsmann eller kvinne med et renomme utenfor eget revir, disiplinert som man er av målstyring, åremål og lederlønnskontrakter. Politikkens evige jag etter egenmarkering etterlater ikke rom for typer av Rieber-Mohn, helsedirektør Mork og trygdedirektør Alexanders støpning.

Fredrik Georg Rieber-Mohn ble ikke født som en offentlig norsk person, men det er lett å tro at det var slik. Som 25-åring var han underdirektør og leder av landets nest største fengsel, Åna på Jæren. Samtidig var han en av de hardeste kritikerne av Inger Louise Valles syn på straff og soning.

33 år gammel ble han ekspedisjonssjef i Justisdepartementet/Fengselsstyret og 40 år gammel riksadvokat og øverste leder for påtalemyndigheten, og mellom dette landets yngste statsadvokat.

Et blikk gjennom dørsprekken

Det skrives få beretninger fra innsiden av departement, domstol og påtalemyndighet, derfor leser vi Rieber-Mohns erindringsbok med forventning. Helt klok på hva slags bok høyesterettsdommeren har ønsket å skrive, blir vi riktignok ikke. Teksten er episodisk, nesten springende, men i hovedsak organisert etter en tidslinje. Det er små blikk gjennom dørsprekken. Et og annet får vi vite om livet som toppembetsmann, riksadvokat og dommer på øverste nivå.

Forordet av biskop Bernt Eidsvig kretser rundt katolikker som har skrevet beretninger om sine liv. Deretter setter forfatteren tonen ved å gjenfortelle en av katolisismens mirakelfortellinger om den hellige Bernadette sitt møte med guddommen ved bredden av elven Gave i Lourdes i Sør-Frankrike. Uten sammenheng direkte, forfatteren møter snåsamannen Joralf Gjerstad hvis egenskaper, ifølge Rieber-Mohn, må forstås i lys av Gjerstads ydmyke gudstro.

En bok som handler om jus, gudstro og laksefiske skulle være perfekt for ca. fem lesere. Men vær tålmodig, det er mer rettspolitikk enn laksefiske.


Georg Fredrik Rieber-Mohn :
Loven, laksen & livslinjen
Selvbiografi
St. Olavs forlag
216 sider

Det komiske i tilværelsen

Rieber-Mohn kan ikke unngå å se det komiske i situasjoner, selv ikke i Høyesterett, der kodene er strikte. Skulle det skje noe muntert, ler man etter ansiennitet, heter det. Anekdotene kommer tett. Noen av disse er riktig underholdende, andre ville vært mer morsomme muntlig, framført av forfatteren selv, som er kjent for et høylytt og medrivende humør. Rieber-Mohn er befriende når han innrømmer av det kan være vrient å forfatte en dom, i hans tilfelle særlig fordi han kom til Høyesterett fra riksadvokatembetet og ble satt til å dømme i sivile saker i en karanteneperiode. Underveis i skrivingen kunne han komme i tvil, endog skifte standpunkt underveis. Det er verdt å merke seg for jurister som tar Høyesteretts dommer som hugget i stein.

Skriv enkelt – som et brev hjem

Flere steder stanser forfatteren brått. Da får vi høre at om dette kan eller vil han ikke fortelle mere, noe som er både unødvendig og irriterende for leseren. På tross av innvendingene: Rieber-Mohn er, nær selvsagt, en kresen språkbruker, teksten flyter lett. Noen steder kunne vi ønske at han utdypet, på den annen side, teksten ville sprengt alle grenser om en trent dommer virkelig skulle utviklet alle små og store tema. Derfor blir det episoder fra et liv, et mangfoldig og givende virke. Jeg synes imidlertid han hopper vel lett over drøftingen av justismord og gjenopptakelse av straffesaker, som jo ble et ganske påtrengende for påtalemyndigheten i Rieber-Mohns tid som riksadvokat.

Forfatteren er irritert over språkfeil og slurv i dommer, som først og fremst forekommer, takk og lov, i de lavere rettsinstanser! En dom er alvor for dem det gjelder. Slurv er uetisk, respektløst og setter den juridiske profesjon i vanry. Et sted siteres justitiarius Ryssdal som skal ha rådet forfatteren til å forfatte dommer som om man skriver brev hjem! Heller få jurister lever opp til slike krav!

En ener løftes fram

Georg Fredrik Rieber-Mohn var en duks, en ener. Han nevner i farten at resultatene fra jussen var «tilfredsstillende», en klassisk underdrivelse, for en utnevnelse til dommer i Høyesterett er forbeholdt de beste. Han må ha blitt lagt merke til både for prestasjonene og for sin personlighet. Helt tidlig i karrieren har han legendariske jurister som professor Johs. Andenæs og høyesterettsjustitiarius Rolf Ryssdal som sine mentorer. Det er antakelig ikke Rieber-Mohns mening å prale med innflytelsesrike venner, men det slår en hvordan han blir en del av et svært innflytelsesrikt nettverk.

Til jobben på Åna kretsfengsel på Jæren reiser han med familie som kommer til stortrives med utsikt til hav og heier. I den grad at de seinere flykter tilbake fra en rekkehustilværelse på Romerike til det jærske landskapet.  På fritiden bekjemper han de liberale vinder fra KROM og kriminologisk institutt som ser lovbryteren som et produkt kun av sosiale forhold, uten ansvar for egne handlinger. Den hellige Augustin sier: «At hadde jeg vilje, visste jeg like sikkert som at jeg levde», er derimot forfatterens ledetråd.

Rieber-Mohn forekommer å være streng, rettferdig, men også ganske mild. Boken ville nok vært mer interessent om han hadde flere feider å kjempe. Det blir med kriminalmeldingen og en intern strid i katolske kretser hvorvidt den kjente pater Hallvard Rieber-Mohn, Georg Fredriks onkel, sto for en modernistisk linje og undervurderte kirkens røtter i middelalderen. Hva forfatteren kan fortelle om dominikanere og katolsk tro i Norge, er interessant nok. Om laksefiske også. Vi vet nå ikke bare hvilke elver som er best, men også ved hvilke lakesvald i Suldalslågen som er de beste.

KJELL SOLEM

 

51 Delinger