Skandale-ABC

Skandalene er politikkens renovasjonsordning, som setter grenser for hva som aksepteres av dem som har fått våre høyeste verv, lønnes av fellesskapet og står dress- og bunadskledd ved åpningene av de overordentlige storting. De må leve opp til høye idealer.

Statsviter Kim Arne Hammerstad kan trekke på sin relativt ferske masteroppgave i sammenlignende politikk når han forteller om politikk- og politikerskandaler etter 2. verdenskrig i bokutgivelsen Politiske skandaler. Sex, korrupsjon og maktkamp. De første 25 åra er fort unnagjort, for første skandale er statsminister Per Bortens lekkasjesak i 1971. Deretter er det stille i leiren i 15 nye år før 1980- og 1990-tallet kom med et skred av politikere i trøbbel.

Denne utviklingen har nok med avisene frigjøring fra partibindinger, en ny profesjonsetikk i media og de hardtslående tabloidavisenes gullår. Fra engang på 80-tallet får vi de søkbare digitale arkiv. Fra da av er det sant at evig eies kun et dårlig rykte. Hammerstad har etter nitide søk kommet til at 41 saker fortjener merkelappen «politisk skandale». Definisjonen er at et overtramp må bli allment kjent, gjelde enkeltpersoner og få bred oppmerksomhet – noe som i grunn ligger i sakens natur.

Kim Arne Hammerstad:
Politiske skandaler. Sex, korrupsjon og maktkamp

Sakprosa
Res Publica
236 sider

Politikernes overtramp er ofte banale og bagatellmessige. Man leier ut et stabbur som ikke var godkjent for utleie. Et boligaksjeselskap politikeren eide somlet med å sende inn årsregnskap og oppnevne ny revisor. For mannen i gata en bagatell, for en toppolitiker potensiell grunn til avskjed på grått papir.

Det er ikke typisk norsk at en politisk skandale handler om småting. USAs president Richard Nixon ble gjenvalgt etter et valgskred i 1972, men i valgkampen hadde Nixon-kampanjens «rørleggergjeng» brutt seg inn i demokratenes partihovedkvarter. Det kunne han nok ha sluppet unna med hvis det ikke var for at presidenten aktivt dekket over saken og løy da nærgående spørsmål ble stilt. Watergate er alle politiske skandalers mor. Etter det burde de fleste ha skjønt at det ikke lønner seg å lyve. Sannheten er som kjent enklest å huske. Men selvrettferdighet er menneskelig og politikere kan ikke være av det lealause slaget.

Bokas svakhet er at skandalene beskrives slik de fortonet seg mens støvet lå tett og stengte for sikten. Jan P. Syse – statsminister fra oktober 1989 til november 1990 – ble kjørt hardt i Blaasenborg-saken, som handlet om forretningsførselen i et boligselskap. Det var kritikkverdige forhold, han bagatelliserte og håndterte saken dårlig. Syse var svekket, men saken fikk ingen konsekvenser. Regjeringen gikk i oppløsning i forpostfektningene om et nytt EU-medlemskap, en klar parallell til Borten-regjeringens fall.

Friske påstander

Jeg synes derfor det er frisk når Hammerstad kategoriserer Syse-saken som en skattejuks-skandale. SVs tidligere leder Berge Furre omtalte Syse-saken som «bagatellmessige mangler i forretningsførselen» og en annen forhenværende SV-leder, Erik Solheim, påpekte at Syse ikke hadde noen personlig vinning. Dette reiser et større spørsmål om politikere som utsettes for urimelige mediekampanjer skal ha sin plass i skrekk-kabinettet også når det er bred konsens om at han eller hun ble tatt urimelig hardt. Burde historikere og statsvitere etterprøve berettigelsen av mediedrevet som drev politikere på flukt?

Jan Birger Medhaug, en lokal Kristelig Folkeparti-politiker, var på vei mot stortingsnominasjon da han ble anklaget for å ha tiltvunget seg sex. Han ble politietterforsket og påtalemyndigheten konkluderte med «intet straffbart forhold» (som er en smal juridisk mulighet). Kvinnen som hadde anmeldt Medhaug gikk også til sivilt søksmål, men tapte og måtte betale saksomkostninger og erstatning.  Dette er likevel ikke nok til å få de politiske anmerkningene slettet.

Hammerstad har knadd stoffet godt, det er velorganisert og teksten flyter fint. I en gjennomgående nøktern fremstilling får vi noen stilbrudd som gjør meg usikker på hva forfatteren vil med boken. Det starter med undertittelen «sex, korrupsjon og maktkamp» og en forsikring om at boken rommer noe for enhver smak. For øvrig kan historiene være egnet til sladder i fest og sosiale sammenkomster, skriver han. Anmelderen har såpass stor respekt for politikernes virke at jeg ikke ville valgt akkurat de ordene, men innrømmer at gjensynet med mange av medieskandalene kiler litt.

Den største skandalen

Forfatteren har veid fram og tilbake om en sak kvalifiserer til å være en «skandale» og om den i så fall er en maktskandale, en økonomisk skandale eller om det rett og slett var sleivete bemerkninger, en såkalt prateskandale. Hammerstad hevder en skandale ikke engang trenger å være tuftet på en faktisk overtramp, og da er vi over i avdelingen for drittpakker og rykter.

Det hele kan settes i gang av tips til en avisredaksjon, kanskje fra en politisk konkurrent som tjener på at politikeren mister anseelse.  Trine Skei Grandes «åker-sak» er omfattende drøftet, men faller utenfor. Hammerstad utroper derimot Sylvi Listhaugs facebook-post om terroristers rettigheter versus rikets sikkerhet med brodd mot Arbeiderpartiet til alle tiders norske politiske skandale. Temperaturen økte mens Listhaug snakket i votten da hun ble trukket til Stortinget for å beklage.

Med tanke på at boken kan gjøre deg interessant i selskapslivet, så kan man nok frimodig hevde at Per Sandbergs to øl og akevitt før et innlegg i Stortingets kveldsmøte er en mindre skandale enn Skei Grandes «åker-sak».

Likestilling i skandalesaker

Professor Tor Midtbø utga i 2007 boka Skandaler i norsk politikk. Årets bok, Politiske skandaler, har ikke bare nesten lik tittel, innholdsmessig tråler man stort sett gjennom det samme materialet. Hammerstad bringer til bordet de nye sakene fra de de siste ti årene, samt en analyse av forskjellen mellom kvinnelige og mannlige politikere i skuddlinjen. Forfatteren dokumenterer at det er nesten full likestilling i Norge hva angår antall skandaler fordelt på kjønn.

Kanskje overraskende: Mannlige politikere velger oftere å legge seg flat, kvinnene velger oftere å forsvare og rettferdiggjøre overtrampet. Kvinnene får flere medieoppslag på sine kriser, noe som etter forfatterens mening handler om stereotype holdninger til kvinner i politikken. Men følger ikke dette logisk av at mediene biter seg fast så lenge politikeren tramper rundt i salaten?

Forfatteren har kommet til at skandaler er harde realiteter i norsk politikk. Det preger politikken. Vel, mediemangfoldet har nok endret karakteren av en politisk skandale. Men jeg mener etter å ha lest både Tor Midtbø og årets bok, at norske skandaler er ganske små og uskyldige. Det er ytterst få eksempler på at en norsk politiker straffedømmes mens han er politiker. Knapt noen norsk regjering har gått av etter en skandale (Borten-regjeringens avgang kan diskuteres). Det er nesten umulig å tenke seg at et norsk regjeringsmedlem eller statsminister bruker sin makt for å dekke over ulovligheter, som Nixon gjorde, så uskyldsrene håper jeg vi fortsatt kan være!

Og kanskje var det verre før, selv om kildene ikke ligger i mediearkivet. Hva skal man si om riksretten mot ministeriet Abraham Berge, landssviksaken mot Jens Hundseid og den opprørte offentligheten som trolig medvirket til at Norges statsminister i Stockholm, Ole Richter gjorde selvdrap?

Quiz-mastere og kranglefanter av alle slag, med boka Politiske skandaler – Sex, korrupsjon og maktkamp har dere en kilde til mange vriene og festlige spørsmål, på avdanka politikeres bekostning.

KJELL SOLEM