Johanne Nordby Wernø er aktuell med en sakprosa om autisme. Hun synes det var så slitsomt å skrive bok, at hun håper hun aldri skal gjøre det igjen.
Kritikeren og kommunikasjonsrådgiveren har fått mye oppmerksomhet og god kritikk for debutboka «Kaninen har stått opp».
Det er hun lykkelig for, skriver hun i en epost til Bok365.
– Både som en premie til meg selv siden jeg synes boka var tøff å skrive, og selvfølgelig fordi budskapet da kommer ut til mange flere: Det er OK å være autistisk.
Johanne Nordby Wernø:
Kaninen har stått opp
Cappelen Damm
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Å finne ut at man er autistisk i en alder av 42 år.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Den manglet! Jeg fant fort ut at historiene til sendiagnostiserte, høytmaskerende autister fantes kun på engelsk og svensk. I det norske bokmarkedet var det bare et sørgelig hull. Siden har det kommet knallfine slike bøker av Jon-Are Masternes og Stine Hanssen Brattland, men da jeg startet var tallet null.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Jeg har aldri hatt noen forfatterdrøm, men var tilfreds i de yrkesrollene jeg allerede hadde prøvd, hvorav kritiker var favoritten.
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det har jeg faktisk intet forhold til. Jeg bare skrev en bok som behøvdes.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Jeg lener meg nok mer på erfaringen fra årene som skrivende for dagspresse og tidsskrifter enn på noen spesifikke tips. Men det er klart det er innmari viktig å tørre å skrive masse dårlig tekst for da etter hvert å få til noe bra. Og å utsette seg for redigering og få kritikk uten å ta på vei. Jeg vil også slå et slag for printeren: Jeg trenger alltid å se teksten på papir og klusse på den med penn for å komme videre. Kan også tipse om at smarttelefoner har en funksjon der kun utvalgte nummer (som det til barnehagen) kommer gjennom, mens alt annet blir nådeløst blokkert ut mens du kommer deg gjennom det kapittelet du strever med.
– Hva leser du helst selv?
– De siste par årene har jeg utelukkende lest gamle Agatha Christie-pocketer om igjen, samt bøker om autisme (for eksempel av Fern Brady, Clara Törnvall og Sara Gibbs). Gleder meg til en vakker dag å få headspace til å lese annet, for eksempel Miranda Julys «All Fours» som har ligget lenge på nattbordet.
– Hvilke bøker gleder du deg til å lese i år?
– Miranda July-boken min, jeg elsker henne. Tor Ulven, Salinger og July er mitt litt underlige trekløver favorittforfattere.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Et helt annet bilde av hvordan autisme kan arte seg, og en ny åpenhet overfor dem i livet ditt som en dag kommer og sier de lurer på om dette gjelder dem. Jeg blir også glad om de går hen og ser «Stop Making Sense», verdens beste konsertfilm, med Talking Heads.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Det var ufattelig slitsomt å skrive en hel bok, og jeg håper jeg aldri skal gjøre det igjen. Takke meg til artikler og anmeldelser. De er mye kortere.
