Rullings, bank, forlag og gamle penger

«De rike» er et epitet stadig flere finner grunn til å benytte seg av. De rike får skylden for det meste som ikke fungerer. Overklassen ansees av mange nærmest som asosiale, en gruppe som i liten grad bidrar til felleskassa. Nå forlater mange av kasusen landet. Forakten av de rike er noe som har fått vind i seilene med den nye regjeringen. Om kort tid framlegges nytt statsbudsjett. Kanskje blir det flere flyttemeldinger å kritisere?

Forlegger Anton Fredrik Andresen (f. 1936) er født med den berømte sølvskjea i munnen. Andresen-familien er å regne som et rikmannsdynasti – det nærmeste vi kommer adel her på berget. Nå har Fredrik Andresen nedtegnet sine memoarer. Det har resultert i en svært sjarmerende og spennende historiebok – det meste omhandlende det forrige århundret.

Sjelden sjanse

Det hører til sjeldenheten at vi får lese om livet i velbeslåtte familier med gamle penger. Her byr sjansen seg, men uten mange intime avsløringer og uten at noen utleveres. Fredrik Andresen er den yngste av tre brødre. Far var industrikjempen og tidligere Høyre-leder, Johan Henrik Andresen (1888-1953). Mor, Eva (1900-1965), var datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness i shipping konsernet A.F. Klaveness.

Andresen-familien var kommet til Norge fra Danmark på slutten av 1700-tallet. Her hjemme bygget familien opp et av landets viktigste industrikonglomerater, samt egen bank (som i dag er en del av Nordea). Mest kjent er gjerne tobakkvirksomheten via Tiedemanns Tobaksfabrik som Anton Fredrik Andresens nevø, Johan H. Andresen jr. (investeringsselskapet Ferd) så sent som i 2005, solgte til Skandinavisk Tobakskompagni for over tre milliarder kroner.

En flik av verden

Allerede i innledningen både klargjør og avgrenser forfatteren bokas ambisjon:

Jeg er selvsagt klar over at denne fliken av verden, særlig i mine tidligste år, tilhører en norsk overklasse og ikke på noen måte var representativ for hvordan folk flest levde på denne tiden. (…) Jeg pretenderer ikke å gi en full analyse av de privilegiene: Barnepiker, sjåfører og landsteder får opptre med den selvfølgelighet de hadde i den fliken av verden de tilhørte.

I første av i alt fem deler får vi et kortfattet resyme av familiens bakgrunn og historie. Fredrik Andresen skriver godt. Lett og ledig, men poengtert. I tillegg krydrer han med små treffende anekdoter hvilket gjør boka ytterligere leseverdig.

Andresen kommer til verden i 1936, året da nazistene arrangerte olympiader både i Berlin og i Garmisch-Partenkirchen. Hans far Johan Henrik, var på denne tid leder av Høyre. Familien holder midlertidig til i ett av morfar Klaveness sine herskapshus på Lysebu ved Voksenkollen (nå overdratt til Fondet for dansk-norsk samarbeid som takk for Danskehjelpen under krigen). Dette mens de venter på at familiens arnested Smedbraaten, prakteiendommen ved innfarten til Bygdøy, skal totalrenoveres av den berømte arkitekten og familievennen Arnstein Arneberg. Familien flytter inn i det nye palasset høsten 1936. Anton Fredrik er da tre måneder gammel, barnerommet hans blir dekorert av maleren Axel Revold som maler alle veggene med: løver, tigre og andre eventyrlige dyr og planter og trær på en lett, lysblå bunn.

Skrantende helse

Anton Fredrik Andresen:
Et annet sted – Erindringer fra forrige århundre

Sakprosa
Press
350 sider

Bokas andre del er fascinerende å lese. Andresen husker selvsagt lite fra sine første år og krigsutbruddet, men her tar han bruk av notater, brev og de rikholdige gjestebøkene som er tatt vare på. Far er av natur noe tilbakeholden, men mor er navet i en stor og bredfavnene vennekrets – revystjerner, kunstnere, vitenskapsmenn, kvinnesaksforkjempere, biskoper og politikere. Da krigen er et faktum blir Smedbraaten et naturlig samlingspunkt for store deler av det som senere krystalliserte seg som Hjemmefronten. Ingen oppfatter det som mistenkelig at det stadig blir arrangert sosiale samlinger på Smedbraaten og at folk kommer og går.

Tidlig i 1942 ble Andresens far Johan Henrik likevel arrestert og plassert på fangeleiren Grini. Spesifikke anklager ble ikke gjort kjent, antagelig var arrestasjonen et ledd i planen om å holde nære venner av kongehuset som gisler for å tvinge fram innrømmelser fra Kong Haakon og Kronprins Olav, nå i England og USA. Oppholdet på Grini strakte seg til sommeren 1942, men perioden ødela fars allerede skrantende helse. Han fikk store hjerteproblemer, noe som antagelig var en medvirkende årsak til at han gikk bort allerede i 1953, 65 år gammel.

Høsten 1944 kommer det atter varsel om at far står på tyskernes lister over mulige arrestasjoner. Familien rømmer da i to puljer til Sverige. Mor og de to yngste sønnene tar seg til Sverige, etter å ha ligget i dekning i en leilighet inne i Oslo, via tog til Fredrikstad og båt i sterk kuling fra Hvaler, ut i Skagerak, og inn til Strømstad.

Frihet, sikkerhet og god utdannelse

I mai 1945 sitter Andresen, nå ni år gammel, på en liten brygge rett nedenfor godset familien eier i Sverige og fisker med dupp: Med ett får jeg se et norsk flagg på vei oppover flaggstangen! Jeg har aldri glemt akkurat det øyeblikket. Og den oppstemte følelsen bare vokste utover dagen da alle, også de lokale svenskene, strålte og gratulerte hverandre: freden var kommet.

Når Stalin kort etter freden i 1945 ruller sitt jernteppe ut over Europa, sendes de tre brødrene i 1949 til USA for å gå på internatskole og universitet. Antagelig velger foreldrene Amerika for å sikre barna frihet, sikkerhet og god utdannelse.

Høsten 1951 er Fredrik tilbake i Oslo og starter på realartium. I 1954 feirer han russ. Voksenlivet kan starte.

Andresen vektlegger delene av boka som omhandler familiehistorien og de dramatiske barne- og ungdomsårene. Ikke bare grunnet krigen. Barndomsårene er formative og gir godt grunnlag til å forstå og begrunne holdninger og politisk ståsted senere i voksenlivet.  Når han åpenbart har arbeidet mye med å rekonstruere oppveksten, har han antagelig også opplevd en slags reise i seg selv. Fint skrevet og fortalt er resultatet blitt.

Akademisk mangslungent

Da Andresen skal immatrikuleres på Universitet er det kun 10 prosent av den oppvoksende slekt som har tatt seg gjennom gymnaset (Videregående). Langt færre er det som går videre til høyere utdanning.

Andresen er blant sistnevnte og tar i første omgang forberedende. På Universitetet blir han med i den konservative studentforeningen DKSF og hvor han knytter varige vennskapsbånd til viktige verdikonservative krefter i Høyre som senere professor Francis Sejersted, samt senere kulturminister Lars Roar Langslet. Denne delen av partiet (Minerva-fraksjonen) ble ofte ansett som korrektiv til den næringslivsliberalistisk fløyen som var konsentrert rundt foreningen Libertas og tidsskriftet Farmand.

Militærtjenesten avtjente han – i likhet med Sejersted – i to år via Forsvarets russiskkurs. Dette sporer hans varige interesse og russisk kultur og historie. Etter anbefaling fra familievennen den verdenskjente sosiologen Arvid Brodersen, begynner Andresen i 1957 studier ved Instituttet for internasjonale studier i Genève. Tilbake i Norge gir han seg i kast med magisteravhandlingen, men sliter med å finne riktig form og tema på sin interesse for politisk idehistorie. Han fullfører likevel sitt studie av grunnlaget for liberalkonservativ tradisjon på slutten av 60-tallet med tittelen En idéhistorisk studie, med særlig vekt på Montesquieu og Tocqueville.

Doktorgraden kommer så sent som i 2005. Atter er tema hvordan de aller rikeste bruker sine penger og privilegier, og i «hvor stor grad elitene – bredere forstått – føler en forpliktelse til sitt eget samfunn». Følelsen av en forpliktende samfunnsånd er noe Andresen føler han har fått innprentet fra barndommen av. Doktoravhandlingen omhandler slike strømninger hos landets første professor i økonomi Gregers Fougner Lundh (1786-1836).

«Sin tids sekretær»

Det går fram av boken at det aldri ble lagt press på Andresen for at han skulle ta aktiv rolle i driften av familieselskapene. I stedet søker han seg tidlig inn mot forlagsbransjen. Allerede tidlig på 60-tallet fikk han via Enebakk-slektningen Barthold Andresen Butenschøn (1904-2001), redaktøroppgaver i Butenschøns Dreyers Forlag.

Butenschøn var opprinnelig tenkt en rolle i Andresens Bank, men startet i stedet forlaget Forenede Forlag i 1940 (dermed vet vi nå hvor navnet på den nye forlagskonstellasjonen Forente Forlag med Gyldendal i førersetet har opphav). Forlaget ble imidlertid nedlagt allerede i 1941 som en reaksjon på at tyskerne startet nazifiseringen av den norske forlagsbransjen. I 1942 startet likevel Butenschøn Dreyers Forlag og hvor Andresen i midten av sekstitallet,  får innpass som redaktør for pocketbok-serien Perspektivbøkene. – En forlegger skal være sin tids sekretær, ikke dens sensor, formaner Butenschøn den langt yngre Andresen.

I 1983 tar han med seg backlisten fra Perspektiv-bøkene og starter sammen med Tore Stubberud forlaget Aventura som blant annet utgir «de nye franske filosofenes» – oppgjør med Marx fra venstresiden. Både Aventura og Dreyer ble på slutten av 80-tallet kjøpt opp av det den gang Bonnier-eide Cappelen.

I familier med «gamle penger» er det som kjent slett tone å snakke penger. Vi får ingen indikasjon på beløp, verken på hvor mye Andresen selv investerte i de ulike forlagene, eller på hvor mye han fikk hentet ut av salgene til Cappelen. Andresen holder seg videre for god til å gi negative persons karakteristikker, si flagge konfliktlinjer i redaksjonene. Spesielt i tilfellet Tore Stubberud blir dette noe av et savn i boka. Stubberud var en uredd barrikadestormer, og det skulle vært interessant og visst noe om hva konflikten mellom ham og Andresen bunnet i.

Cappelen dropper etter kort tid både Dreyer og Aventura som imprinter. Allerede i 1992 starter derfor Andresen igjen forlag, Andresen & Butenschøn, denne gang med sin gode venn, Barthold Butenschøns sønn, Hans Butenschøn. I 2010 skifter de tilbake til Dreyer som navn på forlaget, men selger kort tid etter aksjemajoriteten til Bjørn Smith-Simonsen. Det er dette forlaget som i disse dager er avtalt inngå som ett av fire under Gyldendal-paraplyen i Forente Forlag.

En berikende selvangivelse

Anton Fredrik Andresen har skrevet en forfriskende og annerledes historiebok. Interessant og god å lese. I avslutningen av boka vektlegger han ønsket «om å ha gjort nytte for meg her i livet». Han nevner ytterligere innsatser ved institusjoner som Nansenskolen, Fridtjof Nansens institutt og Norsk PEN, men han refser samtidig seg selv for ikke å ha tatt nok ansvar. Han frykter at han i for stor grad har tatt rollen som tilskuer og ikke som deltager.

Dette er ikke inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha slått boka igjen. Takk for en berikende selvangivelse, Anton Fredrik Andresen.

ANDERS NERAAL