Scorer poeng for «Rødt kort»

Hvis Aust får tid, leser han kanskje Tiller til påske? (Foto: Helle K. Hagen)

Påsken byr på mange muligheter. Noen leser krim, andre drar på fotballtur til England. I «Rødt kort» byr Kurt Aust på begge deler, med en fotballkrim fra England.

 

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Dette tilskuddet til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Kurt Aust, som passe til påske kom med fotballthrilleren «Rødt kort» fra Exeter i England..

 

Boka jeg leser nå?

– Ved bestefarstolen min, så dyp og med så store armlener at jeg kan sitte normalt, på tvers eller på langs som jeg har lyst, ligger det alltid ganske mange og ganske forskjellige bøker. Noen er jobbrelaterte (de siste to årene: fotball), andre er ren kos. Noen er fagbøker eller biografier, andre krim eller ren skjønnlitterære. Jeg nevner en knippe:

Ekko av Lena Lindgren, et fascinerende essay om medieteknologien og Silicon Valley.

Amerikanske Tom Reiss og Den sorte greven, en like fascinerende og like sann historie om sønnen av en slave som under den franske revolusjonen ble general og kort etter revolusjonen, far til forfatteren Alexandre Dumas.

Seint, men ikke for seint, har jeg kommet i gang med Elena Ferrantes Mi briljante venninne og koser meg med den. Den er inspirerende konsis og samtidig fargerik og detaljert.

Robert Galbraith er pseudonymet for JK Rowling (som for så vidt også er et pseudonym) når hun skriver krimserien om privatdetektiven Cormoran Strike og den kvinnelige hjelperen Robin Ellacott. Lange skygger er på nesten tusen sider og som sengelektyre en styrkedemonstrasjon å holde på med. Boken er skrevet i den gamle engelske krimstilen hvor minutiøse detaljer og langsom oppnøsting av mysteriet er stilen framfor action og et nytt lik i annet hvert kapittel. Ikke at boken ikke er blodig, den har en snuffscene som … Huff!

Sist, og for meg ikke minst, leser jeg om dagen igjennom mitt neste manuskript med arbeidstittelen Scarlett. Jeg vil av gode grunner ikke si mer om det, for hvem vet om det noen ganger kommer til å se en bokhandel fra innsiden? Men hvis jeg får det som jeg ønsker, blir det forhåpentligvis en bok om et år eller to.

 Boka som forandret livet mitt?

– Det er kanskje å gå for langt å si at Pippi Langstrømpe endret livet mitt, men hun som person og de herlige løgnhistoriene hennes, fenget meg som 9-10-åring så jeg fikk de første vage ønsker om en dag å kunne leve av å fortelle slike historier.

Ikke så mange år seinere leste jeg Jens Bjørneboes Frihetens øyeblikk og Kruttårnet som begge satt i mageregionen som knyttnever. For en ung gutt fra et forholdsvis trygt og rolig miljø, var de øyeåpner for både menneskets og ondskapens historie, og har uten tvil preget deler av mitt forfatterskap.

Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?

 – Hm, egentlig tror jeg ikke at det er noen andres bøker jeg skulle ha ønsket … Eller kanskje Bibelen? En kommersiell suksess og lest av mange. Oversatt til 470 språk! Det hadde vært rått.

Jo, én bok skulle jeg gjerne ha skrevet, Travels with Charley av John Steinbeck. Ikke av kommersielle eller lyriske grunner, men fordi selve tanken om å innrede en bil til bobil og så ta hunden (Charley) med på reise tvers over 50-tallets USA, er besnærende for en som alltid har hatt litt vagabond i seg.

Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?

– Det er ikke å legge skjul på at Silke av Alessandro Baricco har ligget og murret i bakhodet da jeg skrev Kaos og øyeblikkets renhet. De er begge korte, historiske romaner, skrevet med dveling ved hver setning og hver scene.

De historiske krimromanene mine om Petter Hortten og Thomas av Boueberge er i utgangspunktet påvirket av Umberto Eco og Rosens navn, noe jeg ganske klart antyder med åpningssetningen i første bok, Vredens dag, en setning som er nesten lik Umbertos, men ikke helt.

Utover i den historiske serien, og i andre av mine krimromaner, er jeg trolig påvirket av Peter Temple, Fred Vargas og Deon Meyer – slikt er vanskelig å si med sikkerhet, for jeg låner og påvirkes uten tvil av forfattere jeg liker, uten å merke det selv.

Boka jeg synes er mest undervurdert?

– Stort sett synes jeg verden heller har bøker som er overvurdert, men for å svare på spørsmålet, ender jeg opp med å påpeke at Knulp av Hermann Hesse (Drei Geschichten aus dem Leben Knulps fra 1949) ikke er oversatt til norsk, det jeg har kunnet konstatere.

Jeg har lest mitt danske eksemplar i filler, og kalte meg i min pure ungdom for Knulp, når jeg skrev eller tegnet noe som var godt nok til å få en signatur.

Hovedpersonen Knulp er en hamsunsk vandrer og livsbetrakter som lever et fritt og uborgerlig vagabondliv – en inkarnasjon av Hesses egen drøm, har jeg blitt fortalt – og tydeligvis en skikkelse som traff en streng i meg.

Den siste boka som fikk meg til å gråte?

– Med skam å melde (eller ikke?) var det da jeg skrev en scene i en av mine egne bøker for noen år siden. Jeg skulle ta avskjed med en figur som hadde fulgt meg gjennom mange bøker. Da ble jeg blank i øynene.

Ut over det må jeg innrømme at jeg aldri gråter når jeg leser. Ikke fordi bøker ikke påvirker følelsene mine, men tydeligvis ikke tårekanalene.

Den siste boka som fikk meg til å le?

– Ekte tigre av Mick Herron. Det er en spionthriller, skrevet av en engelsk forfatter som maktet å få meg til å le høyt og hjertelig midt i en uhyre spennende scene. Han er en herlig, ironisk og samfunnskritisk forfatter, en arvtaker til John le Carré, men med et glimt i øyet som den nå avdøde mesteren ikke var spesielt kjent for.

Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?

– Det ligger ikke for meg og skamme meg, til det er livet for kort. Men skal jeg nevne en bok, eller rettere sagt tre, som jeg synes det er ille at jeg ikke har fått lest, så er det Carl Frode Tillers Innsirkling. Bøkene står klare i bokhyllen, men jeg må ha god tid og være i riktig humør, for jeg vet at de er så gode at jeg knapt får gjort annet når jeg først setter i gang.

På en måte er de et bevis på at bøker kan være for gode. (Dette er sagt med et lite, ironisk smil, bare så det er sagt.)

Boka om mitt liv – tittel?

– Mitt liv som alt annet enn sjiraff

(Tittelen krever en laang forklaring som det ikke er plass til her:)

102 Delinger