Skikkelig skumle greier

«Er du sikker på at du skal lese en grøsserbok rett før du legger deg?», spurte mannen min. Jeg fnøs. Den kan da ikke være så skummel, når den er skrevet for barn?

Men han hadde rett.

Christoffer Lamøys debutbok Hjemsøkt er rett og slett skumle saker. Men med en skikkelig creepy stemning, brå vendinger og et særdeles godt driv, er det vanskelig å legge boken fra seg.

Med midnattssola som bakteppe

Lamøy har atskillig å leve opp til, for det finnes mye bra norsk grøsserlitteratur for yngre lesere. Blant andre er bøkene til Arne Svingen og Ingunn Aamodt svært populære. Og det er i dette sjiktet Lamøy befinner seg kvalitetsmessig.

Christoffer Lamøy:
Hjemsøkt

Barn og ungdom
Gyldendal
224 sider

Gåsehuden på kroppen fremkalles fra første side.

«Jeg er redd,» hikster hun. «Skal jeg sjekke under senga di?» Jenta rister på hodet. «Nei, ikke under senga.» «Hva er det du er redd for, da?» Store, grønne øyne stirrer tilbake på ham. «Gerhard,» hvisker hun.

Utgangspunktet i Hjemsøkt ligner flere andre bøker i samme sjangeren: En familie flytter til et nytt sted. Henriks familie flytter fra en liten leilighet i Oslo til Båtsvik i Nord-Norge. Det nye hjemmet er et stort, hvitt hus som gir Henrik en et murrende ubehag. Men han skyver det vekk. Dette er mye bedre enn livet han forlot i Oslo. Tror han.

Lamøy faller ikke for fristelsen til å bruke alt han finner i verktøykassa og konstruere en lummer utkantplass i distrikts-Norge, med lyssky innbyggere. Nei, i Hjemsøkt har den nydelige nordnorske sommeren med sin midnattssol en sentral plass i fortellingen – og det eneste mørket er å finne i skyggen over øynene til lokalbefolkningen når Henrik forteller at han har flyttet inn i Naustveien 37.

«Jeg vil rive av deg ansiktet»

Det er ingen spoiler å fortelle at det store hvite huset i Naustveien 37 er hjemsøkt. Skikkelig hjemsøkt. Og når familien virker å bli stadig mer påvirket av de usynlige kreftene i huset, er Henrik den eneste som kan redde dem. Heldigvis får han hjelp av nabojenta Elfrida og onkel Olaf.

Hjemsøkt er en vaskekte pageturner. Han gjør en god jobb med å skildre tenåringen Henrik, som står med ett ben i barnas verden og ett i de voksnes. Hans store hinder og frustrasjon i livet er at han stammer.

Språket er godt, men dialogen kunne gjerne vært pusset litt på. Lamøy faller tidvis i fallgruven mange ungdomsbokforfattere går i: at dialogen blir litt kunstig.

Dette er ikke for sarte sjeler:

«Gard,» sier jeg strengt. «Hvor lenge har du stått her, G-G-Gard?» Selv i mørket ser jeg at han smiler. «Jeg vil rive av deg huden i ansiktet,» hvisker han. «Hæ?» stønner jeg. «Hva snakker d-d-du om?» «Jeg vil rive av deg huden i ansiktet,» sier han. «Jeg vil bruke huden din som en maske.»

For skummel?

Det er grotesk. Noen ganger kanskje i overkant for grotesk. Lamøy tøyer grensene, og er ofte på kanten av hva som er «innafor» i en grøsserbok for barn. Stedvis virker som han virkelig har lagt seg i selen for å gjøre leseren vettskremt og å toppe all annen skrekk de har lest tidligere.

Dette er ikke for pyser, det er sikkert og visst. Underveis i lesingen stilte jeg spørsmålet om boken var for skummel for målgruppen 9 til 12? Jeg landet på at det ikke er det. Det er bare jeg som ikke er like tøff som en ni år gammel leser. Men når du er i den alderen, er det gjerne slik at «jo skumlere, jo bedre». For lesere som har pløyd seg gjennom alt av Marg & Bein og Svingens mørke verden, er Hjemsøkt en sikker vinner.

En svært solid debut fra Lamøy, som det skal bli spennende å følge videre. Men ikke rett før leggetid.

NORA STEENBERG