–Skapte en enorm frykt

Gudsfrykten, både i Askildsen-familien og i Mandal kom til å prege viktige deler av Kjell Askildsens liv: Barndommen, forholdet til faren og hans egen forfatterdebut.

–De store trekkene ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet, forteller Kjell Askildsen i Alf van der Hagens Kjell Askildsen. Et liv (Oktober).

Ba du til Gud når du var redd?

–Jeg ba stadig til Gud, og særlig når jeg var redd.

–Veldig frykt for helvete

–Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg, forteller Kjell Askildsen. –Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie.

–«Husk at hvis du ikke kommer til himmelen, da skal du havne i helvete og der skal du brenne i all evighet» sa min far.

På vei mot fortapelsen

På et loppemarked fant Alf van der Hagen en bok, Guds kall, mitt svar, utgitt på Vårt Lands forlag i 1961, bestående av personlige vitnesbyrd fra førti kristne kvinner og menn. En av dem var Kjell Askildsens far, med «Kristus, mitt liv». Han åpner med å fortelle at han vokste opp i et kristent hjem, men kom i anfektelser i tenårene, og minnes en kveld han satt og så på koret i Frikirken: at han ikke var på riktig vei, at han ikke eide Jesus og at han var på vei mot den evige fortapelsen.

Artikkelen er et nytt bekjentskap for Kjell Askildsen, som skyter inn: –Ja, nettopp. Han trodde på Gud, ikke sant. Han trodde på Bibelen og alt han hadde lært om at han ikke var god nok.

Nagende frykt

–Han skriver i artikkelen at denne uroen varte i mange år. «Ja, jeg hadde i det hele tatt ingen følelse forekom det meg, uten denne tærende, nagende frykten for å gå fortapt.» Han gjentar det igjen og igjen. Det er jo fryktelig. Synes du synd på ham? spør Alf van der Hagen i boken.

–Nei, men det får meg kanskje til å forstå. Han var redd for fortapelsen så lenge jeg kjente ham, og jeg kjente ham helt til det siste. Vi brevvekslet både før og etter at mor døde. Frykten for fortapelsen er den største drivkraft til at man beholder troen, det er jeg temmelig sikker på. Det var drivkraften gjennom hele hans liv, og i mors liv også, men hun var lys sammenlignet med ham. For ham var livet en kamp for å komme til himmelen og unngå å komme til helvete.

Voldsom tilstrømning

Også onkelen ble hyppig bedehusgjenger, like før han ble arrestert og havnet på Grini, i en kritisk fase av krigen hvor det var en voldsom tilstrømning til gudshusene på Sørlandet:

–Jeg tror det var frykten for helvete. Han kunne ikke vite om han kom til å overleve krigen, og ville ikke ta sjansen på å dø ufrelst. Jeg har kjent den angsten selv, før fornuften tok overhånd og jeg ikke trodde på Gud lenger, forteller Askildsen i boken.

Bruddet med religionen

Han eget brudd med religionen skjedde en stjerneklar vinternatt under krigen. Femten år gamle Kjell hadde kommet over et leksikon hvor det sto at solen var «halvgammel», fem millioner år gammel.

–Min tro var en følge av et enormt tilfang av løgnaktigheter, vitenskapelig sett, sier Askildsen.

Satt opp mot den bokstavtro religionen han hadde vært eksponert for, vant vitenskapen:

–Det var en befrielse. Enorm befrielse. På et blunk var jeg blitt ateist.

–Kastet ut av Mandal

Men Kjell Askildsen var likevel ikke kvitt «kristen-Mandal». Da han debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953, ble det bølger i hjembyen. Særlig var det de ørsmå, vakre, temmelig uskyldige erotiske skildringene i møtet mellom det unge paret i tittelnovellen som forarget kristenfolket.

Boken ble fjernet forbudt på biblioteket og forlangt fjernet fra utstillingsvinduet i bokhandelen i Mandal. Deretter mistet Kjell Askildsen jobben som turistsjef i byen.

–Jeg ble kastet ut av byen, i hvert fall indirekte.

«Måtte brenne den»

Hos faren, som han hadde sendt et signert eksemplar, var det liten trøst å få:

–Jeg møtte far på gaten i Mandal, der han kom kjørende i den fine bilen sin. Han stoppet, rullet ned vinduet og sa: «Ja, jeg får jo takke deg for boken, Kjell. Men jeg vil jo ikke la være å si deg at jeg måtte brenne den. Så det har jeg gjort.»

–Nei, gudstroen i dag er nær sagt ufarlig i forhold til den gang. Da gikk religionen inn i oppdragelsen på en måte som satte spor, og satte skiller mellom mennesker, sier Kjell Askildsen i boken.

 (Foto: Roar Vestad, Molde, august 2014 / Kjell Askildsen. Et liv, Forlaget Oktober)