Savner nyskapende norsk krim

– De siste fem årene har vist at norsk krim står trygt og godt både nasjonalt og internasjonalt, og at vi blir stadig flere norske forfattere som hevder oss i massemarkedet også utenfor Norge, sier krimforfatter og bokblogger Geir Tangen.

Skal vi tro bestselgerlistene er fremdeles krim en foretrukken sjanger for nordmenn. Men som alt annet er også denne sjangeren i stadig utvikling og forandring. Vi har bedt Tangen og Tom Egeland om å oppsummere de siste fem krim-årene, og Tangen trekker frem den internasjonale suksessen til flere norske forfattere som en viktige utvikling.

– Jørn Lier Horst har stått sterkt i Norge i mange år, og de siste årene har hans forfatterskap slått an i stadig flere land. Ingar Johnsrud, Samuel Bjørk, Gard Sveen og Heine Bakkeid er fire nye navn som alle har hatt braksuksess utenfor Norge. I tillegg har noen et langt større navn internasjonalt enn det vi har her hjemme.

Agentene skaper suksess

Tangen mener at deler av denne suksessrike utviklingen har kommet fordi forfattere har fått øynene opp for frittstående agenturer:

– Vi ser at det er en klar utvikling der flere norske krimforfattere oversettes. Mye av grunnen til dette er at også norske forfattere nå har oppdaget hvor nyttig det er å bruke frittstående agenturer som Salomonsson, Ahlander og Nordin Agency. Vi har også fått norske frittstående agenturer som Oslo Literary Agency og Nothern Stories som er begynt å selge norsk krim i bøtter og spann. Sistnevntes suksess med John Kåre Raakes Isen på Frankfurt-bokmessen er et strålende eksempel på dette, sier Tangen.

Historiske tendenser

– Én av tendensene jeg har registrert, er at stadig flere våger å søke bakover i historien når de skriver krimhistoriene sine, sier Tom Egeland.

Han påpeker at Kurt Aust lenge har hatt et slags «eierskap til historisk krim», men merker nå at stadig flere melder seg på:

– Ingebjørg Berg Holm, Hans Olav Lahlum, Jørgen Brekke, H.K. Fauskanger og forfatterparet Tore Aurstad & Carina Westberg er bare noen navn jeg kommer på i farten som rendyrker det historiske perspektivet. Debutanten Lasse Gallefoss’ roman foregår under og rett etter krigen, og det samme gjorde Aslak Nores fjorårsvinner av Rivertonprisen. Alle våger de å henlegge historiene sine langt tilbake i tid, sier Egeland.

Dette er også en trend Tangen har merket seg:

– Selve krimsjangeren har også hatt en utvikling de siste årene. Vi har fått flere forgreininger og et større mangfold. Langt flere har kastet seg på historiske krimromaner med handling tilbake i tid, eller med deler av handlingen fra en annen historisk epoke. Gard Sveen har gjort dette med stort hell, og Hans Olav Lahlum har funnet stadig flere lesere.

Flere kvinnelige krimforfattere

Både Egeland og Tangen fryder seg dessuten over å ha fått flere kvinnelige kolleger de siste årene:

– At mange kvinner markerer seg i krimsjangeren har vært en positiv utvikling helt siden 1980-årene. Forfattere som Unni Lindell, Karin Fossum, Anne Holt og Kim Småge var blant dem som staket ut kursen, men det er flott å se at flere av veteranene holder koken samtidig som nye stemmer kommer til. De siste årene har budt på mange spennende nye kvinnelige krimforfattere. Her er det mange som fortjener å bli nevnt, men la meg nøye meg med forårets stjerneskudd Ruth Lillegraven.

Men Tangen savner den internasjonale oppmerksomheten på de norske kvinnelige forfatterne, og retter en oppfordring til agenturene.

– Det vi kanskje savner er nye norske kvinner som klarer å «breake» utenfor landets grenser. At strålende krimforfattere som Trude Teige, Ingebjørg Berg Holm, Myriam H. Bjerkli og Marit Reiersgård ikke har flere tilhengere der ute er en utfordring som herved er sendt videre til norske og utenlandske agenter.

Stadig flere navn

– En annen trend som vi må ta med de siste fem årene er at vi får stadig flere navn som dukker opp, sier Tangen.

Krimdebutantene øker for hvert år, men Egeland påpeker at disse ikke nødvendigvis skriver tradisjonell krim:

– En annen tendens jeg har notert meg, er at stadig flere forfattere – også blant debutantene – skriver thrillere fremfor klassisk krim. Thrilleren har sitt eget formspråk og sine egne sjangerkonvensjoner, på lik linje med den typiske etterforsknings-baserte who-done-it-krimmen. Debutanten John Kåre Raakes Isen er et glimrende eksempel på en thriller i beste Alistair MacLean-tradisjon. Samtidig synes jeg forfatterne av realistisk politi- og detektivkrim er flinke til å ta opp viktige temaer i samfunnsdebatten så å si i Sjöwall & Wahlöös ånd.

Tangen ser også en utvikling i sjangeren, og merker seg at politietterforskere er på vei tilbake:

– Vi ser kanskje spor av litt færre journalistkrimmer og litt flere politikrimmer. I tillegg har vi fått ganske mange subsjangre som vi ikke hadde tidligere. Lene Lauritsen Kjølners ChiqLit-krim er ett eksempel, Ingar Johnsruds konspirasjonskrim et annet. Sistnevnte er dessuten en sjanger jeg tror vi vil se mye mer av i tiden som kommer.

Vil se mer nyskaping

– Å vite hva man savner er ikke så lett før man ser det og oppdager at dette har jeg faktisk savnet. Helt generelt vil jeg vel si at mye moderne norsk krim går i sporene til våre litterære forløpere. Jeg skulle gjerne ha sett enda mer original og nyskapende norsk krim – selv om eksempler finnes, sier Egeland.

Han trekker særlig frem to forfattere som er tøffe i den forstand, men ønsker mer original krim:

– Når Ruth Lillegraven skriver annethvert kapittel på bokmål og nynorsk, og Agnes Matre utgir sin krim både på bokmål og nynorsk, synes jeg de er tøffe. Men mange av oss kunne nok vært enda flinkere til å utfordre sjangeren. Samtidig må vi erkjenne at krim er en formelbundet litterær tradisjon der sjangerkonvensjonene nok, bevisst eller ubevisst, bremser forfatternes vilje til genuin originalitet og nyskapning, sier Egeland.

Geir Tangen har også et savn etter en viss type bøker i det norske krimlandskapet:

– Jeg savner de enkeltstående thrillerne. En kjempestor sjanger internasjonalt som vi liksom aldri helt har klart å få til her i Norge. Vi ser noen få eksempler som Alt er mitt av Ruth Lillegraven, En norsk spion av Aslak Nore og Tom Kristensens glimrende thrillere. Her er det masse upløyd mark for norske spenningsforfattere, og ikke minst for forlag og agenter som burde satse mer på denne sjangeren. Blir spennende å se om vi får flere psykologiske thrillere med upålitelige fortellere, eller om Norge aldri klarte å kaste seg på den bølgen. Så langt står Lillegraven sørgelig alene.

(Hovedfoto: Foto Tangen: Haakon Nordvik. Foto Egeland: Raymond Mosken)