Hva skal forfatteren hete?

André Bjerke brukte pseudonymet Bernhard Borge da han skrev krimlitteratur. Foto: Klaus Forbregd / NTNU Universitetsbiblioteket

LØRDAG MED MARTINE JONSRUD: I ukas lørdagsspalte utforsker vi pseudonymer og deres betydning.

For et par uker siden ble det kjent at den spanske krimforfatteren Carmen Mola ikke var en kvinne, men tre menn. Avsløringen kom da Carmen Mola vant den høythengende spanske Planeta-prisen (som for øvrig har en premie på svimlende 9,8 millioner kroner!), og Jorge Diaz, Antonio Mercero og Augustín Martinez kom opp på scenen for å motta den. Mange har reagert i etterkant, deriblant en rekke feminister som kritiserer de tre mennene i 40 og 50-årene for å bruke et kvinnelig forfatternavn i markedsøyemed.

– At det finnes litterære priser på 9,8 millioner kroner i Spania, er vel det mest sjokkerende med denne nyheten. Men dersom det er riktig at disse mennene har gjort falske intervjuer basert på en oppdiktet person, er det selvsagt problematisk. Her er det ikke feministen i meg som reagerer, men journalisten, sier sakprosaforfatter og journalist Marta Breen, som likevel ikke ble særlig provosert over nyheten.

– Bruk av pseudonym i litteraturverdenen er jo ganske vanlig og akseptert. Det kan ikke være slik at menn ikke får lov til å bruke et kvinnelig alias, bare omvendt. Men det å velge et pseudonym basert på et ønske om å selges inn som «Spanias Elena Ferrante», kan selvsagt sies å være mindre nobelt enn mer tradisjonelle grunner til å gi ut bøker anonymt. For historisk sett har dette ofte skjedd av nødvendighet, forteller hun.

Skille mellom verdener

I følge språkforsker ved Universitetet i Oslo, Ivar Utne, brukes pseudonymer oftest fordi avsender ønsker å være anonym eller fordi hen ønsker å skille mellom to verdener eller roller.

IKKE TILFELDIG: Hvordan noe klinger, er viktig i valg av et pseudonym, sier språkforsker Ivar Utne.

– André Bjerke brukte navnet Bernhard Borge når han skrev krimlitteratur, og sitt eget når han skrev annen skjønnlitteratur. Det var ikke noen tvil om at det var samme person, men navnene ble brukt på ulike arenaer, sier Utne, og forteller at det kan være ulike grunner til at en forfatter velger å bruke hemmelige eller flere navn.

– Henrik Ibsen debuterte som Brynjolf Barme, og det gjorde han antakelig fordi han ikke ville at det skulle være kjent hvem han var. Danske Karen Blixen stod til slutt frem som kvinnen bak forfatternavnet Isak Dinesen. Hun brukte nok et mannsnavn for å få en slags autoritet, sier Utne.

Sosial utstøtning

Marta Breen bekrefter at det historisk sett har vært vanlig å bruke et mannlig pseudonym som kvinne.

KVINNER I LITTERATUREN: Feminist og forfatter Marta Breen forteller at kvinner gjennom historien i stor grad har vært tvunget til bruke mannlige pseudonymer for å bli gitt ut og lest.

– Det har vært langt mindre spillerom for en kvinnelig forfatter, og dette er grunnen til at så mange kvinner har skrevet anonymt, sier Marta, og forteller at kvinner gjerne tok et mannlig navn for å bli tatt på større alvor og slippe at kjønn skulle overskygge teksten i møte med lesere og kritikere.

– Eller for å unngå å kaste skam over sin egen familie. Å stå fram som forfatter kunne for mange av fortidas kvinner bety sosial utstøtning, sier Breen.

Hun nevner blant annet den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinson, som bare fikk sju av diktene sine publisert, alle anonymt.

– Etter at hun døde, fant man imidlertid nærmere to tusen dikt i soverommet hennes, mange av dem var skrevet ned på små papirlapper, på handlelister, på baksiden av matoppskrifter, ja til og med på karamellpapir, sier Breen.

Faren eller brorens navn

Gjennom historien finner vi en rekke andre kvinnelige forfattere som enten har publisert anonymt eller for eksempel brukt brorens eller farens navn. I boka Om muser og menn presenterer Marta flere av disse, blant annet Camilla Collett, som ga ut Amtmandens døtre anonymt.

– Mary Shelleys roman Frankenstein ble utgitt under hennes ektemanns navn, engelske Mary Anne Evans kalte seg George Eliot som forfatter, mens de tre Brontë-søstrene Emily, Anne og Charlotte debuterte under navnene Currer, Ellis og Acton Bell, sier Breen.

I norsk sammenheng trekker Breen frem Hanna Winsnes, som skrev under navnet Hugo Schwarz, Nini Roll Anker, som debuterte under navnet Jo Nein, og Elisabeth Schøyen, som kalte seg Paul Agathon.

Kvinnelige pseudonymer

Professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Ellen Krefting, forteller at det også finnes eksempler på det motsatte. På 1700-tallet, i en periode der nesten ingen kvinner ga ut under eget navn, valgte flere menn å bruke kvinnelige pseudonymer. Krefting trekker blant annet frem en franskmann bosatt i København, som ga ut tidsskriftet La Spectatrice Danoise under dekke av å være en dansk tilskuerinne.

ROLLESPILL: Før 1700-tallet var det mer vanlig å bruke pseudonym enn å ikke bruke pseudonym. Det var en del av fiksjonen, sier idéhistoriker Ellen Krefting.

– Tidsskriftet kom ut en gang i uka over et par år, og det var store spekulasjoner om hvem som drev det. Noen trodde det var Ludvig Holberg, andre trodde det var andre litterære figurer i København på den tiden. Da det viste seg at det var en 21 år gammel franskmann, så begynte kritikken å hagle og tidsskriftet mistet autoritet, sier Krefting, som tror franskmannen brukte den kvinnelige identiteten både for å skape en slags gåte og for å appellere til kvinnelige lesere.

– Dette var en periode hvor man så en enorm vekst i det mer kommersielle bokmarkedet, der også kvinner var blitt en målgruppe, sier Krefting.

Syfilis og borgerskapet

Ofte velger forfattere og kunstnere andre navn for å få en høyere status. Et navn bærer med seg både en historie, en rytme, en klang og skaper dermed en følelse, og det er derfor ikke tilfeldig hvilke pseudonymer man velger. Ivar Utne mener Syphilia Morgenstierne, en norsk anarkist på 70- og 80-tallet, er et godt eksempel på dette.

– Hun het egentlig Mari Toft, men ga seg selv et navn som på mange måter gjorde ap med borgerskapet, samtidig som det vekket interesse, sier Utne.

Morgenstierne klarte på denne måten å skaffe seg et navn som både ga henne en høy stjerne og ikke minst oppmerksomhet både i borgerskapet og blant hennes egne. I tillegg klarte hun å bake inn flere humoristiske elementer.

– Det er tydelig at hun spiller på syfilis, for eksempel. Det er upassende på så mange vis, samtidig som det klinger fint, sier Utne.

Navnets klang

Nettopp hvordan noe klinger, er viktig når man velger seg et pseudonym.

– Hvis man bruker navnet som kunstner, så gjør man det for at navnet skal slå, ikke bare skille, sier Ivar Utne, og nevner for eksempel Lillebjørn Nilsen og Tone Damli.

– Dette er fengende navn. Lillebjørn er koseligere enn Bjørn Falk Nilsen, som er det han egentlig heter. Det samme med Tone Damli Aaberge. Det er ingen tvil om at Tone Damli har mye bedre klang i seg, sier Utne.

Hva som gjør at noe klinger eller ikke, har både å gjøre med selve lyden i navnet og hva navnet assosieres med. Når det gjelder de tre spanske mennenes pseudonym, Carmen Mola, mener Utne det er et godt valg.

– Carmen er et veldig fengende positivt spansk navn. Det er et kvinnenavn brukt om Jomfru Maria, og veldig mye brukt i den spansktalende verden. Det gir en positiv valør og fungerer nok godt i markedsføringssammenheng, sier Utne og understreker dessuten selve lyden i navnet.

– Det klinger veldig godt med r, m og n. Hvis du har m og n i navnet, så er det gode greier. Det er mye stemt lyd, og det liker ørene våre. Vi ser det godt i navn som foreldre velger for barn, som Emil og Linnea, sier Utne.

En del av fiksjonen

Det er mindre vanlig med pseudonymer i dag, men helt opp til 1700-tallet var det anonymitet eller pseudonymer som var normen. I følge Krefting handler dette om at det før den tid ikke var noe som het opphavsrett. Forfatterne eide rett og slett ikke verkene sine selv.

– Å være forfatter, utgi tekster, var mer som et håndverk. Geniestetikken fantes ikke i samme grad, sier Krefting, og forteller at under halvparten av alle trykte verk ble gitt ut med forfatternavn på den tiden. Flertallet ble altså gitt ut anonymt eller under pseudonym.

– Det var en periode med sensur og æreskultur, så dette kunne være en måte å skjule seg på, men også å skape en historie. Pseudonymet kunne være en del av publikasjonsprosjektet, en del av fiksjonen på et vis, sier Krefting.

Forfatterrollen i dag

Det var først da åndsverksloven trådte i kraft samtidig med utviklingen av geniestetikken på slutten av 1700-tallet, at forfatterrollen utviklet seg til å bli det den er i dag.

– Det var den moderne forfatterrollens fødsel, sier Krefting.

I en tid der vi opplever mindre diskriminering og mer frihet i offentligheten, skulle man kanskje tro at pseudonymer var passé. Men i tillegg til at pseudonymer kan fenge og kanskje selge flere bøker, vil de også kunne beskytte mot det enorme pressemaskineriet mange kunstnere opplever å bli en del av i dag. Dette gjelder kanskje spesielt for popartister, men også for større forfattere.

– For en artist som Sia eller en forfatter som Ferrante, ville man i et normalt tilfelle kanskje måtte bruke 50 prosent av sin arbeidstid på å være artist eller forfatter i offentligheten, sier Marta, som understreker at selv for langt mindre kjente kunstnere, kan tiden man bruker på det ikke-skapende utenomarbeidet, bli overveldende. Hun forstår derfor godt hvorfor noen velger å holde sin person uten for offentligheten.

Ellen Krefting ser ikke bort fra at pseudonymer kan bli vanligere i vår tid.

– Det å lage fiksjon rundt navnet sitt, tror jeg passer godt inn også i geniestetikken og forfatterdyrkelsen som vi ser i offentligheten i dag. Man skal ikke se bort ifra verdien i det å skjule seg bak en maske som får leserne til å spekulere. Om ikke annet har det gjennom historien vært en god markedsføringsstrategi, sier Krefting.

 

MARTINE JONSRUD

 

 

 

32 Delinger