Setter ikke like sterke spor

MED BISPOR I BYEN: Lars Saabye Christensen (foto: Magnus Stivi)

ANMELDT: Den dramatiske nerven og poetiske stemningen fra de tidligere bindene lyser ikke like sterkt som før.

Byens spor-trilogien vil bli stående som et av høydepunktene i Lars Saabye Christensens omfattende forfatterskap. Som en forlengelse av trilogien kommer nå et fjerde «ekstrabind», men Byens spor. Jesper og Trude mangler dessverre den magien som gjorde de tre første bindene til en så gedigen lesefest.

Da Saabye Christensen for et par år siden lanserte tredje bind Skyggeboken satte han en støkk i mange ved å la bokas fortellerstemme (= forfatteren) hevde at dette var forfatterens farvel. Det ville ikke komme flere bøker fra hans hånd.

Heldigvis var påstanden i romanen bare fiksjon, selv om Saabye Christensen har bedyret at bekymringen over kreften som herjet i hans kropp var så stor at han under skriveprosessen var overbevist om at dette faktisk var hans avskjed. Noe vi i dag altså kan fastslå overhodet ikke stemte. Etter hans «avskjed» i Skyggeboken har han gitt ut både familiekrøniken Min kinesiske farmor og romanen En tilfeldig nordmann, før han nå vender tilbake til Fagerborg-familien Kristoffersen og går opp nye spor på gamle trakter med Jesper & Co.

Oslo på 1980-tallet

I Byens spor. Jesper og Trude er vi kommet fram til 1980-tallet, et tiår der Oslo gikk igjennom et kraftig hamskifte. Byens puls slo raskere og uttrykket ble langt hippere, samtidig som kommersen styrket sitt grep og definisjonsmakten over hva «den moderne tid» egentlig innebar.


Lars Saabye Christensen :
Byens spor. Jesper og Trude

roman
Cappelen Damm
464 sider

Og midt oppi dette finner vi Jesper og Trude, ungdomskjærestene fra første bind som til tross for mange års adskillelse og prøvelser er endt opp som voksne og litt desillusjonerte samboere. Vi møter også Jespers søster Stine som skjuler sine traumer bak sitt idealistiske og samvittighetsfulle virke som lege. Og selvsagt får vi nok en gang treffe Jespers gamle og nokså spesielle venn siden barneårene, slaktersønnen og forretningsmannen Jostein Melsom.

Siden handlingen kretser rundt de samme personene i det samme strøket som før, blir det også gjensyn med den eldre generasjonen vi ble kjent med i de tre tidligere Byens spor-bøkene. Men der tynnes det ut i rekkene og deres rolle i Byens spor. Jesper og Trude blir derfor mer som kontinuitetens perifere stemningsmarkører, i noen tilfeller dessuten bare representert ved minnene om det som en gang var.

Aktiv fortellerstemme

I tillegg til bokas hovedkarakterer, får vi i aller høyeste grad også møte forfatteren, som i egenskap av bokas fortellerstemme skriver seg aktivt inn i handlingen, med sine mange og hyppige kommentarer og betraktninger både om bokas hovedkarakterer og refleksjoner rundt «den nye tiden» som inntar Oslo. Gjerne sett gjennom et nostalgisk skimmer der skepsisen overfor det nye farger teksten.

Dette fortellerstemmegrepet har Lars Saabye Christensen benyttet med stort hell ved flere tidligere anledninger, og med hans kjærlighet til og omsorg for Jesper, Trude, Jostein og Stine er det lett å forstå at han falt for fristelsen å fortsette fortellingen om dem – samt å skrive inn seg selv som forfatter i fortellingen.

Litt i ubalanse

Men jeg er ikke helt sikker på at Lars Saabye Christensen har funnet den riktige balansen denne gangen. Hans hovedkarakterer har forlatt ungdommen og sliter alle på hver sin måte med å finne et naturlig ståsted i livet som voksen. Saabye Christensen meisler ut deres hverdagslige kvaler med detaljrik og kjærlig hånd, men den dramatiske nerven og poetiske stemningen fra de tidligere bindene lyser ikke like sterkt som før.

For selv om vi kommer tett på personene, fortrenges de likevel litt for mye av forfatterens tendens til å la fortellerstemmen kommentere alt han «ser». Og i sann Saabye Christensen-ånd kretser mange av refleksjonene rundt begrepet tid og filosoferingen rundt fortid, samtid og framtid som relative begreper – eksemplifisert ved at det som for karakterene er framtid for fortellerstemmen er fortid.

Eller som han så elegant formulerer tidsaspektets rolle for fortellingen i passasjene «Fordi vi ønsker å skape et ekko, eller snarere et minne, fortellingens minne, som rett og slett skal sørge for at tiden ikke står stille, men at den ikke går fra oss heller» og litt seinere i boka «(…) fordi vi er blitt klar over at fortellingen nærmer seg en slutt, og alt som vi hittil har fortalt hviler på dens skuldre, akkurat som den en gang hvilte på våre, før vi fikk lettet oss ved å fortelle. Slik blir fortellingen presset sammen til et stoff laget av blant annet minner, rykter, adresser, navn, gater, strekninger, samtaler og drømmer.

Jeg har stor forståelse for at Lars Saabye Christensen hadde lyst til å oppsøke Byens spor-universet nok en gang. Men gjensynet føles ikke like nødvendig eller overveldende som jeg opplevde fortellingen i de tre første bindene. Jesper og Trude oppleves mer som et bispor, litt i skyggen av de andre Byens spor-bøkene.

LEIF GJERSTAD

 

2 Delinger