Selveste Ønskediktet

Lyrisk: Anders Neraal mener Jan Erik Volds «Ønskediktet» er godt følge til debatten om gravalvoret i norsk litteratur.

Hun var smellvakker, klok og hun elsket Jan Erik Vold.  Plutselig var ikke fotballen viktigst, men den første store forelskelsen.  Diktsamlingen hun gav meg lyser fortsatt fra bokhylla. Henter jeg den fram, er det for å humre, men også for å minnes.

Lyrikk kan være så mangt har alltid Jan Erik Vold (f. 1939) hevdet. Få diktsamlinger har skapt så mye begeistring og rabalder som Volds Kykelipi (Gyldendal, 1969).  Samlingen er fandenivoldsk, morsom og formelig sprudler av kreativt kaos.  Slike verseføtter var alt annet enn vanlige på denne tiden.

Et dikt var til Stortinget og går slik:

TIL NORGES STORTING

Jeg søker hermed
om å få flytte inn
i Grotten (eller gjerne
et tilsvarende
sted). Jeg har skrevet
5 bøker, Kykelipi
er den sjette og jeg tror nok
det skulle bli
noen til. På forhånd
takk! Deres
Jan Erik Vold

Og ”noen til” er det blitt. Over tjue diktsamlinger, men også gjendiktninger, bøker og essays om litterære emner. Jan Erik Vold er en bauta i norsk litteratur. Og fortsatt velsignet produktiv.

Tilbake i Kykelipi finner vi også «Ønskediktet», og som kan passe godt til de senere ukenes debatt om gravalvoret i norsk litteratur:

 

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

 

(Forsideportrett av Jan Erik Vold: Ulla Montan / Gyldendal Norsk Forlag)

Les også: JEV gjendikter Richard Brautigan

 

 

-- annonse --