Sånn det er

Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand. Her er boerkrigen ennå ikke begynt.

  Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er. Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen genert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.

   Mottagelsen av hans siste plate har vært minst like ekstatisk som tilfellet var med de to foregående. Førsteopplaget på 23 000 ble revet bort på fire dager. Nærmere en halv million plater har Børretzen og Myhre solgt de senere årene. I en alder av 77 opplever han å bli stoppet gatelangs av trettenåringer som vil ha autograf. Han kunne tatovert seksere fra håndleddene og ned til fotbladene. Men slik er han ikke skapt. Selv ikke i årene som sjømann lot han seg tatovere. Helst vil han være usynlig. Det er sånn det er. 

   Børretzen inntar hjørnestolen i den bittelille stuen ved siden av kjøkkenet og aner ikke hva han skal si. Særlig ikke til et blad som befinner seg lysår fra hans eget liv og virke. Han, som i manges øyne er det siste bolverk mot pengetellernes blåkalde jerngrep om våre liv.   

   – Dette huset kostet altså 150 000 kroner i 1975, sier han. Med akkurat den stemmen som Lars Saabye Christensen mener at det burde være mulig å stryke en fyrstikk langs og få fyr. Assosiasjonene til en fyrstikk bestyrkes i høy grad av hans fysiske utforming og vesle hode. Varmt blir det dessuten bestandig når han gnisser sine sorgmuntre betraktninger frem.   

   – 155 000, korrigerer Eva. 

   – Det var Eva som kjøpte huset, for det var hun som hadde penger. Jeg bor her bare på nåde.     – Det hender at jeg angrer litt på det, sier Eva. – For dermed føler ikke du noe ansvar. Huset er liksom mitt område. Han har bil og båt, han. Det er litt sånn, altså. 

    Hun tar med seg en halvfull pakke Gul Mix og går ned i kjelleren for å lage keramikk. 

   – Eva er utrolig. Hun har altså vært vikar i hjemmehjelpen fra klokken åtte i morges. Nå går hun ned og jobber videre med keramikken. Jeg skjønner ikke at hun makter, men jeg har jo alltid vært doven. Akkurat nå føler jeg meg helt tom. Jeg har lyst på ferie. Derfor ligger det franske kart ut over hele bordet her. Jeg hører at jeg snakker, men det jeg sier er helt ubetydelig. Det hører også med til det litt melankolske. Jeg synes det blir mer og mer slitsomt å være på flyplasser. For tiden er jeg inne i en lei periode rent reisemessig. Det er ikke uten grunn at jeg stiller meg skeptisk hver gang Lars Martin foreslår å spille inn en plate. I begynnelsen av uken opptrådte jeg i Bodø. I morgen skal jeg til Kristiansand. Derfra direkte til Bergen. På mandag skal vi synge for Redaktørforeningen i Oslo. Pluss at vi skal opptre i Konserthuset. Det er jeg veldig stolt over. En verdig avslutning på året, om ikke på livet.

   – Skal vi begynne med å skjende Alf Prøysens minne?

   – Det er bare noe jeg har lyst til, men det går jo ikke. Det er ikke noe å ta ham på. Dessverre gjelder det samme i noen grad meg. Også den siste platen har fått forbløffende god mottagelse. Jeg antar det har sammenheng med at jeg er gammal og har hatt kreft. Folk har ikke hjerte til å ta meg. I mai fikk jeg attpåtil et lite hjerteattakk. På fødselsdagen fikk jeg et morsomt brev fra en pensjonert dansk sosialmedisiner.

   Børretzen henter brevet og setter snorbrillene på nesen for å lese opp noen linjer. Men plutselig vurderer han dette innfallet som upassende. Sitte her og lese opp fødselsdagsbrev. Det får være visse grenser. Dessuten ringer Alf Cranner i nettopp dette øyeblikk og lurer på hvordan det står til. De var jo parkamerater på scene og plate i en rekke år.  

   – Jeg tenkte på det før du kom; hva i all verden skal vi snakke om? Du nevnte ordet “livet” på telefonen. Da kom jeg på en replikk fra kolingen: “Man må vara glad att man lever, månge er inte fødde enn.” Det er jo ikke lenger så vanlig å bli født som det var da jeg kom til verden. Vi kan naturligvis få tak i noen utenfra. Nå begynner man å se verdien ved det. I Tønsberg er det etterhvert blitt mange mennesker av utenlandsk herkomst. Jeg var inne i Farmandstredet og handlet forleden dag. Det krydde omkring meg. Da tenkte jeg at det ville komme en seksti år gammel fremskrittspartimann bort og si, nå ser du hva du har stelt i stand. Mange synes nok at jeg har vært veldig naiv i min innvandrervennlighet. Holdningen har vært; ta i mot, kom igjen. Jeg har regnet med at det finnes så mange som hindrer dette at jeg trygt kan drive med mitt. Så sikker var jeg på at noen ville angripe meg inne i Farmandstredet at jeg hadde tenkt ut hva jeg ville svare. Men ingenting skjedde. Iblant er det vidunderlig at ingenting skjer.

   En hvit katt dukker opp fra intet, og kroer seg rundt kåsørens tøfler. Den kom innom på besøk en dag og siden er den bare blitt her. Det er sånn det er. 

   – Du skal i mange år ha levet uten både klokke og telefon.

   – Jeg hadde ikke så god råd. Periodevis var jeg så langt nede at honorarene opptok meg langt mer enn prestasjonene. Uff, nå ringer det igjen. Jeg burde få vekk den telefonen. 

   Det er Ukeslutt som ringer for å tilby kåsøren nye oppgaver. Joda, sier han, kanskje det. 

   – Du pådro deg tidlig det syndromet du kaller “indre vestlending”. 

   – Jeg føler skam og dårlig samvittighet nesten uansett. Det skyldes trolig at mine foreldre kom fra det indre vestland. Kall det gjerne nedarvet skyldfølelse. Jeg har alltid holdt muligheten åpen for at jeg er gal, men at legen ikke har hjerte til å fortelle det. Ofte spør jeg meg selv: Tyder ikke det jeg nå gjorde på at jeg er sinnsforvirret? De første tre årene av mitt liv bodde jeg i Sandnes. Det husker jeg ikke noe fra, bortsett fra at det må ha vært en streik. Mange mennesker kom løpende etter en person som søkte tilflukt hos oss. De ropte “streikebryter”. Et uttrykk som ikke sa meg noen ting, og som jeg av den grunn aldri har glemt. Jeg husker det som veldig skremmende, at voksne mennesker skulle ta en annen voksen. Min far var ingen svovelpredikant. Jeg kom tidlig i opposisjon, men jeg var akkurat like dårlig opponent da som jeg har vært siden. Allerede den gang brukte jeg altfor mye energi på å tenke gjennom hva jeg burde si. Angsten for konflikter fikk tidlig hånd om meg. Min far mente at plystring var helt i orden. Han likte til og med fiolinmusikk. Men dans og kortspill var selvfølgelig tabu. Samtidig er det klart at mine foreldre forandret seg kraftig i løpet av livet. Barn kan ha en oppdragende virkning på foreldrene. Jeg tror at faren min etterhvert fikk ganske stor respekt for både meg og mine to storebrødre, selvom vi alle tok avstand fra hans tro og tankegang. Mitt inntrykk er at han godtok mer og mer. Begge mine foreldre var fra små kår på vestlandet. Ofte har jeg tenkt at deres livserfaring var veldig liten. Jeg hadde vært til sjøs, sett verdener og opplevd en mengde ting. For mine foreldre var også en rekke norske verdener avstengt. De følte seg skremt og betraktet dem kun på lang avstand.

   – Som landssekretær i Samemisjonen må han vel ha reist en del?

   – Jeg tror at han hovedsakelig traff samer som tilhørte folden. Men jeg fikk ganske stor respekt for det arbeidet han gjorde i samemisjonen. De drev et utstrakt sosialt arbeid, med barnehjem, sykehjem og en mengde ting som ingen andre drev med. Jeg tror min far var minst like opptatt av dette som av omvendelse. 

   – Så det var denne tjukke, umenneskelige presten på Grorud som gjorde deg til ateist. 

   – Den tjukke presten er et litterært påfunn. Jeg ble oppringt av en som mente at det måtte være bestefaren hennes. I virkeligheten husker jeg ikke presten på Grorud. Jeg ble omvendt da jeg gikk og leste for presten i Markus Kirke. Men ikke verre enn at jeg lot meg konfirmere. Det vil si, jeg hadde ikke mot til å fortelle mine foreldre at jeg nødig ville konfirmeres. Det er typisk meg. Boken om min barndom er egentlig bare en samling radiokåserier. Det begynte med at jeg hadde kommet meg ut av sykehuset etter kreftoperasjonen, og følte meg forferdelig dårlig. Jeg gråt hele tiden. Tålte ingen verdens ting. Alt gikk i en tåke. På den tiden var det en afrikaner som ble utvist fra Norge til sitt hjemland. Dommen bestod av så og så mange stokkeslag. Dette snakket man mye om på Dagsrevyen. Samtidig kom Totto Osvold på besøk. Han skulle begynne den nye Søndagsposten, skjønte hvor dårlig det stod til, og ville sette meg i gang. Veldig flott gjort, synes jeg. Da begynte jeg å skrive om barndommen. Noe husket jeg og noe fant jeg på. Angsten for helvete var absolutt reell. Den sitter der fortsatt. Jeg følte at helvete måtte minne en del om det som var nede i utedoen. 

   – Du tok til flasken og trodde i lange øyeblikk at du var Eroll Flynn. 

   – Jeg var veldig flink til å dagdrømme. Kirkebesøkene tjente i så måte som en stor stimulans.  Man var nødt til å bruke fantasien for å holde ut. Nå innser jeg at dette var en rikdom. Fortsatt er jeg ganske god til dette, hvis jeg ikke får sove. Da kan jeg lage meg interessante reiser og eventyr. Barn og ungdom av i dag rekker aldri å kjede seg. Nå forstyrres den fantasiskapende evnen av elektriske spill. Man får aldri bruk for den. Det synes jeg må være et fattigdomstegn. 

   – Du er av den oppfatning at Valgerd Svarstad Haugland drikker faretruende lite. 

   – Ja, hun er jo så forferdelig bra. Valgerd er irriterende i all sin uklanderlighet. Det gjelder hele den gjengen der. De synes det var “rett å gjæra det og det”. De har alltid så forbasket rett og er liksom moralsk uangripelige. Jeg synes det er et umenneskelig trekk. 

   – “Vi blir moralske når vi er ulykkelige”, skrev Proust. 

   – Det lover dårlig for nordmenns lykketilstand. Det er ikke ofte man ser eksempler på vellykket lykke. Kanskje det er en utenkelighet. Jeg har lagt merke til hvor mye vanskeligere lykken er å skildre enn sorgen. Finnes det filmer som handler om liv hvor alt er i orden? Ikke som jeg vet. Litterært er det umulig å skildre et lykkelig ekteskap. Lykken blir fort forferdelig kjedelig. Jeg lurer på om vi har anlegg for lykkefølelse i det hele tatt. Vår venn borti nordbyen, statistikeren Ottar Hellevik, har skrevet en bok som heter “Det gode liv”. Helse kommer høyt opp som kriterium. Men materielle goder blir i liten grad ansett som forutsetning. Desto mer pussig er det at vi ensidig dyrker det materielle på bekostning av alt det som kunne høynet vår lykkefølelse. Jeg tror man må være fornøyd hvis man opplever perioder av tilfredshet. 

   Børretzen hørte en blues lenge før han visste hva blues var for noe. Bedrøvelse tok bolig i ham, og humoren ble hans lufteventil. En tidligere fotoekspeditør i Tønsberg minnes at melankolikeren for tyve år siden kom inn i butikken med en liten propanbeholder fra båten. Denne satte han fra seg på disken, for så å forklare personalet at man stod overfor en bombe. Genanse finner så mange utløp. I sin første bok lanserte forfatteren den teori at vikingenes herjinger kanskje kunne vært unngått hvis de hadde hatt lommer til å putte hendene i. 

   – Nostalgisk har du alltid vært. Allerede i unge år ville du bli antikvar. 

   – Det må vel ha vært et utslag av nostalgi. Først og fremst var det billedkunstner jeg ville bli. Da jeg begynte å tegne som tenåring, blant annet bytegninger i Dagbladet, søkte jeg de gamle tingene, de skeive husene og trange gatene. Det var malerisk og mindre kjedelig. Man tegner ikke blokker på Lambertseter. Tenk deg en hollandsk småby med rare hus som lener seg til hverandre. Vi vet at de som opprinnelig bodde der ble brent som hekser eller døde av tuberkulose i tyveårsalderen. Den delen av vanskelighetene har vi etterhvert fjernet. Men man kunne beholdt noe av det andre, synes jeg. Vi kunne beholdt gatene smale. Funksjonalismen var en ulykke, enda så godt ment den var. Jeg har alltid hatt sans for det som var. Bøker har alltid gitt meg glede. Og romantikk. Romantikk er ofte nostalgisk. Jeg mener faktisk at menn er vesentlig mer romantiske enn kvinner. Da tenker jeg på den romantikk som ligger i flukten fra den såkalte hverdagen. Drømmen om noe annet, som blant annet fører til at menn kjøper båter. Noen av dem drar på jordomseiling. Det er få kvinner som legger ut. Romantikk er en egosentrisk greie. Ikke sjelden handler det om flukt. Nylig leste jeg om Wergelands reise til Paris i 1841. Det var langt på vei en flukt. Hjemme var han truet av rettssaker og gjeld.  

   – Tror du at nordmenn liker å ha det vondt?

   – I hvert fall er det en underlig dragning hos nordmenn, dette at man søker opp i høyfjellet når våren omsider kommer. Tidligere søkte man kanskje det enkle liv. Nå har de fått 26 toaletter på fjellhyttene sine. Dessuten kan de kjøre helt frem. Noen har til og med varmekabler i innkjørselen til hyttegarasjen. Sett i lys av hvor mye som er forbudt her i landet, er det ganske mye rart som er lov. Tenk på disse båtracene, for eksempel. De pøser ut energi og forurensning. Det burde da være en enkel ting å forby slike båtrace i et land hvor du snart ikke får røke på restauranter. Jeg har også en forferdelig mening som jeg ikke våger å si høyt. 

   – Så si den lavt.

   – Jeg synes at charterflyreiser skulle være forbudt. Det er bare tull at man skal frakte folk over halve kloden for at de skal være en uke på badestrand. Ikke for det. Jeg har selv vært på Kanariøyene tre ganger. Kona mi er skrekkelig glad i å bade.  Jeg har overrasket meg selv ganske mye ved å bli med. Men hun er som sagt usedvanlig glad i å bade. Selv er jeg meget alminnelig også på det området. Men det forbruket disse charterturene representerer er jo enormt. Hvor mye lykke disse turene gir opphav til, tror jeg er vanskelig å regne ut. Samtidig innser jeg at et forbud vil resultere i at bare de rike får anledning til å reise. Derfor tør man ikke å fremsette slike forslag. Hvis man foreslår grep som monner i miljøsammenheng, er man garantert å miste sine velgere. Kortsiktigheten er en uhyggelig side ved demokratiet. Men de andre systemene har så mange flere uhyggelige sider at jeg synes det veier opp. 

   Børretzen har vært sosial demokrat i hele sitt voksne liv. Det går nesten ikke en dag uten at han savner Einar Gerhardsen. 

   – Det er fortvilende at ingen gjør noe alvorlig forsøk på å redusere privatbilismen. Vi fant for noen år siden ut at det ofte var billigere å leie bil enn å ta toget. Nå har jeg honnørbillett. Da blir det hipp som happ. Jeg må ærlig innrømme at jeg ganske ofte tar kontorvognen. Det er jo en slags kamuflert førsteklasse. Men hvis Eva er med, våger jeg aldri å foreslå kontorvogn. Hun er nemlig meget økonomisk. Så økonomisk at hun ruller sigaretter for å spare penger. Det kjemper vi litt med her i familien. Før brukte vi masse energi på å finne det aller billigste hotellet. Nå skeier vi rett som det er ut og tar inn på tostjerners. Eva er så økonomisk at det er umulig å finne presanger til henne. Hun synes det meste er bortkastede penger. Og det har hun jo helt rett i. Jeg har en del av det samme. I det ene øyeblikk føler jeg at vi burde slå til, nå som vi har fått god økonomi. Samtidig sier jeg til meg selv, at nei, det blir for dyrt.   

   Vegring har vært hans livsledsager i alle år. Det mener han selv er noe av hemmeligheten bak hans popularitet blant yngre mennesker. De gjenkjenner seg umiddelbart i hans naivitet og usikkerhet. 

   – Kan suksessen også ha sammenheng med den rådende slemhet i samfunnet?

   – Det er jeg temmelig sikker på. Otto Jespersen har skapt behov for en motvekt. Folk savner det andre. Selv er jeg blitt mye vennligere i det jeg lager. Tidligere syntes jeg det var viktig at alt skulle være morsomt. Jeg trodde det var min eneste salgsverdi, at jeg var humorist. Etterhvert er jeg blitt mer selvsikker og arrogant. Nå begynner jeg å føle meg som poet. Omsider tør jeg å bruke former som er mine egne. Det har med selvfølelse å gjøre. Jeg har lagt merke til at nærmere sytti prosent av publikum på våre konserter er kvinner. Det hender at noen får med seg mannen, men det er ikke tvil om at kvinnene dominerer. Dette vet man jo fra før: Det er kvinner som leser bøker og kvinner som går på kurs. Jeg vet ikke hva menn driver med. Kanskje drar de på fisketur. Min kone holder til stadighet keramikkurs. Der er det bare damer. Det har visst slengt innom en mann eller to i løpet av alle disse årene. Problemet er at menn nødig vil la seg belære. De er ganske enkelt helt umulige elever. De sier hele tiden; ja, ja, bare vent, jeg er ikke kommet så langt ennå. Mens damene tar i mot med takknemlighet. Å, det har du rett i, sier de, ja, det er klart.

   Børretzen tenner en sigarillo. Etter hjerteattakket i mai falt han i nesten en måned for fristelsen til å nekte seg selv nydelse. Nå er han kommet på bedre tanker.  

   – Tror du at man om femti år vil tenke tilbake med lengsel på uskylden som rådet den gang Johan Mühlegg og Otto Jespersen gjorde seg gjeldende? 

   – Det virker lite sannsynlig at man om femti år vil tenke tilbake på den uskyldige Jespersen-tiden. Jeg synes det er vanskelig å fatte at noen en gang skal tenke tilbake på vår samtid med nostalgisk lengsel. Selv tenker jeg ofte tilbake til den gang jeg oppdaget båtlivet hos min bestefar på vestlandet. Han hadde en færing som jeg fikk lov til å seile og ro i sommerferien. Det var jo fabelaktig for en bygutt. Men det er klart, hadde han hatt påhengs, ville jeg foretrukket det. Nå har nesten alle barn tilgang til påhengs. Egentlig er jeg litt glad for at min bestefar ikke hadde påhengs.

   – Når var det du innså at du aldri kom til å bli voksen?

   – Antagelig opplever andre meg som voksen, men jeg føler det ikke slik selv. Jeg merker at jeg kommuniserer dårligst med mennesker på min egen alder. Treffer jeg et publikum av jevnaldrende, synes jeg alltid at det er veldig slapt. Mitt vanlige publikum, som består av langt yngre mennesker enn meg, har stor evne til å uttrykke seg. Ofte opplever jeg strålende ting, så som at salen reiser seg og tenner lightere. Hvis de på første rad reiser seg, tør ikke resten å la være. Det er som i katolske kirker. Man følger menigheten. Men det ville vært utenkelig med et publikum fra min egen generasjon. Når jeg snakker til folk på min alder, har jeg noen ganger inntrykk av å snakke rett ut i luften. 

   Odd Børretzen er ikke av den typen som stikker nesen sin i andres saker. Men likevel ser det slik ut. I hvert fall er det en nokså forkrøblet nese han bærer omkring på. 

   – Jeg akte i Korketrekkern og traff et tre, med den følge at nesen knakk. Da den hadde grodd sånn noenlunde sammen, havnet jeg i slagsmål med en kokk til sjøs. Nesen ble slått fullstendig flat. Jeg fikk satt inn et ben fra hoften, men det var, som du ser, ikke særlig vellykket. På den annen side lot den seg puste med, og det er jo noe av vitsen med en nese. I tillegg har nesen nå fått en festlig liten fettklump. Den er helt harmløs og kan visstnok fjernes. Jeg tenker som så at hvis om det kommer tre klumper til, så kanskje jeg gjør noe med det. 

   – Kokken slo deg ned fordi du hadde artium. 

   – Ja, og forsåvidt var det flaks jeg ikke hadde utdannet meg til filolog, slik jeg planla. Da ville vel ikke bare nesen gått fyken. Det provoserte nok at jeg var bygutt som snakket pent og jålete. Jeg merket ikke at kokken hadde horn i siden til meg før vi drakk oss dundrende fulle på en restaurant i Durban. Under basketaket falt jeg oppå kokken, med den følge at hans skulder gikk av ledd. Det var jeg lenge ganske fornøyd med. Dessuten ble jeg nokså populær på det, fordi en kokk skal ikke slåss med en messegutt. Jeg må ha vært delvis bevisstløs etterpå. På et tidspunkt lå jeg bak i en fremmed varebil. Foran satt det to karer som snakket norsk. Hvem de var, det vet jeg ikke. Heller ikke hvordan jeg kom meg ombord i båten igjen. Man står overfor et sort hull. Egentlig klarte jeg meg ganske bra til sjøs, til tross for mitt dumme byspråk. Etterhvert ble jeg både maskingutt og telegrafist. 

   – Men så ble du enig med deg selv om at du heller ville selge høreapparater?

   – Jeg hadde aldri tenkt å være sjømann. Ambisjonen gikk i retning av å være tegner og bokillustratør. Men det fantes ikke bøker som ble illustrert den gang. Dessuten stod det stadig mer klart for meg at jeg aldri ville komme til å bli noen stor tegner. Ved Kunst- og Håndverksskolen ble jeg med rette avvist. Da jeg kom hjem fra sjøen skulle jeg bare finne meg en jobb for å overleve økonomisk. Faren til en venn hadde en butikk hvor man solgte høreapparater. Som utdannet radiotelegrafist kunne jeg teoretisk sett reparere høreapparater. Hvilket var en ren bløff. Etterhvert ble jeg reklamemann, hvilket jeg også var meget uegnet til. Det betød ingenting for meg hva folk kjøpte. Dessuten var jeg en dårlig selger av mine egne produkter. Jeg skapte ingenting, gjorde bare det jeg ble bedt om. 

   Skeptisk har Børretzen bestandig vært, både i forhold til seg selv og omverdenen. Ingen protesterte da han sa opp jobben i reklamebyrået og fikk halvdagsjobb i et tegnefilmselskap. Ingen protesterte heller da han sa opp halvdagsjobben og flyttet fra Asker til Grimstad for å bli fattig frilanser på heltid. Med kone og tre barn medførte den nye tilværelsen formidabel angst. En grunnfølelse han aldri er blitt helt kurert for. Livbåten som han kjøpte til familien for 150 kroner i sesktiårene, ligger på havets bunn. Og gitaren som han hadde stor glede av å klimpre på utover kveldene, i et selsomt håp om å spille som Laurindo Almeida, er forsvunnet et eller annet sted i Sverige.   

   – Det skal ha tatt Lars Martin Myhre seks år å overtale deg til den første plateutgivelsen. 

   – Lars Martin skaffet støttepenger til en plate om sjøen, men jeg mistet motet. Dette holder ikke, fant jeg ut. Vi sendte pengene tilbake. Det tok noen år før jeg var klar, og selv ikke da trodde jeg noe særlig på prosjektet. Jeg hadde ingen tro på salgbarheten. Min største innvending var at dette bare er spillbart èn gang. Fortsatt tror jeg at det er Lars Martins fantastiske musikkløsninger som bærer det hele og gjør det spillbart flere ganger. Jeg blander meg aldri bort i arrangementer og besetning, med mindre det blir for stort. Da grynter jeg litt. 

   Det var Evas forlover som kjente Lars Martin og besørget det slik at han opptrådte i deres bryllup i 1980.  

   – Vi hadde levd sammen i syv år da jeg foreslo at vi skulle gifte oss. På den tiden var jeg invitert til “Humorens hus” i Bulgaria. Jeg ville gjerne reise, men gruet meg med tanke på hvordan en diktaturstat ville behandle folk som levet i synd. Jeg var redd for å havne i konsentrasjonsleir. I hvert fall brukte jeg denne redselen som påskudd for mitt frieri. 

   Klokken er tolv. Eva oppstiger fra kjelleren og spør om mannen vil ha øl. Kanskje det, sier han. Nei, forresten, ikke ennå. Eva setter seg ned i sofaen med en halvliter og en rullings. Hun har prøvd å plante lupiner i haven, men får det ikke til. Men mannen har hun fått til å blomstre slik at hele landet kan forsyne seg. Nå ringer agenten og sier at et legemiddelfirma i Oslo vil ha et kåseri om livskvalitet og alderdom. Hva skal han gjør med det? Hva synes Eva?

   – Veldig morsom den du fikk tilsendt fra Politiken på din fødselsdag, sier Eva. 

   – Joda, men den kan ikke jeg bruke. Dessverre. Den siste replikken synes jeg er så morsom. Skjønner ikke hvorfor jeg synes den er så morsom. Skal vi se. Her står den. “I min høye alder, la meg da spørre på naturens uavvendelige vegne; unnskyld, hvor går man hen og dør?”

   Ekteparet nikker til hverandre og synes det er godt sagt. 

   – Er du glad for at du ble skjermet fra å oppleve suksess i ung alder? 

   – Kanskje det er vi andre som burde være glad for det, sier Eva og fyller huset med latter. En usynlig sky som flyter rundt og får vegger og tak og stoler og bord og kaffekjelen og flasker og glass og tannpastatuber og alt som er til å suse som trær i sommervær. Det er sånn det er. 

   – Det er farlig å komme for lett til ting. Da går mye av gleden tapt. En gang var det vanlig å selge sånne billige hammondorgler, hvor man var garantert å kunne spille julesanger allerede første kvelden. En musikkhandler fortalte meg at de aldri ble brukt. Det var for lett. Jeg tror det skal være tungt. Materialet skal gjøre motstand. Bare da kan man oppleve glede ved å mestre. Jeg fikk nylig referert en samtale som fant sted om Lillebjørn Nilsen. Noen klaget over at han ikke hadde utgitt plate på fem år. Man kan jo bli utdannet lege på fem år, ble det sagt. Det er mulig, svarte den andre. – Men man kan ikke bli Lillebjørn Nilsen.    

NIELS CHR. GEELMUYDEN