Siste stikk til Sejer

Karin Fossum (foto: Fredrik Arff)

Den femtende boka med Konrad Sejer kan også bli den siste. I tilfelle går Fossum og hennes sympatiske politietterforsker ut med flagget til topps.

Etter 25 år med Konrad Sejer har Karin Fossum varslet at den femtende boka med hennes sympatiske politietterforsker også blir den siste. I tilfelle går Fossum og Sejer ut med flagget til topps.

Det går en lavmælt og nærmest lun tone gjennom Bakom synger døden, der bare et par eksplosive actionscener forstyrrer «idyllen» og der skildringer av karakterenes psyke ofte erstatter det mer utadvendt handlingspregete. Likevel klarer Karin Fossum å skape en spenning som trekker leseren inn og deretter holder på grepet til oppklarningen 380 sider seinere.

To drapsgåter


Karin Fossum :
Bakom synger døden

Krim
Cappelen Damm
380 sider

I sin nye krimroman blir Konrad Sejer og hans etterforskerteam stilt overfor to drapsgåter. Først blir den 16-årige jenta Gritt Zeeland funnet drept i et skogsparti ikke langt unna hjemmet, kvalt og halvveis avkledd, men ikke seksuelt misbrukt. Og ikke mange dager etter blir en ung gutt i samme alder funnet drept lengst ute på byens kaiområde, bestialsk mishandlet til det ugjenkjennelige.

Lokalbefolkningen i Sejers lille hjemby blir rystet og frykten for en mulig massemorder sprer seg. To drap i en så liten by skjer jo så sjeldent at det kanskje er grunn til å frykte enda flere? Eller har drapene ikke noen sammenheng med hverandre, mer enn at de sammenfaller i tid?

Det må også Konrad Sejer grunne på, og gjennom hans samtaler og avhør med foreldre, venner og andre tegnes underveis et portrett av den drepte ungjenta som en særdeles selvbevisst ung dame. En ung skjønnhet som vet å utnytte sine fortrinn. Ei jente det er lett å beundre og bli forelsket i, men som også kan være så overlegen og nedlatende overfor andre at det kan skape misunnelse og misstemning. Kanskje endog nok ungdommelig hat til å trigge lysten til å drepe?

I sus og rus

Det andre drapsofferet har det sjarmerende selvsikre til felles med Gritt, men kommer ellers fra et helt annet miljø. Mens Gritt vokser opp i en tilsynelatende veltilpasset kunstnerfamilie, lever gutten på institusjon. Hans alkoholiserte mor har for lengst gitt ham opp og rømt Norge for et mer behagelig liv i sus og rus i Spania. Hennes skakkjørte morskjærlighet konfronteres med at hun har født en småkriminell sønn som helt samvittighetsløst bruker sin utstråling til å utnytte alle som kommer i hans vei. Er det det som har skjedd nå også, bare at han denne gangen feilberegnet sitt offer?

Selv om Sejer står overfor to drapsgåter, vet leseren lenge mer enn etterforskeren. Vi får være med når drapsmannen i raseri mishandler sitt offer til døds ute på kaien, og vi får ta del i hans refleksjoner rundt det som har skjedd etterpå, samtidig som vi blir godt kjent med personen og de traumene som lå forut for den tragiske hendelsen.

Og måten Fossum kryper inn i hodet hans imponerer. Vi forstår ham, vi ser ham – og vi skjønner hvor misforstått og hundset han har følt seg. Men samtidig sitter vi hele tiden igjen med en nagende tvil. Vi har jo åpenbart med en upålitelig ung mann å gjøre, noe som også åpner for overraskelser etterhvert som vi kommer tettere og tettere innpå ham.

«Et digert vassende vesen»

En av Karin Fossums store styrker som krimforfatter har alltid vært hennes psykologisering av forbrytelsene. Det er liksom som om hun er mindre interessert i hva som har skjedd enn i hvorfor. Dette viderefører hun elegant i Bakom synger døden ved at hun lar oss bli kjent med fire unge mennesker som på hver sin måte bakser med dagens krav om vellykkethet. Der hvor likes og hvordan du framstår på sosiale medier framstår som mer definerende for hvem du er enn den du egentlig er.

Og det gjelder enten du som Gritt kan speile deg i andres beundring eller du som den asosiale og innelukkete Ellemann bare evner å uttrykke følelser gjennom tegninger. Og ikke minst; han Fossum beskriver som «et digert vassende vesen». Den unge mannen som er så overvektig at mobbing og avskyblikk har fulgt ham gjennom hele oppveksten. Den ensomme mannen som mest av alt ønsker at ingen kunne se ham, men som nettopp av den grunn lengter etter virkelig å bli sett. Spesielt som han har ett oppblåst ego med markeringsbehov. Og hva slike unge, sinte «misforståtte» menn kan få seg til å gjøre kjenner vi dessverre så altfor godt fra moderne historie.

Rolig nysgjerrighet

Både i møtet med disse unge menneskene og ofrenes foreldre (samt den dysfunksjonelle familien til Ellemann) briljerer Fossum med sine psykologiske dypdykk, mildt forkledt bak dagligdagse dialoger som ofte uttrykker mer enn det som blir uttalt.

De lar oss også ane noen forbindelseslinjer mellom involverte i det skjulte, som elegant avdekkes av Konrad Sejers like rutinerte som omsorgsfulle behandling av mulige mistenkte og andre som må avhøres. Med sin vennlighet og rolige nysgjerrighet som våpen inngir Sejer den tilliten som skal til for å få de avhørte til å åpne seg og drapsmannen til å vikle seg inn i eget garn – og etterhvert motvillig mykne opp slik at tilståelsen av drapet på kaien til slutt kommer både som en lettelse og med en forklaring.

Under avhørene som leder fram til tilståelsen fletter Fossum også snedig inn referanser til både John Lennons drapsmann Mark Chapman og J.D. Salingers Holden Caulfield, som eksempler på to andre angstfylte unge menn som gikk feil og som vår påleste drapsmann selvsagt vet alt om.

Sejers sorg

Parallelt med at vi får ta del i den bunnløse sorgen til ofrenes etterlatte, sliter også Konrad Sejer med private problemer. Hans trofaste, firbeinte venn Frank er blitt alvorlig syk, og vi får følge Sejers omsorg og selvbebreidelse for alt han kunne gjort bedre for sin følgesvenn. Men i sin private sorg føler han likevel litt på skammen, at han sørger over en død hund, mens andre sørget over sine drepte barn.

Vissheten om at en løst drapsgåte tross alt lindrer sorgen inngir Sejer en viss trøst. Men tomheten følger ham uansett til sengs, etter at han med et knepp legger rommet i mørke. Og lar oss sitte igjen med vissheten om at det er slutt nå. At savnet er vårt.

LEIF GJERSTAD

 

(Foto: Arild Sønstrød)

-- annonse --