– Helt siden jeg var liten har jeg lest masse krim. Hjemme hos mamma og pappa hadde vi engelsk pocketkrim stående framme, side om side med lyrikken og Ibsen, forteller Ruth Lillegraven.
Det er en temmelig oppsiktsvekkende nyhet at Bragepris-vinnende lyriker Ruth Lillegraven skal utgi krimbok denne høsten: Alt er mitt på Kagge. Men for henne selv er dette en drøm hun lenge har båret på:
– Helt siden jeg debuterte som forfatter i 2005 har jeg hatt lyst til å prøve å skrive en krimroman, men jeg så ikke helt for meg at jeg skulle skrive en tradisjonell krimfortelling med en etterforsker eller journalist i hovedrollen. Jeg måtte finne en annen inngang, og den fant jeg ikke helt.
Men det var ikke bare det at hun slet med å finne riktig vinkling på krimfortellingen som holdt henne tilbake:
– Det var jo også slik at jeg ikke helt turte å prøve. Det var først for litt over to år siden at jeg ga det en ordentlig sjanse, sier Lillegraven, og gir Aslak Nore, som er redaktør i Kagge og krimforfatter selv, æren for å ha satt henne på riktig spor:
– Jeg hadde tidligere fortalt ham at jeg gikk og bar på denne drømmen, hvis jeg kan si det på den måten. Han nevnte noen konkrete ideer for meg, og da fikk jeg det sparket jeg trengte for å gå i gang. Han har vært utrolig viktig gjennom hele prosessen, egentlig, jeg kan ikke få rost ham nok
– All skriving er i slekt
– Jeg skjønner at folk blir overrasket over at jeg kommer med en krim, fordi jeg stort sett har holdt meg til lyrikk og barnebøker. Det jeg skriver på nå er jo noe helt annet, og definitivt ikke noe jeg har gjort før – så det har vært en veldig bratt læringskurve.
Bratt læringskurve har det også vært på andre litterære områder i Lillegravens liv det siste året. I mars debuterte hun som dramatiker med teaterstykket Cally på Det Norske Teatret. Stykket vil også utkomme i bokform på Tiden forlag til høsten.
Selv om Lillegraven har brukt det siste året på utforske nye sjangere, er lyrikken en grunnmur i alt hun gjør. Den lyriske bakgrunnen skinner også igjennom i krimromanen – og kanskje spesielt i valget av tittelen Alt er mitt.
– Bakgrunnen for tittelen er et helt fantastisk dikt av Per Lagerkvist som heter «Det är vackrast när det skymmer». En av hovedkarakterene siterer faktisk diktet i boka. Det er et trist dikt som handler om at du kanskje har alt nå, men en dag skal det bli tatt fra deg, og det kan skje fort og brutalt. Uten å røpe for mye, tenkte jeg dessuten at denne formuleringen fra diktet, «Alt er mitt», rommer en slags stormannsgalskap som jeg syns passer bokens handling.
Lillegraven mener all skriving er litt beslektet:
– Det handler om å fortelle en god historie på en god og original måte med et godt språk. Hva som særpreger thriller-sjangeren er at man hele tiden må tenke teknisk i forhold til hvor mye informasjon som skal komme frem. Det er en type plot-tekning som jeg ikke er vant med. Alle bøkene mine har et element av historieoppbygning, men med krim er det mye mer å holde oversikt over til enhver tid. Men det er innmari gøy å lære noe nytt.
Bruker av eget liv
– Boken følger et ektepar, Clara og Haavard. Han er barnelege på Ullevål og hun er jurist i Justisdepartementet. De er tilsynelatende et vellykket og lykkelig par på Oslo Vest, men bak fasaden knaker det i sammenføyningene. Samtidig blir flere personer med innvandrerbakgrunn funnet drept, og disse drapene påvirker både ekteparets privatliv og begges yrkesliv, forteller Lillegraven.
Hun bruker flittig av sitt eget liv i historien mellom permene. Blant annet kommer de åtte årene hun jobbet i Samferdselsdepartementet, før hun ble forfatter på heltid, godt til nytte.
– Sammen med ønsket om å skrive en krim, hadde jeg også lyst til å bruke erfaringen min fra jobben i et departement. Jeg tenkte lenge at jeg ville prøve å skrive om en sterk, kvinnelig statssekretær, forteller Lillegraven.
Og Clara, den sterke statssekretæren, deler i tillegg til departementstilknytningen også andre likheter med Lillegraven, da de begge to opprinnelig kommer fra Vestlandet og har bosatt seg på Østlandet. Clara på Oslos vestkant, og Lillegraven i Bærum.
– Jeg tror nok mange kommer til å tenke at Clara kommer fra Hardanger, siden jeg er derfra, men jeg har faktisk tenkt at hun er fra et sted litt lenger nord på Vestlandet. Poenget er uansett at hun kommer fra litt andre kår enn Håvard, sier Lillegraven, som ikke vil røpe for mye av handlingen:
– Uten å røpe for mye kan jeg si at boken veksler mellom Vestlandet og Østlandet, nåtid og fortid og mellom flere fortellerstemmer.
Internasjonale inspirasjonskilder
– Det har kommet så mye kul og annerledes krim internasjonalt de siste årene, og jeg har funnet flere gode inspirasjonskilder blant de utenlandske forfatterne som skriver psykologiske thrillere, forteller Lillegraven, som trekker frem navn som Gillian Flynn, Paula Hawkins, Peter Swanson og Malin Persson Giolito.
Lillegravens inspirasjonskilder skriver i en krim-sjanger som ofte blir referert til som «domestic noir» eller «grip-lit» – altså krimfortellinger som handler om det uhyggelige som utspiller seg i hjemmet og krim som griper deg.
– Det er absolutt den tradisjonen jeg prøver å skrive meg opp mot, forteller Lillegraven.
Sjangeren har dominert den internasjonale thrillerlitteraturen i en årrekke, og norske lesere har omfavnet bøker som Flink pike og Piken på toget.
– Dette er bøker som gjerne har flere jeg-personer, med fortellinger som ikke alltid samsvarer med hverandre, og det er ikke en etterforsker eller journalist som hovedperson, sier Lillegraven, men påpeker at hennes krimbok nok likevel er annerledes enn de amerikanske bøkene i sjangeren:
– Alt er mitt er et forsøk på å skrive en norsk grip-lit, ja, men den har også andre krimelementer som politisk thriller og vestlandsk noir. Boken er dermed egentlig en hybrid-variant av en thriller. Og vestlandselementet gir et annet utgangspunkt enn en bok med handling fra USA.
Fra Brage til Riverton?
– Jeg håper leserne får en spennende, medrivende og en kanskje litt annerledes krimopplevelse, sier Lillegraven, som er usikker på om hun kommer til skrive mer krim fremover:
– Det får vi se på. Slutten på Alt er mitt legger for så vidt opp til at det kanskje kan komme en oppfølger. Jeg syns det er fint å holde på med flere forskjellige ting, og jeg fortsetter med alt som er gøy og gir meg noe. Det er dessuten fint å ha flere bein å stå på når en driver med skriving på heltid.
– Du har jo en Bragepris på peishyll – går du for Riverton nå?
– Nei, sier Lillegraven, og ler. – Jeg tror ikke jeg skal ha noen sånne ambisjoner. Jeg håper boken blir godt mottatt, og at mange vil lese den. Men først må jeg få den ferdig.
