Lyrisk: Arnulf Øverlands dramatiske dikt var tidligere skolepensum. I dag kjenner dessverre få diktet.
Egentlig hadde vi annet på blokka denne – for store deler av landet – vakre søndagen i mai. I gårsdagens utgave av Klassekampen skrev imidlertid lyriker og litteraturanmelder, Sandra Lillebø en svært fin tekst om sin oldefar og andre sjøfolk som deltok under redningsarbeidet etter Rokta-forliset på Hustadvika i 1938.
Hustadvika på Romsdalskysten vil mange kjenne igjen som et av landets farligste havstykker. Dampskipet Rokta var på vei fra Alta til Skottland med skifer da skipet gikk på et skjær og sprang lekk. Halvparten av mannskapet på tolv ble reddet. Av de 90 redningsmennene som deltok, ble ytterlige to tatt hjem av havet.
Redningsarbeidet pågikk i flere døgn. Fordi redningsskøyta Christian Bugge var den første redningsskøyta i norgeshistorien som var utstyrt med radiotelefon, kunne hele Norges befolkning følge med på redningsaksjonen, time for time – noe de også gjorde. En som fulgte nøye med var dikterhøvdingen Arnulf Øverland (1889-1968). Kort tid etter publiserte han sitt episke dikt «Sjøfolkene på Hustadvika».
Da redningsskøyta Christian Bugge kom tilbake til havn i Kristiansund, ble mannskapet hyllet som helter. I ettertid kan det imidlertid synes som redningsskøyta tok en urettmessige stor del av æren for dåden de lokale fiskerne utførte. Dette har Leo Otherhals skrevet om i boka Himmel over hav (2003), forhold Lillebø selv omtaler med relasjon til sin oldefar i overnevnte artikkel.
Da Klassekampen ikke hadde plass til diktet i sin helhet, har Sandra Lillebø lagt det ut på sosiale medier. Det gjør også vi. Et staut epos som i år feirer åttiårsjubileum, og som for eldre generasjoner alltid var å finne i Nordahl Rolfsens lesebok.
Sjøfolkene på Hustadvika
Der kom en melding fra Bjørnesund:
Inatt var det gått et skip på grunn.
Skøiter og fiskebåter gikk ut.
Havet lå som en rykende grut.
Skibet sto på ved Galdeskjær.
Umulig å komme inntil der.
Bølgene brøt over hele vraket.
Det spurtes om det var liv tilbake.
Båtene red i rokk og storm
mot havets fresende Midgardsorm,
vaktet og krysset dagen tilende;
men da det mørknest måtte de vende.
Enda mørkere blev det ombord.
Stormen stod som en foss fra nord.
Folkene satt i lugaren på dekk
og så den siste båten bli vekk.
Det var ikke råd å få gitt nogen tegn.
Det var bare å sitte som daumannsbein
og vente, vente for hvert minutt
på bølgene som skulle ta dem tilslutt.
Og når bølgene sank, men vraket stod,
da tendtes en liten gnist av tro,
og når skibet sluktes av neste sjø,
da tenkte de: Nu skal vi dø!
Det grånet ennu engang av dag.
Da så de skøiten, den gikk over stag!
En mann springer ut for å gi seg tilkjenne,
kanhende de ser ham – det kunde jo hende!
Han redder seg inn før neste brott,
og nu ser det ut som de har forstått!
Nærmere kommer de, skøite og kutter.
Men stormen øker, det gjelder minutter!
Skroget knaker, det kaster og vrir sig,
det svikter, det legger sig over og gir sig!
Da er de der, hele fiskeflåten,
redningsskøiten og føringsbåten!
De gjorde den nesten umulige ting
å seile tvers gjennom bråttenes ring
og fiske opp av det skumgrønne kavet
menn som var tatt av havet!
Men bølgene tar de liv de vil:
to redningsmenn satte livet til:
Knut Løvås og Otto Tendø.
De gav oss den enkle lære
om sjømenns plikt og ære.
Helter? – Hvem snakker om helter her?
Det er jo folk som vi kjenner!
Det er Peder og Eilert og Lars og Johan,
det er naboer, skyldfolk og venner!
Og har de sin æres uskrevned lov,
er det den, deres arbeid gir:
De vet at havet tar sine menn,
men de vet ikke hvem det blir.
Men den som ikke våger sig ut,
når skib er i ytterste fare,
han kan vel være et hederlig skind,
han er ingen sjømann, bare.
Heltene går i uniform,
så man kan se, de er helter,
på skulderstropper og ærestegn
og mange snorer og belter.
Heltene ofrer andre liv,
om ikke de gir sitt eget.
De brer sig og trives i naboens land;
der «ofrer» de nokså meget.
Vi sjøfolk fra Norges og Danmarks kyst,
vi kan ikke tenke sån.
Vi våger liv for å frelse liv,
og dette er nordisk ånd!
